Rita Karlsen, HRS
DREAMs beregninger for Cepos viser at innvandringen i Danmark koster den danske stat 15,7 milliarder årlig, og finner lite som tyder på at denne kostnaden vil bli betydelig redusert i fremtiden. I tillegg ble det beregnet at omleggingen av innvandringspolitikken i 2002 har spart det danske samfunnet for fem milliarder. Ikke minst handler dette om at omleggingen av politikken har endret hvem som får opphold i Danmark.
Tallenes tale har gitt integreringsminister Søren Pind (V) nytt mot til å forlate eksstatsminister Anders Fogh Rasmussens (V) ”strenge og rettferdige utlendingspolitikk”. Pind mener at politikken har vært så rigid at den utelukker mennesker fra Danmark som uten problemer kunne ha bidratt positivt til det danske samfunnet. Pind vil gjennom ”positiv særbehandling” gjøre det enklere for borgere fra bestemte land å få familieetablering i Danmark.
– Det er et kolossalt problem, at udlændingelovgivningen er så fyldt med lighedsmageri, at vi skader folk, som gerne vil og kan Danmark, i helt unødig grad. Reglerne har været pakket ind i juristeri og misforstået lighedsmageri, sier han til Politiken.
I første omgang vil statsråden frita borgere fra land som USA, Canada, Australia, New Zealand og Japan fra innvandringsprøven, som er bestemt at man må bestå for å få visum via ekteskap. Prøven består av en språktest og en samfunnstest.
Politiken skriver at Pind har hentet inspirasjonen til forslaget fra Nederland og Tyskland, som har innført lignende tiltak. Men da har nok avisen glemt at et lignende forslag ble diskutert i Danmark før omleggingen av politikken i 2002, men en slik forskjellsbehandling ble da ansett som for komplisert. Man bestemte seg derfor for en streng – men rettferdig – linje, for øvrig akkurat samme linje som den norske regjeringen har lagt seg på. At likebehandling nødvendigvis ikke er rettferdig er derimot noe det ikke snakkes for høyt om, selv om en slik tankegang kom frem i Amelie-debatten.
For at Pind skal kunne gjennomføre den aktuelle forskjellsbehandlingen, må regjeringen også endre det nylig innførte poengsystemet. Dette systemet omfatter at personer som vil bosette seg i Danmark samler poeng via blant annet utdannelse, arbeidserfaring og språkkunnskaper.
Pind er fullstendig klar på at han begir seg ut på en kronglet vei:
– Det er et brud på den politik, vi har ført siden 2001. Hvor omfattende det kan blive, kommer an på den juridiske disput, men nu er Pandoras æske i hvert fald åben. Jeg kommer til at bruge mange kræfter på det her, sier ministeren.
De borgerne som ministeren vil slippe inn uten for mye tester og kontroller er fra land som er medlem av OECD, plassert i den øverste gruppe av land på Human Development Index og som har visumfritak etter EU-reglene.Dansk Folkeparti synes forslaget er interessant:
– Det er en fremragende ide. De problemer, vi har, er jo ikke på grund af amerikanere. Vi er allerede i gang med en modernisering af udlændingeloven, sier nestleder Peter Skaarup (DF).
Opposisjonen er imidlertid ikke særlig begeistret, tvert om:
– Han indrømmer med forslaget, at de krav, der stilles i dag, er for skrappe, sier de radikales integreringsordfører Marianne Jelved.
Hun bakkes opp av Socialdemokraternes integreringsordfører, Henrik Dam Kristensen:
– Regeringen og DF mener, at man kan komme lettere hertil, hvis man har en god uddannelse og mange penge. Men det her handler jo om danske statsborgere, der forelsker sig. Nu er det så bedre at forelske sig i en amerikaner end i en brasilianer, sier han.
Avisen har også funnet frem til organisasjonen ”Ægteskab uden grænser”, en organisasjon som ble opprettet nettopp på grunn av de skjerpede kravene til familieetablering i 2002, der talsperson Lars Kyhnau Hansen sier det er ”sludder og vrøvl” at det skulle være enklere å integrere for eksempel amerikanere enn folk fra andre land.
– Tyrkere, filippinere og thailænderes erhvervsfrekvens er ikke særlig lav og måske kun et par procent lavere end amerikaneres, sier Kyhnau Hansen.
Men det den samme Kyhnau Hansen da hopper bukk over, er nettopp at omleggingen av politikken i 2002 har endret befolkningssammensettingen i Danmark. Antallet av tillatelser for ektefelleinnvandring falt fra 6.499 i 2001 til 3.662 i 2009. I 2001 ble det gitt flest tillatelser til søkere fra Tyrkia, etterfulgt av Irak, Thailand, Afghanistan og Somalia. I 2009 ble det gitt flest tillatelser til søkere fra Thailand, Tyrkia, Filippinerne, Kina og USA. Hvordan bildet på arbeidsmarkedet hadde sett ut uten de innstramninger som ble gjort, kan vi bare gjette oss til – eller vi kan sammenligne Danmark med Norge. Her har Frich-senteret dokumentert hvilke grupper som har liten eller ingen arbeidsmarkedstilknytning, samt hvilke grupper som står kort tid i jobb.
Pinds forslag om forskjellsbehandling av innvandrere er klart kontroversielt, men mest av alt er det kontroversielt fordi grupper innen dette politiske feltet har gjort det kontroversielt. Forskjellsbehandling driver vi med hele tiden, for eksempel i skolen, uten at noen ser det som annet enn et verktøy for sosial og økonomisk utjevning. Vi skjønner at slik forskjellsbehandling nettopp kan føre til at den enkelte raskere kan oppnå sine rettigheter og bedre utføre sine samfunnsplikter. Men når det kommer til innvandring klarer vi ikke å ha to tanker i hodet samtidig: Ressurssterke innvandrere som beviselig eller etter all sannsynlighet vil være en bidragsyter til samfunnet skal behandles på samme måte som en analfabet som beviselig eller etter all sannsynlighet vil være en kostbar konsument i samfunnet. Så kan en jo spørre seg: Hva er det rettferdige med det?
Menneskerettigheter, er som regel svaret. Men i så fall forteller det at menneskerettigheter er noe som kun svakerestilte mennesker kan smykke seg med. Hvilke menneskerettigheter opplever ressurssterke mennesker når deres kunnskaper og erfaringer overses?
Noen ganger klarer vi å innse at menneskerettigheter ikke er en gudegitt og konstant størrelse. For eksempel hører vi stadig flere som hevder at ”det er ingen menneskerett å få barn”. Det er heller ingen menneskerett å tvinge seg inn i et land, til tross for at det ville gitt de samme et bedre økonomisk liv. Jeg antar at leseren skjønner at jeg ikke snakker om overføringsflyktninger. Dette skal være reelle flyktninger, de er definert som flyktninger av FNs flyktningkommissær (UNHCR), bor i leire og skal med andre ord ikke ha noe land de kan kalle hjemland. Her kan vi ikke ”måle og veie”, dette er mennesker som FN definerer som trengende, og Norge skal bidra. For disse skal vi tilrettelegge slik at de kan være bidragsyter etter evne, til tross for at det koster samfunnet mye penger. For alle andre er det derimot ikke et spørsmål om å være bidragsyter eller ikke, og da må samfunnet være i sin fulle rett til å skille mellom dem som ønsker seg inn i landet. Ikke minst er en slik politikk viktig all den tid vi har et velferdssystem som er så finmasket som vårt. I et land som for eksempel USA må folk klare seg selv, du kan ikke leve på staten. I Danmark, Norge og lignende land er det som kjent ikke bare fullt mulig, det kan til og med være mer ”lønnsomt” for den enkelte. Men noen må betale, og de noen er resten av oss. Alle skjønner at hvis det blir et (for stort) misforhold mellom dem som bidrar og dem som ikke bidrar, vil regnestykket ikke gå opp. Denne ubehagelige sannheten kommer frem i Brochmann-utvalgets NOU, men det eneste vi vet med sikkerhet er at denne NOU-en vil bli bakteppet for en rekke politiske stunt og ditto tåkeprat. Innvandringspolitikken skal nemlig ikke legges om, om vi skal tro vår egen integreringsminister Audun Lysbakken (SV), og velferdsgodene skal ikke røres.
Hvem tror du skal betale det da? Endret boligbeskatning er nok bare et lite første skritt for å sikre mer penger i statskassen, mens utgiftene øker i rasende fart. Og vi vet hvorfor.