Hege Storhaug, HRS
Ingenting er mer tabloid enn TV- og radionyheter. Min korte uttalelse i et hardt beskåret innslag på NRK tidligere denne måneden om ”halshuggingsimamen” Syed Farasat Ali Bukhari, kan for de uinnvidde i islam således oppleves som mer enn dramatisk. Det forstår jeg godt. Selv har jeg imidlertid erkjent det tragiske med islam, nemlig at hvis man går til grunntekstene – slik de lærde selvsagt gjør – så er halshugging og dets like ”main stream”.
Jeg hadde selvsagt ikke blitt lei meg hvis det på et tidspunkt viser seg at jeg tar totalt feil. Tvert om, det ville gledet mitt hjerte og gitt meg fred i sjelen til å gjøre noe helt annet i livet.
En av de som reagerer kraftig i spaltene er Odd Vaagland fra Arendal. Jeg mener å skylde leseren å opplyse om at Vaagland også var lite fornøyd med boken min Men størst av alt er friheten, at han tilhører venstresiden og er pensjonert lektor. Han er et sterkt samfunnsengasjert menneske, og jeg tolker hans ideologiske ståsted innen islamdebatten til å være på linje med Trine Skei Grande, som begikk sivilisatorisk selvmord i den historiske kronikken Aftenposten nylig – i toleransens navn. Hun og Vaagland er blant dem som sover godt om natten etter å ha drukket hvitvin i vårkvelden på terrassen, blottet for realisme, og dermed blottet for bekymring for hva fremtiden vil bringe.
Det er meg fullstendig ufattelig.
I Agderposten 19.mai gjorde Vaagland det samme som Skei Grande gjorde i Aftenposten mot Christian Tybring-Gjedde, nemlig å løfte seg selv opp ved å tråkke sin definerte motstander ned i søla. Her er innlegget til Vaagland:
For noen dager siden så jeg et horrorshow på NRK. En islamist ville starte en koranskole i Groruddalen. Samtidig liret han av seg et «litani» om hvordan de som falt fra troen kunne halshogges eller steines. For å holde seg innenfor folden, må vi tro.
Han var tydelig hellig overbevist, så meningsfull dialog synes fåfengt. Han nevnte ikke Norge, men hans mørke toneleie mer enn antydet at han ikke ville felt en tåre om sharialoven kunne bli innført her. Han vil definitivt ikke få starte skole på norsk grunn etter sin TV-opptreden.
Heldigvis har vi demokratiske og humanitære tradisjoner i landet vårt. Tradisjoner som en dypt forstyrret islamist gudskjelov ikke kan rokke ved.
Det gjorde ikke TV-opplevelsen særlig mye bedre at NRK lot Hege Storhaug få uttale seg om saken. Hun kalte islamistenes utblåsning «islam mainstream». Hege Storhaug har selvsagt ytringsfrihet. Men trist er det at hun vartet opp med en mildt sagt uvederheftig uttalelse.
Enda tristere er det at NRK ikke hentet inn en sakkyndig debattant, så hun fikk stå alene med sin besynderlige virkelighetsforståelse.
Journalistikk skal da vel være balansert og dokumenterbar? Hege Storhaug serverer mildt sagt uetterrettelig demagogi. Vi kan alle, både etnisk norske og innvandrere, ha våre bekymringer med hensyn til kulturkonflikter og fremmede tradisjoner. Men det er ikke det samme å være bekymret som å gå fra vettet.
(Danskene har et nyttig uttrykk som kalt «den indre svinehund». Blant annet kan det dreie seg om fordommer og følelsesbaserte reflekser som på dårlige dager lett skyver fornuften vår til side.)
Det er dypere sett en kamp mellom natur og sivilisasjon. Vår redsel for det ukjente er en kamp vi alle bør ta daglig, skal det bli folk av oss. Hege Storhaugs grove påstander er en ydmykelse av vanlige, hederlige mennesker. De er knyttet til islam, ikke islamisme.
Når Hege Storhaug ikke kan – eller vil – se dette markante skillet, kan hun ikke tas på alvor. Når hun hensynsløst skjærer alle over én kam, begår hun en kardinalfeil som melder henne ut av enhver seriøs debatt. Hun formidler en mistenksom og hatefull atmosfære som er det siste vi trenger.
Hennes offentlige uttalelse bygger en vollgrav mellom «oss» og «de andre», der vi trenger dialog, innlevelse, forståelse og romslighet. Vi skal ikke være naive når det gjelder islamisme, men heller ikke forutinntatte når det gjelder islam. Det setter krav både til oss og dem som kommer til landet.
Toleranse og forståelse er en krevende idrett. Vi trenger å bruke hodet og ikke kalle fram sjåvinistisk ekstase og forakt.
Vi bør se til kloke mennesker, som Gandhi, Mandela og Luther King. Gandhi sa engang: «Jeg vil ikke bo i et hus med kompakte murer og lukkede vinduer. Kulturens vinder fra alle land skal blåse fritt gjennom mitt hus – men ingen av dem skal føre meg med seg. Jeg vil bli på jorden».
Med andre ord; vi skal ta imot andres kultur og tanker uten angst og fordommer, være jordnære og holde fast på den kulturen vi har. Dess mer vi kjenner vår egen kulturarv, dess mer vil vi kunne forstå andre.
Vi har vår fulle rett til ikke å like sider av islamsk skikk og bruk. Jeg har for eksempel ingen problem med hijab, min toleransegrense går ved burka. Heldigvis er den lite brukt i Norge, og jeg har aldri sett den i Arendal.
I det okkuperte Norge var det mange vanlige, hjemmelengtende tyske soldater. Arne Næss slo ofte av en prat med dem. Han var ikke mindre nordmann for det.
Mandela skapte forsoning mellom hvite «settlere» og diskriminerte sorte. «Vi har intet annet å være redd for enn redselen selv», sa Roosevelt.
Redsel vil gå over til aggresjon. Hat skaper hat. Vold skaper vold. Føler vanlige muslimer at deres verdighet blir krenket, kan sint ungdom bli drevet i armene på radikal islamisme. Er det vi vil?
Jeg for min del, tar ikke lett på en liten gruppe hatefulle islamister, men smiler ofte til «mainstream» (gjennomsnittlige) dyrkere av islam. Hvorfor ikke prøve det, Hege Storhaug? Det ville i alle fall være en begynnelse.
Håper du har hatt en god 17. mai!
Det er fristende å kommentere en rekke av utsagnene her og nå, ikke minst fordi påstandene som rettes mot en er (typisk) av personlig karakter. Jeg velger å avstå. Her er mitt tilsvar i dagens Agderposten:
Main stream islam
Hva er islam? Det ble vi ikke klokere på når vi leste Odd Vaaglands innlegg 19.mai. Det som bestyrtet meg mest, var at Vaagland sauser sammen ideologien islam og mennesker, altså muslimer. Det gjør aldri jeg.
La meg påpeke først dette: Imamen i Oslo som vil opprette muslimske skole for barn, og som Human Rights Service nylig avslørte er en ekstremist som går for islamsk lovs straffemetoder (som halshugging, steining pisking, amputering), følger det jeg sa på Dagsrevyen ”main stream islam”. Veldig tabloid på noen sekunders sendeflate, men like fullt riktig. Imamen fulgte eksempelet til det beste mennesket som har levd noensinne, ifølge islams grunntekster, en mann grundig beskrevet i Halvor Tjønns ferske bestselgende Muhammed-biografi. Muhammeds sverd på strupen var eksempelvis det Theo van Gogh fikk smake i 2004, og som diktere, som ikke trodde på Muhammeds påståtte åpenbaringer, og ikke minst jøder, fikk smake under Muhammeds levetid. Main stream, altså.
Vaagland har således en forklaringsutfordring: Hva er islam? Gjennom mine troende venner vet jeg meget godt at de forkaster all barbari i islamsk lov, juss stadfestet faktisk av den muslimske verdens paraplyorganisasjon OIC gjennom Kairoerklæringen i 1990, der hele FNs menneskerettighetserklæring underlegges sharia, og drap selvsagt legaliseres av ”skyldige”, de som bryter islams regime. Erklæringen står like fast i dag. Hvorfor? Fordi islams grunnkjerne er juss. Islam er en hard lovideologi. Islam er mer juss og politikk enn teologi. Derfor følger ”halshuggingsimamen” i Oslo ”main strem islam”, men ikke ”main stream muslimer” i Norge. I land som Egypt og Pakistan er imidlertid halshugging, pisking og steining ”main stream” holdning blant muslimer, viste en undersøkelse i februar fra PEW-instituttet. Over 80 prosent vil ha dødsstraff for frafall fra ideologien islam og for sex utenfor ekteskap. For eksempel.
Å kritisere islam er en helt annen øvelse enn da vi kritiserte kristendommens formørkelse. Islam er gjort ”hellig” og dermed urørlig av de multikulturelle fortalere, som har null respekt for norsk/europeisk humanistisk kultur, av de som mener de er medlemmer av den intellektuelle eliten, de som er ledende politikere, og media. Men du verden: Gud, hvor glade jeg er for at kristendommens åk ved gammeltestamentet ble parkert på samfunnets sidelinje. Det ga meg personlig en fantastisk frihet som barn og ung på Hisøy. Den friheten unner jeg mine etterkommere – uansett tro. Den friheten har ikke Aisha i Groruddalen (eller i Arendal, for den saks skyld).
Derfor Vaagland og dine like: les deg opp på islam og ”frihets”-situasjonen i den muslimske verden. Kom så tilbake i spaltene og pek på ett land i løpet av 1 400 års islamhistorie som har skapt humanisme og velferd. Kun ett.
Det jeg har mer og mer problem med å forstå, er at så mange synes villige til å selge ut vår humansime og velferd. Vi klarer ikke å stå opp mot intoleranse som følger i islams kjølvann, en intoleranse der muslimer generelt er de første ofre. Har jeg kildebelegg for uttalelsen? Vel, sjekk hvor mange frafalne det er fra islam. Legg merke til at alle politikere med muslimsk opprinnelse i partier fra Høyre til Rødt er troende. Hvorfor? Islams makt: Dødsstraff for frafall (islamsk lov) og sosial utestegning av de som ikke er lojale mot Muhammed og islam.
For øvrig: mine nærmeste i Pakistan blør over utviklingen i Norge. De har med egne øyne sett ufriheten slå røtter i det offentlige rommet fra 90-tallet til i dag (ikke minst økt bruk av hijab). De forstår ikke ”prosjektet” vårt.
Hvis man bryr seg om sine medmennesker og inkluderer muslimer, er islamkritikk viktigere enn noensinne. Personlig forstår jeg ikke at så mange sover godt om natten, mens islams makt øker dag for dag. Jeg forstår ikke dem som tenker at så lenge jeg kan leve godt og drikke hvitvin på terrassen sommerkveldene i mitt sørlandske hjem, overlater jeg gjerne mine etterkommere til Muhammed. Hvor hardt jeg enn prøver, så klarer jeg ikke tenke slik. Så ”ekstrem” er jeg – i Vaaglands verden?