Hege Storhaug, HRS
Innlegget på lørdag var av en annen verden. Skei Grande kan umulig ha satt seg inn i forholdene i Norge og Europa, der islams makt vinner terreng nær sagt dag og dag på bekostning av friheten. Europa har knapt siden 30-tallet trengt mer ideologisk årvåkenhet og debatt enn i dag.
Spørsmålet er blant annet om ikke konstruksjonen islamofobi er fullstendig kontraproduktiv: En av samfunnets viktigste oppgaver er å videreføre det sekulære grunnlaget staten er tuftet på, og, ikke minst, å bekjempe reell rasisme. Ved å tåkelegge eller utvanne sentrale begrep, svekkes mulighetene for å fange opp eksisterende og presserende problematikk.
Hvordan oppstod begrepet islamofobi? Den franske forskeren og forfatteren Caroline Fourest, mener hun har funnet opphavet til nyvinningen, et opphav jeg personlig ikke lot meg overraske av, da en av islams mest betente akilleshæler er kvinneundertrykkingen. Ifølge Fourest, ble konstruksjonen islamofob første gang brukt av islamister mot feminister på 1970-tallet. Fourest forteller at den berømte amerikanske kvinnesaksaktivisten og forfatteren Kate Millet, ble utskjelt på det groveste, blant annet som islamofob, da hun tok seg friheten til å oppfordre iranske medsøstere til å nekte å bruke slør. Karakteristikken bredde om seg i Vesten utover 1990-tallet i den tiltakende debatten rundt islams kvinneundertrykking, enten debatten handlet om kjønnsapartheid i islam generelt, eller slørtvang og andre undertrykkende praksiser.
Begrepet skal også ha blitt systematisk utbredt fra Londons islamistiske miljø i kampanjer mot Salman Rushdi, etter at boken hans Sataniske vers, ble møtt med dødssfatwa av Ayatollah Khomeini i 1989. Rushdie og forsvarere av ytringsfriheten ble anklaget for ”kriminell islamofobi” og truet på livet. ”Begrepet islamofobi er dermed opprinnelig et våpen skapt av islamister for å tjene deres mål om å påtvinge verden sin totalitære visjon, og viss røtter er festet i den dypeste åndsformørkelse,” skriver den franske filosofilæreren Robert Redecker. I utgangspunktet var altså begrepet et kampord, som er blitt ekvivalent med rasisme.
Er Skei Grande stolt over å stå skulder ved skulder med slike krefter? Neppe, men hun forstår antakelig ikke hvem hun spiller på lag med.
Skei Grande bør spørre seg: Er det rasistisk å påpeke maktmisbruk i islams navn, enten det foregår i Afghanistan eller Oslo? Er det rasisme å si nei til institusjonalisert diskriminering av kvinner og homofile eller å ta avstand til såkalt guddommelig islamsk lov sharia? Er det rasistisk å legge fakta på bordet som viser at respekten for FNs universelle menneskerettigheter i forsvinnende liten grad er universelle i den muslimske land (og i muslimske miljø i Norge og Europa)?
Skei Grande bør ta innover seg at islam dessuten ikke bare er religion, men også en altomfattende ideologi der kjernen er hard juss. Ville man kalle kritikk av andre –ismer, som liberalisme, marxisme, eller kommunisme, som rasisme? Eksempelvis å beskylde en liberalist for å fremme ”antikommunistisk rasisme”?
For meg er rasisme fullstendig utålelig, og må bekjempes med alle legitime midler. Men kampen mot en lovreligions inntog i et sekulært samfunn, er langt fra utålelig – det er en ytterst nødvendig kamp hvis frihet og det åpne demokratiet betyr noe som helst.
Selvsagt er ikke kritikk av religion synonymt med hat mot en folkegruppe. Muslimer er heller ingen etnisk folkegruppe. Kjenner ikke Skei Grande til norske konvertitter – som jo har frontet islam siden 90-tallet. Det er jo dette tankesettet som er islams essens: det verdensomspennende kalifatet, ummah, der alle raser forenes under islams fane.
Man kan ikke unnslippe biologi, men man kan frigjøre seg fra tro, enten troen er religiøs eller av ideologisk karakter. Islam skiller seg således ikke fra andre sett av holdninger som man finner i hinduismen, katolisismen, kristendommen, kommunismen og liberalismen, og andre anskuelser og dogmer. Islam er således like berettiget å kritisere som enhver annen doktrine – hvis man da ikke i fullt alvor mener at den islamske konfesjonen er ekstraordinær og så fornem, at den er hevet over enhver rasjonell tilnærming og granskning. Selvsagt må dens tilhengere og forsvarere få lov til å mene at islam er ren og urørlig, men å pålegge andre den samme overbevisningen og tilnærmingen, er fullstendig uakseptabelt og i full kollisjon med opplysningstidens idealer om rasjonalitet.
Islamofobi benyttes altså av islamister for at de uforstyrret skal kunne fortsette sitt undertrykkende politiske prosjekt og videreføre det økende presset på våre sekulære institusjoner. Å kjøpe ideen ukritisk om at religionskritikk er fobi, kan således få katastrofale konsekvenser for fremtidens Europa som så dann, og, ikke minst, for menneskerettighetene til den sterkest voksende befolkningsgruppen i Norge, muslimene. Det er vel ikke dette institusjonaliserte antirasister, Skei Grande og kommunister har som intensjon?
Man må kunne konstatere at bruken av islamofobi er totalt forvirrende. Det skilles ikke mellom et trossystem, og de menneskene som bekjenner seg til troen. Å kritisere religionen islam kan aldri synonymføres med å brennmerke mennesker. Å kritisere islam eller andre religioner er et forsvar for rasjonaliteten – livsnerven i vårt sekulære, frie demokrati.
En grotesk konsekvens av tankesettet blant de som bruker begrepet må dessuten være denne: De aller fremste islamofobene må i deres tankeunivers ikke minst være ex-muslimer. De har vendt islam en iskald skulder. Det tydeligste eksemplet i dagens verden på at denne påstanden kan holde vann, mener jeg er ”tilfellet” Ayaan Hirsi Ali, som nå er bosatt i USA, der hun jobber for den konservative politiske tenketanken American Enterprise Institute. Hirsi Ali har foretatt en særdeles unik verdimessig livsreise. I biografien sin, Mitt liv, min frihet, beskriver hun hvordan hun som ung kvinne på autopilot støttet dødsfatwaen mot Salman Rushdie i 1989. Hirsi Ali bodde i Kenya da fatwaen ble annonsert fra Teheran, og hun var den gang helt ukjent med Europas idégrunnlag. Da hun flyktet til Nederland og ble kjent med våre klassiske filosofers skrifter, opplysningstidens idealer, og ytrings- og trosfriheten generelt i Europa, endret hun i løpet av få år sitt eget tankesett radikalt. Hun forandret seg fra å være en islamsk fundamentalist til å bli en frihetselskende liberalist og ateist. Hirsi Ali ble raskt Europas ledende islamkritiker i det nye årtusenet, før hun av særlig sikkerhetsmessige hensyn så seg nødt til å forlate det europeiske kontinentet. Hennes ”omvendelse” har utløst ramsalt kritikk fra deler av venstresiden (og fra islamistiske rekker der ekstreme element truet henne på livet), som i tillegg til å stemple henne som islamofob, også benevnte henne med de kneblende etikettene ”ytringsfrihetsfundamentalist”, og ”opplysningsfundamentalist”. Er det ikke tvert om slik, at hvis man forsvarer ytringsfriheten, så forsvarer man samtidig muligheten for å endre sine standpunkt, som må kunne sies å være rake motsetningen til fundamentalisme? For en fundamentalist er ytringsfrihet en trussel mot hans eller hennes oppfatning av å besitte den hele og fulle sannheten. Derfor utelukker begrepene fundamentalisme og ytringsfrihet hverandre. Begrepet er rett og slett en umulig spagatøvelse.
En annen lite hyggelig konsekvens av de språklige hersketeknikkene som nå også Venstres partileder smykker seg med, er at muslimske jenter og kvinner som forkaster den kjønnsdiskriminerende islamske familieloven, som nekter å stenge håret inne fra vær og vind, som mener de er i sin fulle rett til å elske en ikke-muslim eller en av samme kjønn, stoppes munnen på. De skal holdes i folden. En tredje og vel så alvorlig konsekvens, er at det faktum at islam fosser frem som religion og ideologi – endog en religiøs juridisk ideologi – skyves under teppet. Til glede for andre enn de åndsformørkene islamistene og deres frender, de frihetsforaktende kommunistene, Skei Grande?
Et siste punkt må nevnes, nemlig hvordan særlig den politiske venstresiden (og liberalister som Skei Grande) har latt seg forføre av multikulturalismen. Venstresiden har som kjent utpekt muslimer som en gruppe, dertil en undertrykt kulturell gruppe opp mot en kraftig majoritet, og tar nødvendigvis parti med ”de undertrykte” – med ”proletariatet”. En kultur er for multikulturalistene uangripelig, for i deres ideologiske univers er alle kulturer likeverdige og verneverdige. Slik bidrar venstresiden til å preservere dogmer og undertrykkelse i den ”undertrykte gruppen”, og slik disiplineres ikke minst kritikk av islam. Islam/islamismen fredes fordi den er omdøpt fra en politisk ideologi til ”kultur”, som altså multikulturalistene har satt i kategorien uangripelig. Akkurat slik OIC misbruker FNs menneskerettigheter knyttet til religionsfrihet: OIC definerer religionsfrihet til at staten skal beskytte islam og dens institusjoner mot kritikk. Menneskerettighetene skal beskytte islam, ikke mennesker. FNs menneskerettigheter handler dessuten om individets frihet til å utøve sin religion og til å frafalle sin religiøse tro. OIC overkjører med andre ord individets rettigheter og fremmer institusjonelle og statlige grupperettigheter. Det er således en nær sagt naturlov at kommunister stiller seg skulder ved skulder med OICs antidemokratiske holdning og notorisk prøver å disiplinere islamkritikere ved å fremstille dem som psykologisk defekte.
Konklusjonen må bli denne: Kritikk av islam er humaniserende og siviliserende og langt fra uttrykk for en syksdomstilstand. Kritikk av hinduismens forkastelige kastesystem og medgift, er likeså humaniserende og siviliserende. Det samme gjelder kritikk av pavens syn på prevensjon. Akkurat slik kritikk av kristendommen har fungert humaniserende.
Henger du med, Skei Grande?