Rita Karlsen, HRS
Jeg trodde knapt mine egne ører da jeg på morningen i dag i bakgrunnen fanget opp NRKs melding om at den nederlandske politikeren Geert Wilders dom skulle komme i dag – og hvis han ble frikjent ville det legitimere og hisse opp en muslimfiendtlig tendens i det nederlandske samfunnet.
NRKs Brussel-korrespondent Hege Moe Eriksen måtte derimot senere i dag bare konstatere at Wilders ble frikjent for ”islam-hat”, som en rekke norske medier uttrykker det. Og det synes hun åpenbart er svært trist.
Saken mot Wilders er en farse, rett og slett fordi det aldri skulle vært noen sak. Wilders – og alle andre – er da fullstendig i sin rett til både å kritisere og mislike islam. Og ja da: det finnes mer eller mindre elegante måter å uttrykke seg på, men skulle det være et kriterium for å havne i retten burde langt de fleste av oss bare sette oss i en krok og stirre i veggen.
Wilders dødssynd er at han mener islam ikke er forenelig med vestlige frihetsverdier. Han har kalt islam fascistisk, og har sammenlignet koranen med Hitlers Mein Kampf. Han har dertil laget en islamkritisk film (Fitna, 2008). I tillegg støtter hans parti, Frihetspartiet, et forbud mot både hijab og moskeer i Nederland.
For denne grunnholdningen har Wilders blitt anklaget for å fornærme muslimer med nedsettende uttalelser og for å ha oppfordret til hat mot muslimer, ja for øvrig, til hat mot alle ikke-vestlige innvandrere i Nederland (les: diskriminering av mørkhudede).
Så sier altså retten nei. Wilders har ikke fornærmet muslimer eller oppildnet til hat på en slik måte at han kan straffes for det. Ja, sier retten videre, det kan være at noen muslimer føler seg krenket av Wilders utsagn, men det gjør ikke hans meninger kriminelle. For øvrig påpeker retten at Wilders har kritisert islam, ikke muslimer som personer.
Journalistisk Venstreparti er i villrede. Hva nå? Skal vi ha et samfunn der vi skal ha rett til å kritisere islam? Hvilket samfunn vil ikke det bli? Vi ser for oss rasende… nei, sårede og nedslåtte muslimer, gammel og ung, kvinne og mann, hånd i hånd, som med bøyd rygg, ja nesten usynlig, lusker seg av gårde til fredagsbønnen i det nedslitte lokalet i en bakgård som tjener som en moské.
Eller?
Er det noe som er oppsiktsvekkende i Wilders-saken, er det tunnelsynet til en del aktører. Krenkelsesfilosofien som en del muslimske talspersoner benytter, er ikke bare flau og pinlig, den er rett og slett et bevis på hvordan grunnleggende menneskerettigheter kan misbrukes.
Hvorfor er vi egentlig så tilbakeholdne med å kritisere islam? Er det fordi vi mener at muslimer trenger et spesielt vern ,eller er det rett og slett fordi vi frykter, bevisst eller ubevisst, reaksjoner? Nå har vel en rekke rettssaker i Europa, blant annet i Danmark, og en rekke hendelser, ikke minst i Nederland, blant annet med drapet på Theo Van Gogh og ”fordrivelsen” av Ayaan Hirsi Ali, vært slående eksempler på at en del av de muslimer som opplever seg krenket ikke akkurat folder sine hender.
Tvert om, de tar loven i egne hender, godt hjulpet av sitt eget lovverk, sharia.
Det finnes helt sikkert eksempler på slike, men viktigere er nok de holdninger og verdier som utgjør grunnlaget i islam. Men all den tid vi ikke klarer å ta en kritisk og seriøs debatt om islam, skapes flere Wilderser og flere ekstremister.
Wildersene blir mediaskapte. De skapes av ordbruken, typisk med ”kontroversiell”, ”islamhater”, ”innvandrerfiendtlig”, ”islamofob” – og merk: kombinert med ”høyreorientert”, eller enda bedre ”ytre høyre” – og ender gjerne opp i møkkasprederordet ”rasist”. Da er bunnen nådd. Mens dette pågår vokser ekstremistgruppen. De ”skjønner” de er krenket og opplever seg berettiget til å hate Wildersene. Når dette hatet flommer over, vet vi hva som kan skje. Derfor skal vi, i anstendighetens navn, ikke si eller gjøre noe som provoserer dem. Da blir det bare bråk.
En kan mene hva en vil om Wilders, jeg har aldri møtt han, og noe av det han har sagt finner jeg fornuftig, andre ting er jeg ikke enig i. Ikke minst handler det om hans bastante uttrykk. Det jeg likevel har bitt meg merke i er at Wilders har gjort det tindrende klart at han mener retten til å ytre seg gjelder alle, også han – og at han avviser alle former for vold. Han har også en rekke ganger tatt til ordet for at selv om han avviser islam, så er det ikke ensbetydende med at han misliker muslimer.
Men slikt ”tror vi knapt på”. Vi kan kanskje til nød innrømme at Wilders neppe ville tydd til vold, men vi er skråsikre på at han hater muslimer. For det er da helt umulig å avvise en ideologi uten samtidig å avvise dens tilhengere? Sistnevnte er for øvrig en sentral del av krenkelsesfilosofien.
Med til historien hører at Wilders er en av Europas mest bevoktede politiker. Han har livvakter som følger han døgnet rundt. Er ikke det en smule forunderlig? At en av de ”styggeste menn” vi har i europeisk politikk er den som må voktes – slik at de krenkede, eller deres støttespillere, ikke skal gjøre han noe?
Saken mot Wilders har vakt enorm oppmerksomhet. NRKs Moe Eriksen mener oppmerksomheten handler om hva en politiker kan tillate seg av ytringer. For som hun sier, vi skal jo være klar over at Wilders utsagn også er kjernen i hans politikk. Jeg tror vi trygt kan plassere Moe Eriksen på ”rett sted” i den politiske skalaen.
Wilders selv er overlykkelig for seieren:
– Det er ikke bare en seier for meg, men også en seier for ytringsfriheten. Jeg er overlykkelig. Det her betyr at det er lovlig å kritisere islam, sa han til journalistene.
Derimot er ”de fornærmede (er) svært skuffet over dommen”, forteller Moe Eriksen, noe som ikke minst henger sammen med at de mener at dommerne ”har lagt for mye vekt på Wilders utsagn om at han ikke har noe imot muslimer.”
Da bærer det nok rett av sted til Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol.
Her kan du se Wilders sluttord i rettssaken: