Av Trond Temte haug
Hvorfor er mange av oss så opptatt av andre kulturers krav og rettigheter, men svært lite opptatt av Norges egne kulturelle og religiøse verdier? Det ser ut til at idealet er blitt å tone ned vårt eget kulturelle ståsted, mens vi bedriver en form for kulturell selvpisking. Multi-kulturalismen med sin motstand mot tradisjonelle verdier ser ut til å ha skapt en kritikkløs og naiv idyllisering av fremmede kulturer. Hvis ikke etniske nordmenn gir andre kulturer forrang framfor norske tradisjoner, blir man automatisk stemplet som nasjonalistisk og intolerant. I vår nesegruse respekt og toleranse legger vi landet åpent for hvilken som helst kultur eller religion uten å reflektere over hvilket verdigrunnlag de bygger på.
Mye tyder på at det er behov for en ny og mer bevisst forankring i egne kulturelle og religiøse tradisjoner. Nedbyggingen av tradisjonelle verdier ser ut til å være et resultat av ukritisk å imøtekomme de globale samfunnsendringene. Problemet er bare at det aldri ble grundig diskutert hvilke verdier som trengte reform, og hvilke det var verdt å ta vare på.
Vi har fått et egosentrert samfunn med stor normoppløsning, uten autoritet, respekt, høflighet eller dannelse. Mange vil faktisk mene at Norge befinner seg i en verdirelatert kulturkrise bak den vellykkede materielle fasaden. Kanskje har vi mistet viktige verdier underveis i vår streben etter materiell velstand. Solidariteten og fellesskapsfølelsen er stadig på vikende front i møtet med det store selvrealiserende ego. Ensomheten brer seg i vår egen kultur, karrieren er blitt viktigere enn barna, og respekten for eldre menneskers klokskap, kunnskap og erfaring er minimal. Kanskje andre kulturer enn vår egen kan vise oss veien tilbake til noen av de verdiene vi ukritisk har kastet over bord? Mener vi virkelig at de klassiske norske verdiene ikke lenger er verd å ta vare på? Hvorfor er aldri disse problemstillingene på den politisk-kulturelle dagsorden?
Jeg tror mange også har glemt at solidaritet og utjamning av klasseforskjeller springer ut fra den europeiske kulturens kristne idealer. Som ikke-troende kristen har jeg ikke noe problem med å se verdien av kristendommens påvirkning i vår vestlige kultur. Det vitenskapelige og demokratiske verdigrunnlaget for Vestens verdslige statsdannelser synes utenkelig uten kristendommens og kirkens innstilling til menneskeverd og maktfordeling. Solidaritet, frihet, likhet, brorskap, toleranse og sivile rettigheter har bare kunnet oppstå i en kristen kultur. Det var kristendommen som la grunnlaget for erkjennelsen av at alle mennesker er født frie. Uansett hvor anti-kristen man måtte være, er det historieløst ikke å forholde seg til disse realitetene, særlig i konfrontasjonen med islam.
Våre norske fellesverdier er en forutsetning for at den norske stat skal bestå i fremtiden. Da snakker vi ikke bare om våre etniske og kulturelle verdier, men også de sivile og politiske. Ytringsfrihet, likhet for loven, objektiv forvaltning og individuell frihet er de verdier de fleste av oss mener vi aldri må inngå noen form for kompromiss med. Det er disse fellesskapsverdiene som i Europa nå er truet under presset fra islam. Et sjokkerende eksempel er Rosengaard i Malmø, i vårt naboland Sverige. Denne muslimske gettoen, som etter hvert styrer seg selv etter egne sharia-lover, og der politiet er livredde for å gripe inn, er blitt selve symbolet på Sveriges farvel til ”folkhemmet” med dets svenske samhold og verdifellesskap.
For meg er det vanskelig å se at vår innvandringspolitikk parallelt med store pengeoverføringer til moskeer, privatskoler og muslimske organisasjoner, kan være en god måte å ta vare på våre norske verdier. Politikerne i Oslo åpner nå opp for private muslimske skoler. Jeg tror det er en grov feilvurdering fra våre politikere å tro at muslimske privatskoler skal kunne fremme en god assimilasjon. I disse skolene er målsettingen å styrke barnas muslimske identitet, religionsfaget skal legge stor vekt på Islam, og arabisk skal være fremmedspråket med vekt på muslimske tradisjoner. Foreldrene sier åpent at de vil at barna skal bli gode muslimer, hvilket betyr at muslimske verdier skal være rammen for fellesskapet. Norsk skole var ment å ha norske verdier som verdigrunnlag, ikke muslimske.
Muslimske skoler blir således lett et arnested for antidemokratiske holdninger og ideer, slik vi har sett i andre land. Og er det særlig logisk at dette vil føre til en bedre tilpasning til norsk virkelighet og norske verdier?
En utbredt oppfatning er at verdipluralisme er det samme som verdirelativisme. Det siste betyr at alle verdier, kulturer eller religioner er like gode, og at det ikke finnes noen overordnende universelle fellesverdier. I praksis betyr det at alle religiøse og kulturelle uttrykk fortjener samme respekt og anerkjennelse. Men dette er da på ingen måte en sannhet? En kultur med vold og undertrykking er da ikke en like verdifull kultur som en kultur uten? Paradokset med det multikulturelle samfunnet er at det hevder å være pluralistisk, men i praksis tillater kun en oppfatning, nemlig at alle kulturer skal være likestilte, og at alle er gode. Til og med i lærebøkene for innvandrere fores elevene med en multi-kulturell ideologi som forbyr oss å si at noen kulturer og livssyn er bedre enn andre. Hvor blir det av debatten knyttet til disse problemstillingene? Hvor er kirkens ledere og våre så ”frittenkende” intellektuelle ? Tør våre politikere i det hele tatt å ta denne debatten?
En slik debatt vil først og fremst klargjøre den himmelropende forskjellen det er mellom muslimske og kristenhumanistiske verdier. Det ville være en god start.
Det vi trenger nå er ingen slapp dialog, men derimot en kraftfull nytenkende verdimobilisering. Skal vi i Norge klare å videreføre et harmonisk bredt folkelig verdifellesskap, må vi ha et mye tydeligere fokus på de av verdiene våre som er umistelige. Det betyr at islam som politisk og juridisk ideologi må vike plassen for enkeltindividets frihet. Det frie og åpne demokratiet må videreutvikles, og hat og ekstremisme må fryses ut. Det må ikke lenger tillates at parallelle samfunn får vokse frem, som står som direkte motpoler til våre grunnleggende verdier. Den store utfordringen blir hvordan vi kan skape et fremtidig samfunn der vi kan tåle å være ulike, men der limet som holder våre demokratiske samfunn sammen ikke smuldrer bort.
Norge og Europa står ved et veiskille. Pavens kritikk av de mye omtalte middelaldertekstene, som fikk hele muslimverdenen til å gå av hengslene, viser med all tydelighet at det pågår en verdikamp mellom liberale kristne verdier på den ene siden, og totalitær islam på den andre. Vi bør derfor bestemme oss for at religiøs tro i fremtiden må være en privatsak. Vi ser overalt i verden at religion og politikk er en livsfarlig kombinasjon.
Det er denne brede verdidebatten vi nå trenger også i Norge. På sikt er det faktisk vår frihet og vårt demokrati det står om, intet mindre.