Hege Storhaug, HRS
Helsemyndighetene har sendt ut et høringsnotat om omskjæring av gutter i det offentliges regi, omtalt nylig på rights.no HRS har vært i kontakt med juridisk ekspertise i anledningen, som mener både helsepersonell som utfører omskjæring av gutter kan bli straffet og staten kan bli holdt erstatningsansvarlig. Å fjerne en frisk kroppsdel – uten medisinsk begrunnelse – er å anse som legemsbeskadigelse, sides det. Offeret vil ha krav på oppreisning. Dette er kanskje noe helsepersonell bør være oppmerksomme hvis staten går til dette drastiske skrittet ved å legalisere avskjæring av frisk vev?
Når det gjelder jenter, stiller det seg annerledes i den forstand at overgrepet oftest vil være av en langt mer dramatisk karakter med livslange alvorlige konsekvenser. Det underlige er at staten ikke synes å være engstelig for de mange erstatningskravene som kan komme fra kjønnslemlestede jenter den dagen de er voksne (over 18 år). Underlig ettersom vi i norsk historie har hatt mange stygge erstatningssaker knyttet til barn som myndighetene ikke beskyttet mot overgrep, eksempelvis ved barnehjem.
Saken fra 2005 angående fire gambiske søstre, er det mest groteske eksemplet vi kjenner til: fire søstre lemlestet i 2003 i alderen tre til ni år, fremdeles holdt til bake i Gambia. I dag er den eldste 17 år, og skal ha blitt giftet bort til en gambisk fetter. Den dagen hun og søstrene eventuelt kommer seg tilbake til Norge, hvilket erstatningskrav kan vi se for oss? Tapt barndom, frarøvet rettigheter nedfelt i opplæringsloven, fratatt retten til å leve sammen med mor og far, vannskjøtsel og altså kjønnslemlestelse. Her snakker vi antakelig om erstatninger i millionklassen.
Det vil uansett bli umulig for staten å sno seg unna å betale ut klekkelige summer. Det vil likeledes være en lett match juridisk å påvise at staten langt fra gjorde hva som var mulig for å beskytte jentene mot det helvetet de har gått gjennom, all den tid policyen har vært at foreldre bestemmer selv hvor barna skal vokse opp, som har fått et litt nytt innhold, mildt sagt, etter innvandringen skjøt fart. Staten aksepterer at norskfødte jenter skal vokse opp i land der kjønnslemlestelse er normen. Staten har engang ikke sørget for å sikre seg oversikt over hvor barn faktisk bor – om de bor i Norge eller i Somalia. Også dette faktumet kan bli juridisk mat en dag.
Likegyldigheten overfor kjønnslemlestelse og dumping, er ikke bare uforståelig i et humanistisk lys, men også i et økonomisk lys. Og nå kan altså staten igjen lage ris til egen rumpe ved gratis omskjæring ved sykehusene.
Jeg tviler på at staten våger å begå en slik tabbe.