Rita Karlsen, HRS
Vi husker det godt. Året var 1995 og den ikke ukjente Carl I. Hagen (FrP) mente at det burde utarbeides et regnskap over innvandringen til Norge. Året etter la han forslaget frem for Stortinget. Forslaget ble ikke bare avvist, men Hagen ble stemplet som rasist. Ja, ikke bare var Hagen rasist, men hele ideen med et innvandringsregnskap var rasistisk (det ble for ”sikkerhets skyld” referert til som et innvandrerregnskap, hvilket mange enda gjør). Et slikt regnskap kunne nemlig stigmatisere noen, og ingen i dette landet vil vel brennmerke noen. Vi er da et fintfølende og høflig folk som ikke deler ut noe mindreverdsstempel. Vel, bortsett fra om du heter Carl I. Hagen, Per-Willy Amundsen, Christian Tybring-Gjedde, Siv Jensen, ja, eller generelt tilhører FrP.
For det har Norge klart: Er noen kritisk til den norske innvandringspolitikken, er det ensbetydende med at du er innvandringskritisk, som gjerne er ensbetydende med innvandrerkritisk. Og er du blitt tildelt stemplet innvandringskritisk, er veien kort til å bli stemplet som rasist.
Eksemplene på overnevnte står i kø. Vi kan bare ta for oss kronikken i dagens Aftenposten. Her har Torbjørn Røe Isaksen (Høyre) fått på trykk en kronikk om filosofen og forfatteren Roger Scruton, som vel er en skarp kritiker av Vestens innvandrings- og integreringspolitikk, men merk ”… det er feil å se ham utelukkende som en kritiker av multikulturalismen. Scruton er først og fremst en representant for den ikke-thatcheristiske konservative arven i Storbritannia, og det er en klar indre sammenheng mellom hans syn på for eksempel innvandring, markedsøkonomi og kjærlighet.” Hvorfor påpeker så Røe Isaksen dette? Jo, forklaringen fra Røe Isaksen er som følgende: Man kan vanskelig kalle Scruton innvandringskritisk ”selv om Scruton” i går holdt et foredrag i Oslo – ”trolig invitert av det innvandringskritiske nettstedet Document” (min utheving). Symbolikken ligger tjukt utpå Røe Isaksen: Scruton bra mann, dumt at Document.no organiserte det hele (det burde heller ”stuerene” Minerva.no gjort, som ofte er en blåkopi av både HRS’ og Document.no’s meninger, bare litt på etterskudd slik at avantgarden tar støyten først?).
HRS, og i særdeleshet Hege Storhaug, har måtte tåle mange merkelapper nettopp fordi vi er kritiske til den politikken som har vært ført – og føres – i forhold til innvandring og integrering. Det har vi for øvrig vært uavhengig av rød, blå eller rødgrønn regjering, noe vi etter all sannsynlighet også vil være om det skulle bli en blåblå regjering Men det forunderlige er at ”alle” som er kritisk til innvandrings- og integreringspolitikken er ikke bare innvandringskritisk eller innvandrerkritisk, men også kontroversiell, bortsett fra hvis du tilhører et politisk parti (unntaket er selvsagt FrP). For eksempel har Høyres Torbjørn Røe Isaksen utmerket seg med sin skepsis til nåværende regjerings politikk på området, hvilket verken gjør han innvandrings/innvandrerkritisk eller kontroversiell. Fordi?
Men om HRS er stemplet som aldri så kritiske og kontroversielle, så er vi nå en av de få organisasjonene i dette landet som høster inn den ene ”seieren” etter den andre. Vi er med andre ord vellykket som premissleverandør på feltet, noe som selvsagt svir for politikere og partiene som ikke er enige i våre vurderinger, analyser og forslag. Problemet er at de samme ofte ikke klarer å komme opp med bedre forslag. Hva er resultatet da? Jo, fortielse av utfordringene eller stempling for å frata troverdighet.
En slik stempling kan ta mange former. Her står HRS i en særstilling idet vi har vært gjennom en rekke drittpakker via media, men motgang gjør man som kjent sterkere. En annen stempling er å koble ”djevlene” sammen, slik at man virkelig kan synliggjøre ”de onde” versus ”de gode”. Vi vet alle hvem som er blitt definert i hvilken kategori, og vi vet hvorfor: de som påpeker utfordringer vi står overfor i det Nye Norge er onde, mens de som forteller hvor godt ting går er de gode. De onde sier det er en sammenheng mellom innvandring og integrering, de gode ser innvandring og integrering som to uavhengige størrelser.
I et slikt politisk landskap hadde Brochmann-utvalget en uhyrlig tynn line de skulle balansere på i sitt arbeid. Jeg vil anta de mer enn en gang har vurdert, strøket og omformulert deler av manuskriptet. For hvordan påpeke utfordringene i det Nye Norge og vise sammenhengen mellom innvandring og integrering når det egentlig er ”de ondes” banehalvdel?
”Arbeidsgiver” Audun Lysbakken (SV) så antakelig ikke frem til utvalgets NOU ble offentlig, og han har da også nedlagt en betydelig innsats for å fortelle at Brochmann-utvalget egentlig ikke har gjort det de skulle gjøre. For øvrig godt hjulpet av Grete Brochmann selv, som prøver å understreke at det er ”mer nyansert” – noe jeg mistenker hun vil si uansett tema.
Men verre er det at Brochmann-utvalgets rapport langt på vei kan bli politisk fortiet eller rett og slett oversett. Ifølge Dagbladet.no vil ”regjeringen ignorere innvandringsalarmen” idet Brochmann-utvalget har foreslått innstramninger i uføretrygden slik at det skal lønne seg å jobbe, noe regjeringen (med støtte fra KrF) nekter å gjøre. Og det til tross for at regjeringens storebror, Ap, ønsker å følge Brochmann-utvalgets forslag.
Den politiske fortielsen handler om at Brochmann-utvalgets rapport taler de vondeste av de onde sin sak: FrPs Per-Willy Amundsen hevdet i går at innvandrere fra muslimske land har dårligst arbeidsdeltakelse, fakta henter han fra Brochmann-utvalgets rapport som igjen har sine data fra SSB. I dag får han svar på VG Nett fra SVs Akhtar Chaudhry. Kortversjon: Rasist.
En slik utvikling er skremmende: Rasisme er svært, svært alvorlig, og bør behandles deretter. Å slenge om seg med rasistbegrepet er svært, svært ødeleggende. Det håper jeg også Venstreleder Trine Skei-Grande har forstått etter sin kronikk i Aftenposten om «Stueren rasisme».