Kronikk trykket i VG 17.april, gjengitt med Tybring-Gjeddes tillatelse. Rights.no kommer med mer stoff om muslimske privatskoler, antakelig allerede denne uken.
Nei til muslimske grunnskoler
Av Christian Tybring-Gjedde
Høy innvandring kombinert med en raus og passiviserende velferdspolitikk har ført til at mange viktige arenaer i stor grad allerede er tapt for integrering, enten man snakker om bosetting, arbeidsliv, barnehager, fritid eller forbruk av media. I enkelte områder er skolen det eneste stedet hvor elever med muslimske foreldrene har kontakt med storsamfunnet og hvor elevene møter jevnaldrende og voksne med annen kulturell og religiøs bakgrunn enn dem selv. Nå står muligens også skolen for fall.
Mange innvandrere har sin opprinnelse fra land hvor idealer som frihet, demokrati, toleranse, individualisme, likestilling og likeverd er fraværende. Dersom vi ønsker at slike humanistiske frihetsverdier skal forbli bærende prinsipper for alle i dette landet, kan vi ikke tillate institusjoner som erfaringsmessig bygger på det motsatte. I eksempelvis Sverige og Storbritannia er det et betydelig innslag av såkalte islamske friskoler. På disse skolene er det avdekket at elevene opplæres til å ta avstand fra majoritetssamfunnets verdigrunnlag. Skolene motarbeider dermed aktivt integrering.
Det blir hevdet at dette kan oppveies gjennom kontroller. Problemet er at slike kontroller er krevende å gjennomføre og de blir raskt overfladiske. Kontrollører er også utsatt for korrupsjon, slik det er blitt avdekket i Storbritannia. Det er både naivt og ufornuftig å legge opp til en skolepolitikk som må følges opp med kontroller, også når en av erfaring vet at myndighetene gjennom slik kontrollutøvelse raskt vil kunne bli stemplet som religionskritiske, islamofobe eller fremmedfiendtlige.
Mange barn med muslimske foreldre er allerede i dag gjennom sine trossamfunn eksponert for holdninger og en verdensanskuelse som fra et integreringsperspektiv er uheldig. Den norske skolen kan bidra til å balansere og nyansere informasjonsflyten og holdningsdannelsen for disse barna. Muslimske grunnskoler vil fort kunne bli et ekko av imamenes formaninger og fordømmelse av vestlig levesett. Det er kanskje ikke tilfeldig at en undersøkelse offentliggjort i Aftenposten i januar i 2009 viser at det nettopp er barn med innvandrerbakgrunn som med klar margin trives best i Osloskolen. Barna selv synes ikke å etterspørre den segregering som det legges opp til fra deres foreldres side.
Skolen har også en viss kontrollfunksjon hva angår elevenes velferd i hjemmesfæren. En lærer kan få innsikt i forhold rundt barnet som kanskje bør rapporteres til barnevern eller helsevesen. Ved en muslimsk grunnskole kan dette bli utfordrende. Lojaliteten til skolepersonellet ligger ikke nødvendigvis hos storsamfunnet og barnets beste, men kanskje mer hos det muslimske miljøet som igjen hevder seg fremmedgjort i storsamfunnet. Konsekvensen kan bli en høyere terskel for myndighetenes inngripen i uakseptable forhold som kjønnslemlestelse, tvangsekteskap eller tradisjonell barneoppdragelse med fysisk avstraffelse.
Fremskrittspartiet bekjennelse til liberalt tankegods gjør at dette ikke er en enkel sak. Ut i fra nevnte frihetsidealer mener vi at foreldre skal kunne velge hvilken skole barna skal gå på. En slik frihet forutsetter imidlertid at foreldre tar ansvar for barnas fullverdige deltagelse i samfunnet. Erfaringer fra Nederland og andre steder viser at barn som har gått på muslimske skoler gjør det dårligere på kunnskaps- og språktester, og har lavere grad av deltakelse i arbeidslivet og utdannelsesnivå senere i livet.
Min påstand er at foreldre som ønsker at deres barn skal gå på egne muslimske grunnskoler ikke har noen ambisjoner om at deres barn skal ta fullverdig del i det norske samfunnet. De ønsker først og fremst at deres barn skal bli muslimer, og de frarøver således samtidig sine barn den beste arenaen for å etablere et fellesskap med storsamfunnet. Den friheten er ikke jeg villig til å innrømme foreldrene.