Rita Karlsen, HRS
Jeg gikk glad og lett inn på gårsdagens pressekonferanse, der utvalgsleder Grete Brochmann skulle overlevere NOU-en om den norske velferdsmodellen vurdert i lys av migrasjonsutfordringer til integreringsminister Audun Lysbakken (SV). Jeg gikk tynget ut igjen.
Tyngden handlet ikke bare om å få med seg mursteinen av en NOU på 526 sider, men vel så mye skuffelse over at den viktigste NOU-en som er levert til en regjering innen innvandrings- og integreringsfeltet skjedde i et tåkehav av bortforklaringer og politisk spill.
Utvalgsleder og professor i sosiologi Grete Brochmann, som selv tilhører Arbeiderpartiet, har utvilsomt lagt ned et betydelig arbeid de to årene utvalget har eksistert. Spørsmålet er likevel hvor treffsikkert utvalgets arbeid er.
La meg først si noe kort om rammen for overrekkelsen: Lysbakken hadde med seg arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap). Det var åpenbart hvorfor: Brochmann-utvalgets NOU er gjennomsyret av en ”aktivitetslinje”. Slik sett ble Aps slagord i går omformulert fra Alle skal med til Alle skal aktiviseres, en formulering som passer Lysbakkens intensjon med integrering. Men det er bare det at SV og Ap ikke er helt på linje hva gjelder innvandring og integrering.
Da Stoltenberg II-regjeringen fortsatte i sin andre periode valgte statsministeren å omorganisere innvandrings- og integreringsfeltet ved å splitte disse to oppgavene. Tidligere lå feltet samlet i det såkalte Arbeids- og inkluderingsdepartementet (som også var det departementet som ga Brochmann-utvalget sitt oppdrag), og som således avdekket Stoltenberg I-regjeringens sterke kobling mellom integrering og arbeid. Men så ble integrering tildelt barne- og likestillingsministeren, mens innvandring gikk til justisdepartementet. Jeg har før omtalt dette som et skille mellom bad and good guys – de slemme som stenger folk ute, de snille bruker penger på ulike integreringstiltak.
Denne oppdelingen var åpenbar i går, selv om både Bjurstrøm og Lysbakken nikket samtykkende til Brochmanns innledning. For mens Lysbakken fastslo at utvalgets arbeid utgjør et faktagrunnlag som fremtidig politikk skal utformes på, var han like bastant i konklusjonen om at mye av det utvalget foreslår er regjeringen allerede i gang med, eller at han deler Brochmann-utvalgets syn, for eksempel at kontantstøtten er til hinder for integreringen, særlig av kvinner. Deretter slo Lysbakken fast at man ikke kan dele mennesker i lønnsomme og ulønnsomme, hvorpå han viste til hvor lite homogen innvandrergruppene er: noen er flyktninger, mens andre er kommet via ekteskap med herboende. Men han understreket at de fleste som er kommet de siste årene, er fra EU-området – og de er arbeidsinnvandrere. (Underforstått: tro bare ikke at vi snakker om ikke-vestlige innvandrere, dere forskrudde sjeler). Vel kommer det mange arbeidsinnvandrere fra EU-land, men Lysbakken viste likevel til at ingen vet hva fremtiden vil bringe: For det er lite spørsmål knyttet til om de vil reise tilbake når arbeidsperioden er over. Ifølge Lysbakken er det ting som tyder på at mange forblir i Norge, som, fortsatt ifølge Lysbakken, er overraskende. (Bare det i seg selv avdekker hvordan dette feltet styres av tro og føleleser). Uansett; det viktigste for Lysbakken var å få frem budskapet om at Norge er et innvandringsland, for som han sier: Vi kan ikke diskutere innvandring relatert til å stenge grensene – og vil skal ikke kutte i velferdsordningene.
Når vi vet hva vi ikke skal gjøre, vil det jo være interessant hva vi skal gjøre – og det er: Få flest mulig i arbeid og at de står lengst mulig i arbeid. (Så kan en jo spørre: er ikke dette et økonomisk perspektiv, altså at mennesker som ikke jobber er ulønnsomme og visa versa?)
Dermed er ballen ut av integreringsministerens hender og havnet i fanget hos arbeidsminister Bjurstrøm – som like raskt kastet den tilbake: For ifølge Bjurstrøm trenger Norge arbeidsinnvandring, men for å få flest mulig innvandrere i jobb er integrering helt avgjørende – ”og der har du Lysbakken en enorm oppgave”, sa Bjurstrøm.
Kort summert: Regjeringen konkluderer med at innvandrere flest skal ha arbeidsmarkedstilknytning, noe annet kan svekke den norske velferdsmodellen. Arbeidsministeren konkluderer med at integrering er helt avgjørende for arbeidsmarkedstilknytning, mens integreringsministeren konkluderer med at arbeidsmarkedstilknytning er helt avgjørende for integreringen.
Denne spagaten vitner nettopp om hvor regjeringen står i innvandrings- og integreringsfeltet. De nekter å si høyt det som burde vært barnelærdom: Det er en uløselig sammenheng mellom innvandring og integrering.
Handler ikke om antall – på en måte
Her må det sies at Lysbakken står for den mest ”interessante” innfallsvinkelen: Han understreket nemlig flere ganger under pressekonferansen at det ikke handler om antall (innvandrere). Samtidig påpekte Lysbakken at det handler om sammensetting (av innvandrere). Med andre ord, som en ikke trenger å være rakettforsker for å tolke, mange ukvalifiserte innvandrere innebærer en økonomisk belastning for samfunnet, mens mange kvalifiserte innebærer en økonomisk gevinst for samfunnet.
Da gjenstår det åpenbare spørsmålet: hvordan står Norge i dag i forhold til antallet og sammensettingen av innvandrere?
Bærekraftig innvandring
På gårsdagens Politiske Kvarter (NRK, P2) som tok opp Brochmann-utvalgets rapport, var blant andre Audun Lysbakken gjest. Her ble han spurt om innvandringen i Norge i dag er bærekraftig, ja eller nei? Lysbakken svarte kontant ja.
På pressekonferansen sa Brochmann til samme spørsmål at det var umulig å svare på – nettopp med henvisning til ”sammensetningen av innvandrere”. Hun endte således opp med et ”tja”.
Jeg betviler det var forskeren Brochmann som svarte på spørsmålet. Det var nok heller Ap-politikeren Brochmann som falt gjennom.
 |
HRS har altså vært så ubehøvlet at vi har synliggjort ”ulønnsomme og lønnsomme mennesker”, som antakelig Lysbakken ville kommentert det, mens vi selv mener at en slik synliggjøring av grupper nettopp forteller hva som er dagens situasjon. Vi trenger ikke ”tro” noe som helst om bærekraftig innvandring, vi ”vet” tallene. Likevel skal vi forledes til å tro at dagens innvandring er bærekraftig. Hvorfor?
Det beste en kan si om Lysbakken, og eventuelt Brochmann, knyttet til dette spørsmålet er at de besvarer spørsmålet i et fremtidsperspektiv, nemlig at innvandringen fremover skal prioritere mer kvalifiserte innvandrere samtidig med en økt satsing på kvalifisering av innvandrere som allerede er her, og at det slik sett vil bli en bærekraftig innvandring.
Men så kommer det ubehagelige spørsmålet: Vil det holde?
Reduserte ytelser via velferdsstaten
Mitt svar på dette er: Nei.
 |
Vi vet at mange av dem som kommer ikke er kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet, og det er kostbart å kvalifisere dem. Flere av innvandrergruppene utmerker seg ved å stå kort tid i jobb, og ender på ulike stønader. Mange av kvinnene er aldri på arbeidsmarkedet og forblir konsumenter på velferdsstaten hele livet. Mange arbeidsinnvandrere ender på dagpenger, samtidig med at de henter familien hit eller eksporterer trygdeordninger knyttet til familien til hjemlandet. I tillegg er det en generell eksport av velferdsgoder. I sum: en kostbar ordning for velferdsstaten.
Hvordan skal så alt dette løses?
Jeg innrømmer at jeg har håpet på at Brochmann-utvalgets rapport skulle gi regjeringen den nødvendige legitimitet til å endre innvandrings- og integreringspolitikken. Jeg innser nå at NOU-en kun vil bli benyttet til å skape regjeringen legitimitet for å endre velferdsgodene. Det vil i fremtiden bli tøffere å få økonomiske ytelser fra staten.
For Lysbakken avskrev i går tre alternative løsninger, med støtte i Brochmann-utvalget: 1) Stenge grensene, 2) Nedjustere alle trygder og stønader fra staten slik at de ikke er mer attraktive enn å arbeide og/eller 3) Oppjustere kravene til rettighetene for ulike trygder og stønader.
Men de overnevnte ”løsningene” er nødvendigvis ikke konstante:
1 Stengte grenser
Det finnes ingen støtte på Stortinget for å lukke Norge for innvandring, ikke engang hos FrP. Sistnevnte har derimot sterkere enn noen andre nettopp argumentert for endring i sammensettingen av innvandrere, altså den samme ”løsningen” som Lysbakken viste til på pressekonferansen. Med andre ord er det ingen motstand mot at kvalifisert arbeidskraft innvandrer til Norge, derfor er også en debatt om ”å stenge grensene” en skinndebatt. Det er heller ingen motstand på Stortinget hva gjelder overføringsflyktninger (de som er definert som flyktninger av høykommissæren for flyktninger og som bor i ulike leirer), selv om kvoten diskuteres.
Problemet er at vårt politiske lederskap, til tross for at de kjenner ”kostnader og inntjening” ved ulike innvandrergrupper og innser at ”sammensetning” har betydning, likevel ikke vil si det høyt. I teorien heter det at vi har en politikk som er ”streng og rettferdig”, hvilket betyr at de som har behov for oppholdt skal få det, mens de som ikke har behov skal ut. I praksis er en slik politikk at overføringsflyktningkvoten holdes på et konstant lavt nivå, mens ukvalifiserte i størst mulig grad skal ut og kvalifiserte (som Norge har behov for) i størst mulig grad slipper inn.
Altså: Grensen er stengt for noen og åpne for andre. Dette henger sammen med pkt.2.
2 Nedjusterte trygder og stønader
Ideen om å justere ned ulike trygder og stønader henger sammen med forskning som avdekker at jo bedre velferdsgoder en stat tilbyr, jo flere ”feil folk” kommer. Enkelt og greit, og helt forståelig. I land og regimer der folk kan jobbe døgnet rundt for en slikk og ingenting, og der de bare kan drømme om å få oppfylt grunnleggende menneskerettigheter, samtidig med at staten kan være deres største fiende, er et land som Norge det nærmeste man kan komme Paradis. Å forvente at de samme skal forstå hvordan velferdsstaten henger sammen, eller som Brochmann sa i går ”noe for dem – betalt av oss”, er for mye forlangt. Situasjonen blir selvsagt ikke bedre av at de samme erfarer det de sikkert trodde var en eventyrfortelling: nemlig at pengene strømmer inn på kontoen blott ens eksistens. (Ja, for oss er nok ikke dette gigantiske summer, men det fortoner seg neppe slik for dem).
Problemet er at hvis velferdsgodene justeres ned vil det gå ut over oss alle. Det er i praksis å nedjustere velferdsstaten, og å bryte velferdsstatens grunnleggende prinsipp: et tillitsbasert system.
Løsningen kan således ha noe for seg, men må da henge sammen med pkt.3:
3 Oppjusterte krav
I dag ligger det et såkalt ”likhetsprinsipp” for samtlige stønader og trygder. Som Brochmann sa i sin innledning ble det ikke ble tatt høyde for innvandring da den norske velferdsstaten ble etablert, men den har likevel vært en sterk premissleverandør for politikken, da både i betydningen hva slags politikk det har vært ønskelig å føre og hva slags politikk det har vært mulig å føre. Brochmann viste til at den norske velferdsstatens økonomiske overføringer til svake grupper og prinsippet om likebehandling har hatt to sentrale følger for innvandring: A) Som intensiv til å kontrollere innvandringen. For den universelle og omfordelende velferdsstaten, som skal inkludere alle lovlig bosatte, nødvendiggjør seleksjon og avgrensing overfor potensielt nye medlemmer utenfra. B) Samfunnets behov for integrering av innvandrere, da særlig i arbeidslivet, men også i samfunnet generelt. Brochmann påpekte at skal man opprettholde den grunnleggende samfunnsstrukturen, må nye innbyggere gjøres til en del av den. Dette fordi velfungerende velferdssystemer er sårbare for omfattende innslag av mennesker som står utenfor det regulerte arbeidslivet, som presser lønninger og gode arbeidsforhold eller belaster budsjettene, og som i konsekvens kan utfordre samhørighet og konsensus. Og da kom Brochmann til den delen av politikken som har vært ”mulig” å føre: Nemlig at norsk politikk på området understøttes av internasjonale avtaler, der Norge har forpliktet seg til å likebehandle lovlig etablerte utlendinger og statsborgere når det gjelder de fleste sosiale rettigheter. (Men Brochmann nevnte ikke med et ord at dette er avtaler som det er fullt mulig å reforhandle, endog tre ut av. En våken journalist fra Finansavisen lurte for øvrig på hvilke konvensjoner Danmark bryter, idet de har klart å stramme inn innvandringspolitikken betydelig. Men panelet ville ikke snakke om Danmark: – Vi skal snakke om Norge, sa Lysbakken.)
Med andre ord skal vi tro dette: Å etablere ulike krav for (ulike) borgere er å anse som diskriminering.
Dog betviler jeg at den politiske debatten om forskjellsbehandling er lagt død. Ikke minst fordi det er forskjellsbehandling vi bedriver i langt de fleste sosiale sektorer – nettopp med økonomisk og sosial utjevning som mål.
(For øvrig er Brochmann-utvalget politisk på linje med regjeringen da utvalget foreslår at noen ytelser fases ut: kontantstøtten og barnetillegget for uføretrygdede. I tillegg foreslås det sterke begrensninger i overgangsstønaden for enslige forsørgere for barn. Dette må i så fall være tiltak som ligger under punkt 2?).
Aktivitetslinja
Når overnevnte tiltak langt på vei legges død fra regjeringen, gjenstår således bare en ting: Kravene og kontrollene til trygder og stønader skjerpes inn. Her kommer da også Brochmann-utvalgets aktivitetslinje inn, som synes å gå som en rød tråd gjennom hele NOU-en (dog har jeg ikke lest hele): fra kontantoverføring til tjenester og ytelser.
Med andre ord: Borgerne av dette landet skal ikke gjøre seg fortjent til rettigheter til ulike trygder og stønader (via plikter), men vi skal aktiviseres hvis vi mottar trygder og stønader. Vi skal bevise at vi fortjener stønaden ved å stå opp om morgenen og gjøre et (dags)verk, eksemplet som ble vist til var å gå på norskkurs. Eksemplet i seg selv viser hvor redde vi er: Et vel så godt dagsverk er vel å bli satt til å plukke søppel, klippe en plen eller måke snø? Men nei, slike eksempler ville vel bare avdekke at vi ser på dem som annenrangs borgere? (Og det til tross for at det er blitt legitimt å hevde at ”de tar jobbene vi ikke vil ha”). Personlig tror jeg de som ønsker å jobbe gjerne ville bevist at de behersker en jobbhverdag, at de møter opp og gjør en god innsats i forhold til den oppgaven de blir satt til. Er det ikke dette langt de fleste arbeidsgivere også ønsker å vite: at vedkommende faktisk behersker jobben og ønsker å yte en innsats?
Jeg kjenner flere som har gått på introduksjonskurs, og de har til felles at de opplever at kurset langt på vei prøver å gjøre dem til stønadsmottakere. Etter få dager var timeplanen fullt opp med undervisning om rettigheter til ulike stønader og trygder. Etterpå lærte de hvordan de skulle ta buss eller t-bane. En kvinne fra Afghanistan sa det slik: – Jeg har lært hvordan jeg skal ta bussen til kontoret der de skal gi meg mine penger. Men hvordan jeg kan få meg en jobb, vet jeg ikke.
Vi må tenke nytt – men først må vårt politiske lederskap slutte å fornekte virkeligheten.
Velferd- og migrasjonsutvalgets NOU