Debatten startet med at Odd Vaagland reagerte på Storhaugs bruk av ”main stream islam” i Dagsrevyens innslag i mai i år. Her følger fortsettelsen av debatten.
Den som sår vind, høster storm
Av Odd Vaagland
«Hva er islam?» spør Hege Storhaug retorisk. Hun er «bestyrtet» fordi «Vaagland sauser sammen islam og muslimer». En må nok ha mer enn vanlig sterk innbilningskraft for å finne noe sånt i min artikkel. At du ikke blir klokere på islam av den, er helt korrekt. Jeg har aldri prøvd å definere islam. Min artikkel handlet om din oppsiktsvekkende generalisering om at en islamists rabiate uttalelser er «mainstream islam».
Å definere islam er ytterst komplisert. Fortolkere står i kø og «sannheten» har utallige nyanser. Din artikkel vil neppe få bokmålsprisen for nyanseringer. Selv hevder du at «du aldri sauser sammen ideologien islam og muslimer». Men det gjør du nok, i alle fall indirekte og på snedig vis: Etter med bred pensel å ha skapt et tendensiøst fiendebilde av den islamske trusselen i Norge, er du ikke nøye med logikken. For det er da ikke logisk å skille mellom islam og muslimer?
For å ta grunnfjellet: islam er bare et samlebegrep, slik kristendommen er det. Et begrep kan ikke kaste bomber. Det kan derimot fanatiske tilhengere av islam hvis vi herjer med dem. Og de kalles islamister, ikke «main stream islam» for nå å være helt sikker på at vi befinner oss på samme planet.
Etter å ha skapt et fiendebilde med så bred pensel at H.S. maler utenfor lerretet, blir det sant si i overkant mye saus av det. (En skal ikke mistenke H.S. for å lage brun saus, men brune (les: nynazister) liker nok det de leser. Det er alltid en risiko med gruppetenking: En kan lett få med grupper en ikke ønsker å ha med på lasset.)
Hege Storhaug har en «forklaringsutfordring: Hva er islam?». Hun ber sine opponenter om å lese seg opp på islam og «frihetsituasjonen i den muslimske verden». Jeg trodde vi diskuterte situasjonen i Norge? Men, la gå. Det er nyttig å prøve å tenke igjennom hva islam kan være. Men da bør man være ydmyk når man ikke er spesialist. En bør nok heller støtte seg på forskeren Kari Vogt enn Hege Storhaug, hvis en ønsker seg en mer balansert og vitenskapelig fundert opplysningshorisont.
H.S. klarer seg visst godt uten. Hun ringer med stormklokker der det hadde klart seg med sykkelbjelle. «I land som Egypt og Pakistan er halshugging, steining og pisking «mainstream» holdninger», hevder hun. For det første er holdninger svært så vanskelig å måle; det finnes mange feilkilder. Dessuten har ikke Egypt sharialover og derfor verken steining eller halshugging.
Å definere islam er like vrient som å finne ut hva kristendommen er. Skal vi ta med både Det nye og Det gamle testamente? Hvem skal vi spørre? Menighetsfakultetet eller Det teologiske fakultet? Statskirke eller pinsebevegelsen? Leg eller lærd? Hva med teori og praksis? Har ikke enhver troende nordmann sin egen praktiserende kristendom? Kanskje er det enda vanskeligere med islam. Hvis da ikke H.S. har fasiten?
Her nytter det ikke bare å lese Koranen. En må også huske at en komité ble sammenkalt av kalifen Othman i 644 e.Kr. Den grep inn og valgte myndig bort tekster til fordel for en bestemt tolking. Mer komplisert blir det når vi tar med overleveringen Hadith (som betyr hva som muhammed sa.) Med andre ord den adferd og de utsagn som stammer fra Profeten og hans omgangskrets. Dette forplikter de troende. For å gjøre vanskelig verre: de utallige brev Muhammed sendte gjennom sine sekretærer, er også en kilde.
Hva med alle de ulike retningene innen islam? Mange nordmenn kjenner bare til sjia og sunni. H.S. utfordrer meg til å peke på «ett land i den muslimske verden som har skapt humanisme og velferd». Spørsmålet er upresist stilt, fordi man ikke hadde statsdannelser langt tilbake i tid. Hun er upresis når hun ikke synes å vite at humanismen oppsto som begrep i Italia under renessansen.
Men la gå, hvis man slår opp i Gyldendals leksikon, defineres humanisme løst og generelt som «livssyn eller filosofi som gjør mennesket, dets velferd og dets verdier til det sentrale». Da skal en ikke være så bråkjekk.
Det var mye å imponeres over i den gamle arabiske kulturen og mye negativt også selvfølgelig, som i andre kulturer. Når H.T. bare jakter på det negative, kan man for eksempel opplyse om at den islamske retningen som kalles «sufisme» var og er en svært så fredelig gren av islam. Det finnes mange liknende eksempel.
En av de islamske pliktene er å gi almisse til de fattige, og dette var praksis lenge før Olav den hellige kristnet Norge med sverd og brann. I vår tid gasset det vestlige kulturlandet Tyskland i hjel seks millioner jøder, mens man ikke hadde slike uhyrligheter blant jødebefolkningen i det arabiske området.
Så til Norge i dag. H-S. presenterer mot slutten av synspunktet det ultimate skrekkbildet: «Personlig forstår jeg ikke at så mange sover godt om natten, mens islams makt øker dag for dag». Denne såkalte økningen av islams «makt» er en påstand som ikke lar seg dokumentere, hvis du da ikke har en gudegitt evne til å krype inn i hodene på islamtilhengerne.
Hvis du nå får anfall av angst, kan det vel ikke være «islam mainstream» du mener? Da må det vel være islamister? Det kan vi vel alle bli bekymret for. Mitt hovedærend er at dine ofte dårlig begrunnete skrekkvisjoner overfor islam i Norge er den største faren. Dine aggressive innlegg øker hat og mistenksomhet her til lands. Bortsett fra det har du ingen forslag til løsninger å legge på bordet.
Jeg har presentert et forsøk på dilaog. Hvorfor tar du ikke opp den tråden? Hvorfor ikke prøve å gå i fredstog i stedet for korstog, så kan vi sees der. Vi trenger sindig tale, ikke ugjennomsiktig blodtåke og norsk humanisme i stedet for hat. Noen annen vei ser jeg ikke. Islam er kommet til Norge for å bli.
Hva er alternativet? Skal vi sende muslimer i interneringsleirer? Skal vi ta en borgerkrig? Uten forsøk på dialog er det all grunn til å bli redd om natta!
Hvis frihet betyr noe som helst
Hege Storhaug, Agderposten 3.juni 2011
Når man ikke vil debattere faktiske forhold, er veien oftest kort til å klistre vemmelige etiketter på den man utpeker som meningsmotstander. I debatten om islam er denne øvelsen særlig utbredt, noe dessverre Odd Vaagland bekrefter gjennom sine innlegg i Agderposten (19. og 27.mai). Mitt tilsvar 25.mai vil således Vaagland ikke ta faktuelt innover seg. Han velger heller å benytte svært belastende karakteristikker og antydninger – som særlig skal gi leseren assosiasjoner til nazismen. Det er en fullstendig uverdig opptreden.
Norge og Europa står overfor en ny frihetskamp grunnet islams økende makt, en religion/ideologi som aldri har brakt med seg verken humanisme eller velferd. Dette er et ubestridelig, og dermed dokumenterbart, faktum. Når jeg utfordrer Vaagland til å peke på ett eneste land der islam er i front og som har produsert nettopp humanisme og velferd, vil ikke Vaagland svare. Da har han vel egentlig svart?
Vaagland nekter å ta innover seg meningsmålingen fra februar i år, utført av det meget anerkjente PEW-instituttet, en meningsmåling som har blitt løftet høyt frem av internasjonal ekspertise, da den viser en svært høy utbredelse av ekstreme holdninger blant ikke minst muslimer i Pakistan og Egypt. Halshugging, steining og amputasjoner anses som gangbare (og guddommelige) straffemetoder.
De samme straffemetodene løftes frem av ideologer som Norges største muslimske studentorganisasjon, Islam Net, stadig inviterer som forelesere i Norge (og i juni skal en av dem, Khalid Yasin, opptre i Kristiansand. Han forsvarer også selvmordsbombere, som han kaller ”frihetsforkjempere”). Utviklingen er altså alarmerende – også i Norge – når de som skal bli blant våre fremste hyller slike ideologisk forkvaklede personer. Dette er ikke å male et ”skrekkbilde”. Dette er faktiske realiteter i Norge i 2011.
Vaagland tror kanskje at det vi ser vokser frem rett foran nesen vår, kun er en forbigående influensa? Da er han i godt selskap, for en slik holdning preger våre politiske ledere, som velger å se en annen vei. Ubehaget er for voldsomt?
Den historieforfalskningen som Vaagland presterer er kanskje enda mer oppsiktsvekkende. For å fremme araberes (og dermed islams) fortreffelighet, sier han: ”I vår tid gasset det vestlige kulturlandet Tyskland i hjel seks millioner jøder, mens man ikke hadde slike uhyrligheter blant jødebefolkningen i det arabiske området.” Enhver som har satt seg noe inn i islam, og som har fulgt med i vår samtid, kjenner til det dyptpløyende jødehatet i islam, i vår tid best illustrert med sunniislams fremste personlighet, Yusuf al-Qaradawi, som ønsker at dagens muslimer skal fullføre hva Hitler ikke klarte: den endelige jødeutryddelsen. Denne mannen er også den mest sentrale i Det europeiske fatwarådet, som skal veilede muslimer om hvordan de skal leve i tråd med islams lover og regler på det europeiske kontinentet.
At jødene i Europa i stadig økende grad de siste årene er utsatt for forfølgelse, og at økningen skyldes innvandringen fra den islamske kulturkretsen (se kildereferanser i kapittel 4 i boken min Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge, 2009), er også et ubestridelig og svært ubehagelig faktum. Derfor er det ingen grunn til å bli sjokkert over at araberne samarbeidet tett med Hitler om hans jødeutryddelse. Søker man på nettet finner man mang et foto at Hitler sammen med Stormuftien av Jerusalem og nazimarsjerende arabiske tropper. Stormuftien og Hitlers gjensidige beundring for hverandre er velkjent. Men det er verre enn som så: Hitler installerte muftien i Berlin på statslønn. Muftien skulle opprette en tyskarabisk utdannelsesinstitusjon, han skulle rekruttere arabere til Hitlers tjeneste, og han var mer enn en velvillig hjelper til å spre Hitlers jødehat og utrydde jødene (av muftien blant annet karakterisert som ”smittebærende insekt”). I 1943 fløy muftien på besøk til Bosnia og Kroatia sammen med SS-offiserer. En muslimsk SS-divisjon ble opprettet. Muftien støttet opp under jødeutryddelsen i taler og skriv, og taktisk nok anbefalte han Hitler at utryddelsen skulle foregå i Europa. Muftien hadde bred støtte i den arabiske befolkningen, og den dag i dag er Hitlers tanker utbredt blant araberne: Mein Kampf en bestselger i den arabiske verden.
Slike fakta glimrer med sitt fravær i media og historieundervisning i skolen. Likevel: jeg hadde forventet at en akademiker som Vaagland visste bedre.
Vaagland spør retorisk om vi skal henvise våre muslimer til ”interneringsleire”. For meg plasserte denne uttalelsen seg på det absolutte nedrigste nivå. Jeg skal likevel svare: vi skal gjøre alt hva vi makter for å løfte alle Norges borgere fullt og helt inn i frihetsverdiene våre, verdier som er grunnen til at det er enveistrafikk over brua fra den delen av verden der islam har makt og til vårt kontinent. Så enkelt, og like fullt så vanskelig, for islams sentrale tekster forfekter de totalt motsatte verdiene.
Islam-apologeter kan jo klamre seg til et håp om at Lewis er en alarmist. Den sjansen tar ikke jeg. For: størst av alt er friheten.