Rapportens overordnede budskap om en integrering i krise, vitner tittelen om: ”Kan Frankrike ennå integrere innvandrere?” I går presentert rights.no del 1, der det fremmkommer ramsalt kritikk mot myndighetene, og der demografi, bosettingsmønstre og gettoene er i fokus.
Et oppgjør med fransk innvandringspolitikk (2)
Tore-Jarl Bielenberg, HRS
(Paris): ”Viljen til [intern] kontroll med innbyggerne skyldes ofte den omfattende illegale økonomien knyttet til handelen med rusmidler. Man har lenge fullstendig undervurdert hvor alvorlig virkning den har hatt for fremveksten av et alternativt samfunn hvor de krimielle bossene kontrollerer forstedene, der rollene er snudd opp ned (barna kommer med penger til foreldrene) og det samme gjelder verdiene (narkotikasalg gir langt større inntekter enn arbeid). … Alene cannabis-”businessen” utgjør mellom 800 og 900 millioner euro. En grossist i mellomklassen tjener mellom 250 000 og 500 000 euro per år (et sted mellom 2 og 4 millioner norske kroner), mens en videreforhandler tar inn mellom 35 000 og 77 000 euro og en gateselger mellom 4500 og 10 000 per år. 70,2 % av de lokale dealerne som er blitt innbrakt, kommer fra Nord-Afrika (Maghreb) og det øvrige Afrika, forteller rapporten.
”Dessuten underbygges de mange bruddene med vårt samfunn og dets verdier av en allestedsværende raseoppdeling av de sosiale relasjonene, av de økende religiøse kravene som er knyttet til islam eller utgir seg for å være det, og av en antisemittisme, som hevdes å være et element av ”kulturen” som knytter sammen de forskjellige innvandrergrupperingene.”
”Det er altfor mange som likevel hardnakket legger for dagen en føyelighet overfor disse unge kriminelle og relativiserer deres handlinger og ofte fremstiller dem som ofre for sosial utestengning og for samfunnet generelt. De legger hovedvekten på økonomiske og sosiale årsaker, som visselig ikke skal fornektes, men som ikke kan forklare og enda mindre rettferdiggjøre deres opptreden som er uttrykk for en regelrett avvisning av det franske samfunnet,” skriver forfatterne av rapporten.
De viser også til at arbeidet for å skape bedre boforhold ikke er blitt prioritert og anbefaler blant annet at Byrået for byfornyelse må sikres et stabilt budsjett for å løse sine oppgaver og at familier i en vanskelig situasjon ikke skal tildeles boliger i en ZUS slik at de sosiale problemene der ikke forverres. For å sikre en bedre sosial og etnisk spredning vil Haute Conceil á l’integration (HCI) at de som fordeler de sosiale boligene skal få tilgang til informasjon om søkernes nasjonalitet.
Skoletapere
Innvandrerne og deres barn er sterkt representert blant skoletaperne. 27 % av andregenerasjonsinnvandrere og 36 % av de nyankomne når ikke opp på nivå 2 i lesning, som ville gjøre det mulig for dem å klare seg yrkesmessig og sosialt i hvert fall på et minstemål. Rapporten sier at alt avhenger av grunnskolen og barnehagene og foreslår skoleplikt fra 3 års alder, styrking av franskundervisningen på alle trinn av grunnskolen og massiv satsning på støtteundervisning og leksehjelp.
Formidlernes rolle
Rapporten har et eget kapittel om ”kulturbetinget atferd som er uforenlig med Republikken”, der den spesielt tar for seg rollen som spilles av folk som skal formidle kontakten mellom innvandrerne og det franske samfunnet. ”Det er nå nødvendig å se på nytt og mer nøyaktig på kompetansen, mandatene og grensene for de forskjellige formidlerpostene,” heter det. ”I over 20 år har spørsmålene rundt utdanningen av slike formidlere og finansieringen av dem stått uavklart. Enda alvorligere er det at dette redskapet for sosialt samhold ofte har vært ført på avveier av en multikulturell og noen ganger offerpreget holdning som søker å finne kompromisser mellom opprinnelsessamfunnets verdier og det franske samfunnets verdier.” Ut fra dette anbefaler HCI å styrke utdanningen av formidlerne pedagogisk og finansielt med sikte på at de skal kunne ”bringe videre et klart bilde av det franske samfunnet og skape forståelse og aksept for dets grunnleggende prinsipper.”
To hovedhindringer
Det er særlig to hovedhindringer for integrasjonen, pekes det på: kvinnens underordnede stilling og praktiseringen av radikal islam. I mange av de landene innvandrerne kommer fra, har kvinnene, i motsetning til i Frankrike, ikke en likeverdig juridisk og tradisjonell status. De fleste kommer også fra den afrikanske landsbygda og må tilpasse seg et bypreget liv i sitt nye hjemland, noe som ofte er smertefullt, pekes det på. Dessuten fortsetter kvinnene, etter å ha kommet til Frankrike, ofte å stå under beskyttelse eller dominasjon av faren, ektefellen eller endog en bror. Det holdes streng intern kontroll med jentene, som er de som gjør det best på skolene og tilpasser seg det franske samfunnet best.
Som en følge av innvandrerkonsentrasjonen ender det ofte med at ”reglene fra opprinnelsessamfunnet får overtaket og blir den dominerende kulturen i visse områder. Dette presset, spesielt det religiøse, utøves også i form av en sosial kontroll av kvinnene og jentene.” Det er derfor nødvendig å gjøre en stor innsats overfor guttene for å oppdra dem til likeverdighet og til respekt for jentenes frihet, og foreldrene må også påvirkes,” mener forfatterne. Men de organene og myndighetene som har plikt til å informere om det franske samfunnet og dets lover og regler, svikter ofte på dette området. Derfor vil rapporten at alle organisasjoner som får økonomisk støtte fra det offentlige, må forplikte seg spesielt til å respektere og videreformidle republikkens verdier, særlig likhet mellom kvinner og menn og Frankrikes status som verdslig stat. Det må også drives omfattende informasjon om prevensjonsmidler for at innvandrerkvinnene ikke skal fratas retten til å bestemme over sin egen fruktbarhet, sies det. Dessuten bør alt arbeid for å hindre vold mot kvinner styrkes. I det hele tatt bør sivillovgivningen oppdateres ”for å beskytte de utenlandske kvinnene som bor varig i vårt land, for at fransk lov skal gjelde for dem i spørsmål som ekteskap, oppløsning av ekteskap og foreldrerett.”
Kampen mot tvangsekteskap, polygami, kjønnslemlestelse og proformaekteskap må styrkes, og det må bli slutt på at de organer som skal støtte innvandrerne ofte ”fortier slike forhold av frykt for å stigmatisere eller ut fra respekt for ”’kulturforskjeller’”.
Rapporten viser også til at det i islamske miljøer skjer stadig oftere at personer som forbys å inngå et nytt ekteskap før et første ekteskap er oppløst, likevel forsøker å inngå et religiøst ekteskap. Den minner om at det ifølge fransk lov er forbudt å inngå et religiøst ekteskap uten at det først er inngått et sivilt mellom partene, og anbefaler at enhver som har et religiøst embete og bryter denne loven, skal idømmes fengsel i seks måneder og en bot på 7500 euro.
Jomfruhinner
Noen sykehus, (f.eks i Lyon og Rouen) foretar gynekologiske operasjoner for å reparere skader etter kjønnslemlestelse. Rapporten maner allmennmedisinere, medisinske læreanstalter, barneleger og forskjellige involverte organisasjoner til mobilisering og aktsomhet for å hindre og fraråde de kjønnslemlestelsene som foregår i opprinnelseslandet. Samtidig er rapporten kritisk til innsettelse av jomfruhinner som noen private sykehus tilbyr. ”Innfrielse av slike krav er faktisk med på å opprettholde et arkaisk syn på kvinnen,” skriver HCI, som også går til felts mot leger som utfører slike inngrep, som ikke dekkes av helsemyndighetene, og samtidig registrerer dem under falske betegnelser for å få ut penger for operasjonen. Den minner også om at det i Frankrike er ulovlig å skrive ut ”attester på jomfrudom”.
Islams plass i et sekulært samfunn
Det foreligger ingen statistikk over hvor mange muslimer det finnes i Frankrike, men HCI antar at de utgjør omtrent seks millioner. ”En av de viktigste vanskene med praktisering av islam i et verdslig og sekularisert samfunn som Frankrike er at denne religionen i dag ikke tilpasser seg like lett som andre religioner skillet mellom det offentlige og det private og styrer hele dagliglivet til de praktiserende,” sier rapporten. En undersøkelse viser at ¾ av de muslimske innvandrerne og deres etterkommere har ”en langt høyere grad av religiøsitet” enn de andre religionene. Dessuten ønsker de stadig oftere å ”stille til skue sine overbevisninger i det offentlige rom. Denne ekstreme synligheten (survisibilité) vekker splid i et land der det religiøse uttrykket har vært diskret i over 50 år.”
Islam, ”i dens fundamentalistiske versjon”, er også blitt en kilde til krav og konflikter som forstyrrer de offentlige tjenestene. Det er i islams navn at elever (eller foreldrene) nekter å delta i idrettsaktiviteter eller på skoleturer og stiller krav om religiøse måltider, til og med i barnehagene og småbarnstuene. Det er også i islams navn det stilles krav om bønnerom på halvoffentlige steder som bedrifter og universitetsbyer eller at hurtigmatrestauranter skal holde seg til halalmat (slik det blant annet har skjedd med noen restauranter innen Quick-kjeden, som har offentlig delkapital) og på flere skolekjøkkener. Her tar rapporten også med en opplysning om at halalmarkedet i Frankrike nå er vurdert til 5,5 milliarder euro. Den advarer muslimene mot alt som kan skape spenninger og slutter seg her til en uttalelse fra Mohammed Moussaoui, som er formann for Det franske rådet for islamsk tro, CGCM, der han uttaler seg om det. Rapporten understreker at reglene i det franske samfunnet gjelder for alle som bor der.
Provoserende klesdrakt
Rapporten minner om at Frankrike har innført forbud mot hijab på de offentlige skolene og mot ansiktstildekning som niqab, burka, finlandshetter og masker i det offentlige rom og sier: ”Men klesproblematikken gjelder ikke bare muslimske kvinner. Stadig flere menn bærer identifiserbare islamske markører: salafistskjegg, kalott på hodet og hvit kjortel ned til knærne. I offentlige eller halvoffentlige bedrifter, som T-banen og de franske jernbanene, har politikken med såkalt ”mangfoldig” rekruttering ført til at religiøse tegn er blitt godtatt, spesielt islamsk skjegg. Disse bedriftene har tidligere respektert prinsippene om nøytralitet som i de offentlige tjenester. Alt dette fører til spenninger som varig skader samholdet i samfunnet, sier rapporten og forteller at HCI har sendt statsministeren 12 anbefalinger som gjelder religiøse uttrykk i det offentlige rom. De sier at respekten for trosfrihet ”ikke bør lede visse grupper til å påtvinge sin religion radikalt på andre og at diskresjon er nødvendig som en god regel for ’samliv’”.
Motstand for å bevare den franske samfunsmodellen
”De fleste med muslimsk opphav er verken fundamentalister eller ekstremister” …”Men for andre dreier det seg om å utfordre verdsligheten, ja til og med innføre sharia i landene de bor i. Da forvandler islam seg til islamisme. Religionen vinner terreng ikke så mye gjennom voldshandlinger, men mer ved gradvis å oppnå den ene innrømmelsen etter den andre. I denne prosessen gjelder det å yte motstand for å bevare vår samfunnsmodell. Man kan ikke, under påskudd av respekt for minoritetene, godta at hele befolkningsgrupper blir underlagt regler og prinsipper som er inspirert av en politisk utnyttelse av en religion, eller at fundamentalistiske bevegelser presser hele samfunnet til selvsensur, som betyr et tilbakeslag for ytringsfriheten og retten til kritikk.”
1200 imamer, mest fra fremmede land
Det finnes 2368 muslimske religiøse sentre, av dem er 500 moskeer (i 1985 var det 900 muslimske religiøse sentre, det har altså skjedd en økning på over 250 %). Det finnes 1200 imamer, 80 % av dem er utlendinger og vel en tredel av dem snakker ikke eller nesten ikke fransk. Nærmere 150 imamer opererer i franske fengsler. Og i samsvar med et dekret av 30. desember 2008 er det opprettet stillinger for imamer i det franske forsvaret, på lik linje med de katolske feltprestene.
Rapporten er opptatt av alle disse imamene og deres rolle for integrasjonen. Selv om den franske staten, med sin konfesjonsløse og verdslige stilling, ikke kan gripe inn i utdannelsen av imamer eller andre geistlige, har den likevel oppmuntret til skolering i franske forhold gjennom muslimske organisasjoner og gjennom tilbud fra det katolske universitetet i Paris, som har universitetskurs i interreligiøse spørsmål og verdslige samfunnsprinsipper. Og rapporten anbefaler at det islamske rådet CFCM skal samordne imamutdannelsen i landet. Samtidig sier den at de utenlandske imamene som har spesiell oppholdstillatelse utstedt av innenriksdepartementet, må godta bestemmelsene i en mottaks- og integrasjonskontrakt (med undervisning i språk og samfunn) i likhet med andre utlendinger som får varig opphold i Frankrike. Og den oppfordrer til at det blir opprettet et fond som skal kontrollere all utenlandsk finansiering av islamsk virksomhet i landet og sørge for at dette skjer i full offentlighet.
Den franske modellen må styrkes
Den siste delen av rapporten, som har tittelen ”Fremme den republikanske modellen og styrke en ny integrasjonspolitikk”, gjennomgår en rekke tiltak som er satt i verk og setter kritisk lys på mye.
Et land i forvandling
Det understrekes at den franske staten er blitt til gjennom en lang historisk utvikling, og at det er nødvendig å kjenne denne historien for å forstå dagens Frankrike. Helt fra middelalderen har det pågått en kamp mellom religiøse og verdslige myndigheter, og den nådde et høydepunkt i 1905, da skillet mellom kirke og stat ble fastsatt ved lov. Fransk ble vedtatt som landets offisielle språk allerede i 1593. Grunnloven sier at landet er udelelig og at det er likhet for loven uansett innbyggeres opprinnelse, ”rase” eller religion. I samsvar med §1 i den franske grunnloven opererer ikke Frankrike med minoriteter. Alle franske statsborgere har samme rettigheter og plikter. Tidligere innvandrergrupper, som italienere, jøder, russere, polakker og andre, har sluttet opp om disse prinsippene, er raskt blitt integrert og har overført en stolthet over å være franske til sine barn.
Men i de siste femti årene har innvandringen skiftet karakter. Mens den tidligere mest besto av europeiske menn, er det nå omtrent like mange kvinner som menn på grunn av familiegjenforening. Dessuten kommer de største gruppene fra Maghreb og det øvrige Afrika, med sterke innslag av muslimer som avviser det franske samfunnets verdier. I de siste tretti årene har dette, sammen med desentraliseringen og oppbyggingen av EU, ”skaket mye av det man i Frankrike har følt som en selvfølge,” forteller rapporten.
Historieforståelsens rolle
Rapporten tar opp historieforståelsens store rolle i arbeidet for å skape et helstøpt samfunn. ”Den utelukkende negative tolkningen av Frankrikes historie som noen organisasjoner og forfattere driver med ved at de bare fester seg ved de mørke sidene (handelen med afrikanske slaver, kolonikrigene osv.), som dog ikke bør bagatelliseres, nører opp om det – ofte voldsomme – sinnet noen unge franskmenn med innvandrerbakgrunn føler.”
Den peker også på foreldregenerasjonens ansvar og siterer geografen og geopolitikeren Yves Lacoste: ”Ofte verken vet eller forstår de unge i forstedene hvorfor de er født i Frankrike og hvorfor deres fedre og bestefedre har etablert seg i land som de tidligere kjempet så iherdig mot. Fra 1963 av har de som kjempet mest for sitt lands selvstendighet kommet til Frankrike. De fleste av dem har verken snakket om eller forklart grunnene til at de har gått i eksil i motstanderens land. Deres franske venner har ikke prøvd å gjøre kjent hva som har skjedd i Algerie … av frykt for å svekke en enhetlig nasjonal opplevelse.”
”Den postkoloniale innvandringen er også en følge av konflikter innenfor de forskjellige nasjonale bevegelsene, og de kvaler unge fransk-algirere føler i dag er også et resultat av den tausheten patriotene i eksil har opprettholdt i tiår om årsakene som til at de forlot sitt hjemland etter at det hadde vunnet sin uavhengighet.”
USAs rolle
Rapporten er også kritisk til forsøkene på å kopiere amerikanske løsninger med ”positiv diskriminering” med støtte til alle ”synlige minoriteter”, det vil si alle som ikke har hvit hud. Den går til felts mot språkbruken til det franske motstykket til Kringkastingsrådet som vil øke antallet ”ikke-hvite” på franske fjernsynsskjermer fra dagens 12 % til det dobbelte. ”Det er mildt sagt tvilsomt å bruke en rasepreget terminologi. Denne etno-rasiale klassifikasjonen som er kommet fra USA, er farlig, fordi den venner franskmenn til å tenke i rasekategorier.”
Dessuten stiller den seg kritisk til USA-ambassadens arbeid blant ”synlige minoriteter” i Frankrike og franske muslimer, og nevner spesielt at ambassden hvert år inviterer et tyvetall unge fra forstedene til et femtendagers gratis opphold i USA, der de skal opptre som ”ambassadører for sin kultur”, altså ikke for fransk kultur.