Hege Storhaug, HRS
Som vi nylig skrev på rights.no har innvandringsdebattens mange sider vært preget av føleri, ikke av konsekvensetikk eller faktuelle analyser – særlig ikke fra mediehold. Legen Stig Frøland ropte ut et medievarsku i kronikk i VG i går: ”For at et moderne demokrati skal kunne fungere optimalt, er debatten i det offentlige rom av sentral betydning. Våre medier er den viktigste plattformen for denne debatten som bør være basert på rasjonalitet og saklighet for at den skal kunne fylle sin demokratiske oppgave. Dette burde være selvinnlysende. Det er imidlertid en rekke tegn som tyder på at rasjonaliteten er på vikende front i det offentlige rom, og da ikke minst innen media.”
Frøland peker på ”standardspørsmål” fra journalistisk hold til personer som har vært i en livstruende situasjon: ”Hva følte du da?” Han peker videre på den overdrevne bruken av billeder som tar tekstens plass. Han er kritisk til at lesere og utenforstående kommentatorer (fageksperter) ofte avspises med korte avisinnlegg, mens ”kommentariatet” selv kan boltre seg på helsider med sine subjektive ytringer: ”Dette er nok en viktig årsak til at flere og flere engasjerte og kunnskapsrike debattanter satser på e mange blogger og nettsteder som gir plass for både premisser og resonnement. I den frodige om enn nokså viltviksende flora av ytringer i ’bloggsfæren’ finnes det ikke sjeldent debattinnlegg som i både kunnskapsbakgrunn og rasjonalitet overgår svært mange av avisens egne kommentarer.”
Frøland mener at store deler av norsk medier beviste sine bristende evner (og vilje?) til saklighet da Maria-Ameli-saken og Schenken-saken rullet dag ut og dag inn. Han kaller dekningen generelt for ”en nærmest decebrert konformitet og flokkmentalitet med sentimentalitet som den viktigste motiverende kraft”. Så går han løs på avisenes egen elite: kommentatorene”som viser symptom på svekket rasjonalitet”:
Innen medieverdenen har vi i tillegg til lederskribentene også en eksklusiv gruppe av faste kommentatorer, det såkalte ”kommentariatet”, som med nokså varierende kunnskapsbakgrunn og kompetanse stadig trer frem for å veilede det norske folk i den mange kompliserte samfunnsspørsmål vi konfronteres med. For denne, i sannhet krevende oppgave, burde vel rasjonalitet og saklighet være av helt avgjørende betydning? Ne, disse egenskapene er åpenbart ikke lenger moteriktige i ”kommentariatet.”
Da er grunnen beredt for å besøke Marte Michelet, kommentator i Dagbladet, som nylig presterte et følelsesutbrudd av en annen verden grunnet Brockmann-utvalgets rapport om innvandring og velferdsstatens fremtid. Michelet høstet bred støtte fra kolleger.
Nylig hadde Dagbladets kommentator Marte Michelet et voldsomt utbrudd av raseri og invektiver som reaksjon på Brochmannrapporten om innvandring, hvor hun ikke gjorde det ringeste forsøk på analyse av rapporten som jo berører et særdeles viktig og komplisert samfunnsproblem. Det virkelig oppsiktsvekkende her er imidlertid at selv om mange lesere reagerte med avsky på denne formen for irrasjonelle følelsesutbrudd istedenfor saklige resonnementer, har hun faktisk fått støtte for son form for ”argumentasjon” fra kolleger innen media. I Dagsnytt Atten forkynte således Aftenpostens allestedsnærværende debatt og kulturredaktør: ”Jeg er ikke redd for følelser i det offentlige rom, det er nok av saklighet der ute.” Man spør seg da om det innen medieverdenen er skjedd en bevisst nedprioriterting av rasjonalitet og en samtidig økt vektlegging av sentimentalitet og føleri.
Frøland konkluderer med at dersom hans observasjon er korrekt, er tilstanden til norsk samfunnsdebatt alvorlig. Han minner om maleriet Goya, med tittelen ”Forstandens søvn frembringer demoner”.
Da er det vel på sin plass å gi honnør til VG som trykket kritikken av media, samt å håpe på at Frøland orker å bidra med flere innspill i favør av rasjonaliteten.