Rita Karlsen, HRS
Venstreleder Trine Skei Grande har mange gode innspill i norsk politikk, og er aller best når det gjelder skolepolitikk. Det henger kanskje sammen med at Skei Grande har sin arbeidserfaring fra skoleverket, og slik sett kjenner hvor skoen trykker.
Men når det kommer til innvandrings- og til dels integreringspolitikk, er det lite eller ingenting å hente hos Trine Skei Grande og Venstre, og nå vet vi også at religionskritikk ikke er Skei Grandes sterke side. Vi vet i tillegg at Skei Grande ikke skjønner så mye av hva lovreligioner innebærer. Verre er det likevel at hun går OICs ærend med å sidestille islamkritikk med rasisme, noe som er en akilleshæl i FNs menneskerettighetsråd.
Det er akkurat det som er Skei Grandes problem. Hun skjønner ikke at hennes ”gode, inkluderende, imøtekommende” holdning for å beskytte muslimer for islamkritikk er en beskyttelse av ekstremisme. I tillegg bidrar hun til å legitimere ekstremisme.
Skei Grande skriver i ”Stueren rasisme”:
Tidligere fikk jeg ofte sinte brev og e-poster som begynte med «jeg er ikke rasist, men…». Det forbeholdet gidder de færreste å ta når det gjelder islam. «Disse liberale verdiene som representanten Skei Grande står her og snakker om, er det virkelig dem hun føler når hun går forbi moskeen på Grønland, eller hvor hun bor – på Grünerløkka? Jeg tviler på det.»
Ordene tilhører Fremskrittspartiets Christian Tybring-Gjedde. «Sannheten,» sa han, «er at islam vokser, og de verdiene vi står for, svinner hen også i vårt land.» Ifølge Tybring-Gjedde finner du ikke «én dedikert muslim som tar avstand fra sharia», samtidig som muslimske kvinner i dag ikke får lov til å «gå alene ut av leiligheten uten å være eskortert av en mann».
Ordene falt fra Stortingets talerstol, et kveldsmøte tirsdag 5. april. Forslagene som lå til behandling dreide seg om «islamistiske regimer», men for Tybring-Gjedde og Frp handlet debatten åpenbart om noe helt annet: muslimer.
Det kan synes som om Skei Grande, i sin iver etter å gyve (politisk) løs på FrP, og i særdeleshet Christian Tybring-Gjedde, prøver å fortelle oss at muslimer ikke følger islam. Hvordan kan muslimer ta avstand fra sharia – det er da vitterlig den juridiske delen av islam, og kan således ikke bare velges bort etter eget forgodtbefinnende. Det betyr selvsagt ikke at muslimer kan være uenig i hvordan sharialover er utformet, for eksempel at de kan ta avstand fra dødsstraff eller avkapping av hender, men sharia er da uendelig mer enn det.
Deretter kan det være at Tybring-Gjedde snakker i tabloide vendinger når han sier muslimske kvinner skal eskorteres av menn, men Skei Grande må da vite bedre enn at slike problemer ikke finnes med utgangspunkt i islam. For har hun ikke fått med seg at det eksisterer et problematisk kvinnesyn i islam, ja, da er det et umulig utgangspunkt å mene noe som helst om islam eller for den saks skyld; de som følger islam – uansett hvor uensartet muslimer er, eller kanskje nettopp derfor. For kampen mellom ulike muslimske grupperinger handler nettopp i stor grad om ulike syn og vurderinger av ”betente” saker som kvinnesyn og hva som er likestilling mellom kjønn, herunder familierett, arv, barnefordeling, religionsfrihet, herunder retten til å forlate islam eller at muslimske kvinner gifter seg med ikke-muslimer, likeverd mellom mennesker, herunder kastesystemet, og ikke minst ytringsfriheten, jf. hvordan blasfemilovverket håndteres i en del muslimske land, for eksempel Pakistan. I slike land er det harde straffer for å kritisere islam og enda verre straffer for å håne profeten. Men det er kanskje straff for islamkritikk Skei Grande ønsker seg i Norge? Det er i alle fall indirekte det hun hevder når hun vil ha islamkritikk til å være rasisme. Sistnevnte har vi egne lover for.
Like galt er det at Skei Grande harselerer med avdekkingen av et en ekstremist har søkt om å bli skoleeier for flere hundre barn i Norge, når hun hevder at ingen tar til motmæle mot FrPs holdninger til at ”muslimske lærere ikke er egnet til å omgås barn”. Det sier vel mer om Skei Grand hvis hun mener det er uproblematisk at en ekstremist driver skole for småbarn, eller kanskje det mer riktige: Skei Grande tror ikke muslimer kan være ekstremister. (For hun kjenner ingen muslimske ekstremister?)
For riktig å demonstrere hvordan de liberale verdiene (!) er ute og kjører i Europa viser hun også til Sveriges Sverigedemokraterna og Finlands Sannfinnene, som hun antakelig vet svært lite om, men derimot har hun fått med seg at det sveitsiske folket har sagt nei til flere minareter. Tenke seg til – folket – har sagt nei til mer enn fire minareter! Så langt strakk Skei Grande sine liberale verdier seg, for hadde hun nå vært folkevalgt i Sveits skulle hun da overprøve folket? Det samme gjelder Frankrikes forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rom. For Skei Grande er det tydeligvis helt greit at folket maskerer seg for hverandre, i alle fall hvis det ikke er for mange av dem/oss? I min fortolkning er det noe som kolliderer med liberalt her.
Så var det statistikk som skulle stilles til veggs. Voldtektsstatistikk. For vi skal vite at ”voldtekter uansett begås av mennesker, ikke grupperinger og religioner”, om noen trodde noe annet. At det tilfeldigvis (?) er slik at tallenes tale er at samtlige overfallsvoldtekter siste år er begått av ikke-vestlige menn, har i Skei Grandes verden ingen betydning. For å si det slik: Det er ikke slik Skei Grande taler når hun snakker om språkopplæring i skolen eller behovet for at barn med innvandrerbakgrunn er i barnehagen.
Chodavarapu, er født og oppvokst i India, og kom til Danmark i 1964 via ekteskap. Chodavarapu skriver blant annet:
I muslimske lande er 50 pct. afskåret fra beslutningsprocessen. Ikke alene i de olierige lande, hvor pengene fosser ind, men i lande som Indien, hvor muslimer sad på magten i 1000 år, er flertallet af muslimer analfabeter og fattige borgere.
Uanset love, om det er Jyske lov, engelske Magna Carta eller Romerrigets love, hindu-love eller sharia-love, burde de kunne være gældende for alle samfund med tilpasning til ændrede tider.
Hvis sharia-lov kun skulle gælde i muslimske samfund, er der noget galt, enten med lovene eller med samfundet.
Det er nemt at give andre skylden, så behøver man ikke feje for egen dør, derfor opfandt man ordet «islamofobi». Hvorfor findes der ikke hinduofobi eller budhiofobi? Eller nogen andre religiøse mindretalsfobier? Det er tankevækkende at tænke på, hvorfor kun islamofobi?
Med al den selvretfærdiggørende og selvforherligende attitude og med hjælp fra venstreorienterede politikeres billigelse, skubber muslimerne andre moderate samfundsborgere til højre til de såkaldt indvandrerfjendske partier. Det vil unægteligt føre til uroligheder, især i økonomisk set dårlige tider.
Forleden var jeg til et møde, hvor en ung muslimsk kvinde med burka sad ved siden af mig. Jeg kunne ikke føre nogen samtale med hende, jeg turde ikke, idet burkaen stod som et glasbur omkring hende. Mange muslimer mener, at en burka danner en beskyttende hjelm for kvinder. Det passer måske i samfund, hvor flertallet er analfabeter, og mand og kvinde lever i hver sin ende. Det gør man ikke i Danmark, derfor er det unødvendigt og skaber blot afstand.
Derfor burde man droppe den pseudo-beskyttende hjelm her i den vestlige verden. Der er ingen behov, og det giver ingen mening. Vi er vant til omgås mand og kvinde med respekt for hinanden, man behøver ikke gemme sig som kriminel.
Og til den enkle, men talende avslutningen:
Jeg har lært at køre bil i Indien – i venstre side, men nu kører jeg i højre side i Danmark.