Rita Karlsen, HRS
Jeg har registrert at det den siste tiden har vært en diskusjon om Pro-senterets (som er et lavterskeltilbud for prostituerte) videre skjebne, idet sentrale politikere fra Arbeiderpartiet har tatt til ordet for å fjerne senterets støtte da de visstnok ikke har tatt klar avstand fra prostitusjon. Pro-senteret forsvarer seg med at de er imot prostitusjon, men ikke prostituerte.
Men et annen ”senter” som de samme politikerne burde sett mer på, er Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM). KIM ble opprettet for å være et bindeledd mellom innvandrere og myndighetene, med intensjon om at myndighetene skulle få mer informasjon om hva som rører seg blant Norges nye landsmenn, som igjen skulle sikre bedre beslutninger fra politikerne.
I seg selv prisverdig, og en enorm oppgave, da vi har over 200 nasjonaliteter blant innvandrergruppene, så det er nok ikke gitt noen organisasjon å kunne gi et fullgodt bilde. Men KIM klarer uansett ikke å leve opp til oppgaven. I praksis opptrer KIM som en innvandrerorganisasjon med formål å ”gi innvandrerne en stemme” og som jobber for å forbedre rettighetene til ulike innvandrergrupper.
Derfor er jeg ikke overrasket over KIMs reaksjon til den bebudede Brochmann-rapporten. Ifølge NTB frykter KIM at rapporten kan bli et slags avansert innvandrerregnskap. Er en slik reaksjon legitim fra KIM?
Brochmann-utvalget, eller Migrasjons- og velferdsutvalget som er dets formelle navn, har et omfattende mandat. Det skal gi en beskrivelse og vurdering av de elementene i den norske velferdsmodellen som påvirker og påvirkes av økende migrasjon. Videre skal utvalget beskrive hvilke rettigheter inn og utvandrere har til velferdsordninger. Mandatet legger også opp til at utvalget skal vurdere bærekraften i velferdsstaten i lys av forutsetninger om fremtidig migrasjon. Utredningen fra utvalget skal overleveres regjeringen, ved statsrådene Audun Lysbakken og Hanne Bjurstrøm, i morgen.
Ifølge NTB vil utvalget foreslå endringer i velferdsordninger og kommer i noen grad med anbefalinger for rammene for innvandrings- og integrasjonspolitikk.
– Vi går ikke i detalj på hvordan ulike ordninger bør utformes, men vi peker ut en retning og analyserer mekanismer som gjør seg gjeldende, sier Brochmann til NTB. Hun bekrefter at utvalget har vurdert hvordan helt konkrete ordninger virker, som for eksempel kontantstøtten.
Videre har utvalget sett på hvordan ulike velferdsordninger eksporteres ut av landet, da spesielt ved hvordan personer fra EØS-land tar med seg velferdsrettigheter til hjemlandet etter å ha bodd i Norge.
– Vi har jobbet en del med utvandring, og det er kanskje det mest originale vi har gjort. Det er et nytt og upløyd felt. Det gjelder i hovedsak retur-migrasjon av EØS-borgere som kan opparbeide seg rettigheter i Norge som de kan ta med seg ut igjen, sier Brochmann.
I NTB-meldingen heter det at utgangspunktet for utvalget er problemene med å opprettholde en bærekraftig velferdsstat, eller kanskje mer norsk, som HRS har påpekt før, hva koster innvandringen Norge og hvordan få disse kostnadene ned?
Det heter at funn viser at innvandring, særlig fra ikke-vestlige land gjør at færre arbeider og flere lever på trygd. Utvalget lener seg i denne sammenheng på undersøkelser fra Frisch-senteret som igjen lener seg på forskning fra blant annet Ruud Koopmans (som jeg har omtalt ved flere anledninger). Knut Røed ved Frisch-senteret mener Koopmans har et poeng når han hevder at gode velferdsordninger virker mot integrering. Sjenerøse ordninger skaper avhengighet, og det fører i sin tur til at grupper blir marginalisert. Andre har brukt uttrykk som «velferdsfelle» og «bjørnetjeneste».
– Vi ønsker jo gode forsikringsordninger, og folk trenger det. Men samtidig så ønsker vi også å ha et system som oppmuntrer folk i størst mulig utstrekning til å være selvforsørget, sier Røed til NTB.
En av de største utfordringene med å få gjort noe med dette problemet, er nettopp fortielsen. Da HRS i november 2009 publiserte ”Tell ikke meg. Innvandringens kostnader og velferdsstaten”, var tausheten øredøvende. Fra NRK Dagsrevyen fikk vi endog vite at ”dette var så vanskelig stoff” så de unnlot å publisere våre funn. Jeg antar at de revurderer den holdningen når de samme tall kommer fra Brochmann-utvalget.
Men det som også bør vurderes, er nettopp KIMs holdning. Det er patetisk når et offentlig utnevnt organ som skal bidra til informasjon og erfaringer mellom ”innvandrerne” og myndighetene, reagerer med å ønske fortielse:
– KIM er bekymret for at generelle utfordringer knyttet til velferdsstaten kan bli framstilt som et innvandrerproblem. Bevissthet rundt dette er særlig viktig i lys av diskusjonene i offentligheten, hvor innvandring stadig oftere blir framstilt som en trussel mot velferdsstaten og mot norske eller europeiske kjerneverdier, skriver leder Anita Rathore i en uttalelse til utvalget.
Hun skulle heller sett at utvalget vurderte utfordringer mot velferdsordningene generelt.
Eller på mer godt norsk: Man må gjerne peke på generelle problemer og utfordringer, så lenge aktuelle problemer og utfordringer knyttet til innvandrere ikke uttales. Hvis KIM ”frykter” at den norske velferdsmodellen svekkes av dagens innvandrings- og integreringspolitikk burde de være de første til å omfavne denne form for analyse og forskning, og se sitt snitt til å være en bidragsyter til myndighetene. Men nei, her må vi være forsiktig slik at ingen innvandrere skal oppleve seg stigmatisert eller krenket? KIM burde skjemmes over hvordan de gjør alle innvandrere til stakkarslige ofre.
Det er på tide KIM revurderer sin stilling – før politikerne gjør det.