Integreringen går så bra så. Dette er det selvvalgte mantraet til Lysbakken. Alt av dokumenterte problemer er kun utfordringer, heter det i de politiskdiplomatiske korridorene hans. Nå fortelles vi også at det å være norsk ikke handler om klær. Da jeg leste dette, måtet jeg spole tilbake i mine besteforeldre og oldeforeldres liv: ja, det stemte. Ingen kvinner i min familie har noensinne ment seg nødt til å dekke seg til for menn, verken på en ene eller andre måten. Noe mer unorsk skal man faktisk lete lenge etter. Å iføre seg hijab, enda verre niqab eller burka, er å snu ryggen til det norske fellesskapet, til norsk kultur. Lysbakken kan argumentere herfra og til evigheten imot mitt ståsted, men jeg kommer aldri, aldri, til å kapitulere og akseptere disse antifrihetsverdiuniformene. Sånn er det, sånn forblir det. Hvis frihet betyr noe som helst.
I kommentar i Bergens tidende i dag, under den ”forførende” tittelen ”Mellom forskjell og fellesskap”, skal vi altså forledes til å tro at å kle seg som om man bodde i Mogadishu er helt i orden, og man er like norsk som Synnøve Solbakken i en slik uniform. Mon tro om Lysbakken ville fått støtte for et slikt syn av Solbakkens ”far”, Bjørnstjerne Bjørnson?
Solbakkens ”far” hadde sendt tordenbyger mot Lysbakken.
Lysbakken åpner med barneoppdragelse, og peker på det åpenlyse: nei, det er ikke lov å slå barn, og forbudet gjelder alle i landet. Wow, jeg ble nesten imponert. Mannen utviser nær sagt et strålende intellekt! Så kom nedturen: Først pekes det på somaliere som mener at barnevernets terskel for å gripe inn er for lav overfor dem. Så går turen videre til den aparte Churches of Christ som mener det er en guddommelig rett å slå barna sine. Det hele avrundes med en spagatøvelse som får buksen til å revne og rumpeballene til å åpenbare seg: Churches of Christ er et bevis på at mange nordmenn ikke lever opp til grunnverdiene våre, sier pastor Lysbakken
Slik får vi en ubehagelig påminnelse om at det vi ofte omtaler som norske verdier kanskje ikke er fullt så norske likevel. Også i majoritetsbefolkningen er det mange som ikke lever opp til verdier vi gjerne tenker er grunnleggende for det norske samfunnet, slik som en barneoppdragelse fri for vold eller likestilling mellom kjønnene.
Mon tro hvor mange nordmenn som identifiserer seg med Churches of Christ, for ikke å snakke om hvor mange som bekjenner seg til denne sekten? Jeg gjorde et google-søk, og skal vi tro på den kristne avisa Vårt Land, er hele 50 personer i Norge medlemmer i denne gruppen, som altså ble til mange i majoritetsbefolkningen… Her kan det med hell nevnes at kun i Tawfiiq islams senter er rundt 5 000 medlemmer, trossamfunent som støtter al-Shabab.
Det fortsetter like uredelig, for selvsagt må Lysbakken en visitt innom FrP og kaste mørke over dem.
Fremskrittspartiet prøver gang på gang å gjøre folks klesplagg, religiøse tro og matvaner til hovedsaken i integreringsdebatten. Det er et farlig blindspor. I vår tid finnes det mange måter å være norsk på.
Jeg skulle gjerne sett dokumentasjonen på at FrP har gjort matvaner til hovedsak i integreringsdebatten. Kanskje jeg har fulgt dårlig med, men jeg må innrømme at jeg aldri har hørt et eneste negativt ord fra verken Tybring-Gjedde, Amundsen, Jensen eller andre FrP-ere om masala, korma og dets like. Ei heller klesplagg har jeg registrert er et hovedpoeng for FrP, men når debatten blusser opp, er tildekning av særlig jentebarn og bruk av ansiktsuniform et poeng for mange av oss, inkludert SV-ere. Religiøs tro likeså, særlig når troen styrer folk bort fra det folkelige fellesskapet og baner seg vei inn i juss og politikk. Men det føltes nok sikkert godt for Lysbakken å skvette litt til høyre.
Det går altså ”langt bedre med integreringen enn mange tror”, sier Lysbakken. ”Det store flertallet klarer seg godt i Norge, men enkelte grupper henger etter.” Videre peker han på ”kampen mot diskriminering” som et særdeles viktig tiltak for integreringen, og at verdidebatten ikke må ”domineres av innvandringsmotstandernes kulturkamp”. Du gode Gud, hvilket bidrag i kjølvannet av Kaldheim-utvalgets rapport om integreringspolitikken. Vi vet godt hvem som ikke integrerer seg, den unevnelige religiøse gruppen. Vi vet også mer enn nok om hva som er den virkelige diskrimineringen, her formulert klart av svenske Sara Mohammad. Og vi vet mer enn nok om hvilken voldsomme kulturkamp visse krefter har satt i sving mot vår sekulære kristenkulturelle nasjon, senest eksemplifisert i Valhall i Oslo og ved Universitetet i Agder. Men denne råe fascismen er ingenting opp mot FrP?
For en gangs skyld var det forløsende å lese Dagsavisen, der tidligere skolebyråd Robert Wright viser ryggrad og gangsyn, sammen med kona Marit Momark Wright. De er vitner til utviklingen HRS har pekt på: at Oslo segregeres raskt, og at den norske kulturen er døende i områder som domineres mer og mer av ikke-vestlige, rettere sagt folk fra den islamske kulturkretsen. Samme bilde opplevde jeg for øvrig i Canada nylig, som har en stor gruppe indere, og som folk der til stadighet påpekte: de er blitt canadiere, i motsetning til…
Wright og kona er skuffet over Kaldheim-utvalget, og går slik indirekte i strupen på Lysbakken også. Verken Lysbakken eller Kaldheim-utvalget vil ta innover seg realiteter, som at hvis Pakistan får en majoritetsbefolkning bestående av kinesere, vel så endres pakistansk kultur i retning av kinesisk kultur (hvilket for så vidt kunne reddet landet fra kollaps).
– For norskkulturelle barnefamilier i Groruddalen er denne rapporten trist lesning, sier Marit Wright til Dagsavisen.
Hun reagerer kraftig på at det regjeringsnedsatte integreringsutvalget, som Osmund Kaldheim har ledet, konkluderer med at det ikke finnes dokumenterte negative effekter av at det bor mange innvandrere i samme område.
Dagsavisen har tidligere omtalt at utvalget mener gettofisering, at det bor mange innvandrere på ett sted, ikke er et problem i seg selv, så lenge innvandrere kommer ut i jobb.
Sammen med kona mener Robert Wright at Kaldheim-utvalget ikke erkjenner problemene med høy innvandrerkonsentrasjon, og de mener norsk integreringspolitikk har feilet. Familien bor på Stovner i Groruddalen og synes det er vanskelig å være i mindretall som etnisk norske på skolen.
– Utvalget oppfordrer i realiteten oss norskkulturelle som er igjen til å ta med barna og flytte. Dette var spikeren i kista for oss, sier Marit Wright.
Ekteparet Wright fortviles ikke minst fordi de trives generelt på Stovner. Men i skolen går det altså ikke bra, noe som kommer frem i Aftenposten i dag også, der byrådskandidat Libe Rieber-Mohn (Ap) beskylder Høyre-styrte Oslo for ikke å ta problemene i Osloskolen på alvor. Her må man føye til at det tross alt er Ap som styrer innvandringspolitikken som har ført til gettoutviklingen i Oslo. Det var en dog Ap som allerede tidlig på 70-tallet åpnet for innvandringen som i dag har gitt oss de største problemene: innvandringen fra landsbygda i den islamske kulturkretsen. Dette er jeg ganske sikker på at Rieber-Mohn kjenner godt til.
La oss heller lytte til fornuft og virkelighetsnærhet fra ekteparet Wright om gettoiseringen i Groruddalen:
De mener dette er en katastrofe ikke bare for de etnisk norske i området, men også for familiene med innvandrerbakgrunn, som får færre å integrere seg med.
– De vil oppleve forsterket gettoisering om man ikke tar problemene på alvor, sier Robert Wright.
Han er opprørt og mener Kaldheim-utvalget fundamentalt mangler virkelighetsforståelse av situasjonen i Groruddalen.
– Det er symptomatisk at de som uttaler seg bor langt fra kjerneområdene der utfordringene er, sier Wright.
Lysbakken, Kaldheim og co må erkjenne de reelle problemene, mener Wrightsfamilien. De peker på 12 eksempler fra dagligdagen på Stovner, som alle og enhver understreker hvilken veritabel kulturkamp som er i sving – mot norsk kultur:
· Innvandrere prioriterer eget språk og sender barna på koranskole.
· Norskkulturelle mobbes av flerkulturelle, blant annet om de har salami på matpakka.
· Etnisk norske familier pakker og drar fra dalen.
· Norsk kultur blir nedprioritert på skolen. Ungene lærer ikke om påske, men om id og muslimske høytider.
· Skolene unngår å synge nasjonalsangen «Ja, vi elsker», fordi Gud nevnes.
· Etnisk norske og barn med innvandrerbakgrunn leker ikke sammen etter skolen. De lever hver sine liv.
· Innvandrere er dårligere til å stille opp på frivillige fritidsaktiviteter som fotball.
· Unger busses til andre deler av byen for å gå på bedre skoler, for eksempel sønnen til SV-politiker Akhtar Chaudhry som bor på Furuset, men går på skole på Nordberg.
· Etnisk norske barn og unge snakker «kebabnorsk».
· Elevene får dårligere karakterer i Oslo Øst, hvor det er mange innvandrere, enn på Oslo Vest.
· Fordi mange innvandrerfamilier har dårligere betalingsevne er det dårligere SFO-tilbud enn på vestkanten. Skiskole og gitarundervisning finnes ikke.
· Mange lærere kan ikke godt nok norsk selv, og det gjør det vanskelig å lære elevene norsk.
Resultatet er åpenbart: de norskkulturelle barna integreres i det flerkulturelle miljøet til integreringsministeren, der det å være norsk visstnok skal være så mangt.
Wright peker videre på utnyttelsen av norske barn. Barna er norsklærere for innvandrerbarn. De samme barna kommer ikke i norske bursdagsselskaper, til tross for at halalpølser legges på grillen.
– Å bo med skolebarn i et område der norskkulturelle barn ikke er prioritert – med unntak av at de kan være nyttige å ha som norsktalende lekekamerater for innvandrerbarna som skal lære å snakke norsk – det finner vi oss ikke i, sier Marit Wright.
De mener regjeringen og lokalpolitikerne eksperimenterer med barna – fordi det ikke er kjent hvilken effekt det har å vokse opp i mindretall som etnisk norsk. Begge mener den mye omtalte Groruddal-satsingen er en vits og at den kun har kosmetiske tiltak. De forstår ikke vitsen med å lage flere møteplasser når flerkulturelle ikke vil møte dem.
– Vi har invitert til barnebursdag og hatt halalpølsene klare, men ingen kommer, forteller de oppgitt.
Dette er altså det nye, brede folkelige ”fellesskapet” som Lysbakken skal lose oss inn i. Velkommen til virkeligheten, Lysbakken, en virkelighet du garantert privat kommer til å styre din familie unna. Du som har råd til å velge bort det nye Norge du kjemper for.
Solidaritet var visstnok et prinsipp i SV en gang i tiden…