Tore-Jarl Bielenberg, HRS
(Paris) – Kvinner i niqab er bare den synlige toppen av isfjellet. Bak sløret ligger et helt kompleks av problemer. Det omfatter ikke bare et mørkemannsvelde og undertrykkelse av kvinner, men også narkotikatrafikk, mafiavirksomhet, vold, våpen og avvisning av alt som er fransk.
Mannen som sier dette, er André Gerin, som ble kjent over hele verden da han fikk den franske nasjonalforsamlingen til å si nei til burqa og niqab. Han møter meg på sitt kontor i nasjonalforsamlingen, der han har representert Frankrikes Kommunistiske Parti og distriktet Rhõne fra 1993 (gjenvalgt to ganger, sist med 53 % av stemmene). Han snakker rolig, men engasjert og med en kraftig stemme, som man kjenner godt i forsamlingen, der han stadig har innlegg fra alt fra krav om vern av fransk industri (han arbeidet selv på den store bilfabrikken Berliet i 30 år før han ble borgermester i Vénissieux i 1985) til forbud mot klasevåpen. Men mest kjent er han fordi han tok initiativet til forbudet mot burqa/niqab.
– Hva var bakgrunnen for at du tok dette initiativet?
– Det var særlig to hendelser av mange i Vénissieux, som fikk meg til å tenke. Det første var at to unge gutter fra min egen hjemby, 19-20 år, havnet i fengselet i Guantanamo i januar 2002. De var blitt vervet av al-Qaida etter en tur til London og dro så til Pakistan og Afghanistan der de ble tatt til fange av de amerikanske styrkene. Før dette var det ingen problemer med dem. Og det er tankevekkende.
Det andre var tilfellet med imam Bouzian i 2004.
– Abdelkader Bouzian? Han som talte for steining av utro kvinner?
– Ja, ikke bare steining. Han spredte hat mot selve republikkens grunnlag, mot Frankrike, og mot hvite. Det var i mitt nabolag. Siden ble han forvist under stort oppstyr. Det fikk meg til å undres over hva som var i ferd med å skje.
– Så dukket det opp stadig flere kvinner med heldekkende slør, på gaten, på torget, rene vandrende fengsler. Men det alvorligste var at det stadig oppsto konflikter, på offentlige kontorer, på sykehusene, på skolene, for eksempel begynte gutter på 13-14 år å utfordre lærerne i timene i biologi, geografi, historie og samfunnsfag. Jeg så etter hvert at det var en sammenheng i det hele. Så oppdaget vi at det samme skjedde i Lille, rundt Paris og så videre. Og da måtte jeg spørre meg selv om hva som holdt på å skje. Hvordan hadde vi havnet i en slik situasjon? Folk flest var misfornøyde, muslimene var misfornøyde, Så skrev jeg en bok om dette, ”Les Ghettos de la République” [”Frankrikes gettoer”]. Det var i 2007.
– Den er helt umulig å få tak i. Den finnes ikke lenger i noen bokhandel.
– Du får et eksemplar av meg, da vil du skjønne hvilken utvikling vi har vært gjennom. Etter boken og reaksjonen på den fant jeg ut at jeg måtte ta et initiativ og få saken gjennomdiskutert, slik at vi kunne gjøre noe med problemene. Jeg spurte først de andre kommunistiske deputerte, men de sa nei av redsel for å stigmatisere noen. Da henvendte jeg meg til alle de folkevalgte med et utkast. Og initiativet ble undertegnet av tre kommunistiske representanter og 53 fra de forskjelligste politiske retninger. Det var utgangspunktet.
– I ditt forslag var det bare snakk om burqa og niqab. Der står det: ”Opprettelse av en granskningskommisjon om bruk av burqa og niqab på fransk territorium”. Men loven forbyr også alle andre former for ansiktstildekning.
– Det er resultatet av en parlamentarisk behandling. Og forbudet jeg tok sikte på, er med.
– Parlamentskommisjonen du ledet arbeidet i hele 6 måneder. Du har sagt at du oppdaget at situasjonen var enda verre enn du hadde trodd.
– Ja. Mye verre. Vi reiste også til flere byer som Marseille, Lyon og Bruxelles, og overalt hadde man de samme problemene, som bare ble verre og verre. Arbeidet i kommisjonen vakte enorm interesse. Høringene ble lagt ut på nettet, og fikk over 110.000 besøkende på Nasjonalforsamlingen hjemmeside og 40.000 på min. Vi la fram for Nasjonalforsamlingen en rapport på hele 658 sider der alle aspekter er belyst. Lovforslaget ble vedtatt mot en stemme. 20 av venstresidens deputerte stemte for, men storparten av sosialistene, kommunistene (med unntak av fire) og alle de grønne avholdt seg fra å stemme. 11. april i år trådte loven i kraft.
– Og hvordan har reaksjonene vært etter at forbudet kom?
– Det har gått helt smertefritt, uten noen store problemer.
– Men al-Quaida har truet Frankrike…
– Fransk venstreside har tradisjonelt kjempet iherdig mot all religiøs fundamentalisme, i første rekke den katolske, og det førte til skillet mellom kirke og stat som ble fastsatt ved lov i 1905. Men når det gjelder islamsk fundamentalisme føres ikke den samme iherdige kampen. Hva skyldes det?
– Venstresiden har et slags kompleks når det gjelder islam. I Frankrike tilhører de fleste muslimer de lavere klassene i samfunnet, det vi kaller les classes populaires, som kommunistene og venstresiden tradisjonelt har kjempet med og for. I dag utgjør muslimene den nest største religionen i vårt land, og jeg rekker ut en hånd til den vanlige muslim. Jeg aksepterer at Frankrike har plass til en islam som er rent åndelig og som godtar å leve etter Frankrikes lover og grunnprinsipper. Vi må hjelpe den tause majoriteten av muslimer i Frankrike som lider under fundamentalistenes terror, så de endelig kan ta ordet og komme ut av sin taushet.
– Et eksempel på at det er mulig, er imamen i Drancy [en forstad til Paris], Hassen Chalghoumi, som offentlig har støttet loven. Samtidig må vi si sannheten om fundamentalistene og guruene, som jeg kaller de franske talibanene. De bruker islam som et instrument for å nå bestemte politiske mål som er i strid med alt Frankrike står for, som strir mot selve den franske republikkens grunnlag, frihet, likhet og brorskap. Derfor er vi forpliktet til å føre en politisk kamp, ved siden av den sosiale og kulturelle.
– Selv har jeg stadig stilt krav om at vi, samtidig som vi må respektere asylretten og fransk gjestfrihet, bare kan godta en innvandring som er forenlig med den franske republikkens verdier. Innvandringen må reduseres, også den legale. Men hittil har storparten av venstresiden ikke hatt mot nok til å snakke åpent om disse problemene. Og det er bingo for Front National (Nasjonal Front).
– I en fersk meningsmåling sier 36 prosent av arbeiderne og funksjonærene at de overveier å stemme på Front Nationals nye leder Marine Le Pen ved presidentvalget i 2012. Det er grupper som tidligere stemte på ditt parti og den øvrige venstresiden. Og Front National er et parti som ligger langt til høyre for noen norsk partier.
– Det skyldes til dels at vi har gitt opp klassekampen og vårt tidligere engasjement. Ledelsen i mitt parti har ennå ikke kommet ut av sin angelisme. [Her bruker André Gerin uttrykket ”angelisme”, dannet av det franske ordet for engel, ange, en fransk forsterket parallell til det norske ”snillisme”.]
– I sin nylige rapport sier ”Det høye råd for integrasjon” at en av årsakene til at det er så vanskelig å løse problemene, spesielt i forstedene, er ”at det kommunistiske partiet, som lenge strukturerte livet i arbeiderkommunene, raste i oppslutning” fra rundt år 2000. Er du enig i det?
– Jeg vil si det slik at arbeiderklassen føler seg forlatt og middelklassen føler seg deklassert. Den økonomiske krisen og globaliseringen slår inn for fullt. Når Sarkozy ble valgt i 2007, var det fordi mange franskmenn trodde de endelig hadde en politiker som snakket om deres problemer. Nå føler millioner av franskmenn at alle har sveket dem. Det sprer seg stor sosial misnøye, ja faktisk et raseri og et hat. Og en voksende følelse av utrygghet.
– Vi må forandre samfunnet og komme vekk fra globaliseringens og kapitalismens logikk. Vi må gi svar på det raseriet som rumler og stadig stiger, som er som honning for Front National, og som vi ikke har gitt svar på. Spørsmålene reises ofte, men vi har ikke gitt svarene. Vi må gjenvinne de velgerne som stemmer Front National. Det er ingen skam ved det. De er franske så gode som noen. Vi har ikke rett til å sette merkelapper på dem eller håne dem. Vi må behandle dem som voksne, se dem rett inn i øynene, uten nedlatenhet. Og vi må presentere våre svar på problemene som truer selve Frankrikes grunnlag.
– Men det er ikke bare blant vanlige franskmenn misnøyen vokser. Det gjør den også blant muslimene. Vi kan ikke lukke øynene for at det visse steder i vårt land er innført sharialover, bygd på uvitenhet, obskurantisme, innkapsling og indoktrinering. Jeg tenker spesielt på alt presset barna er utsatt for, når det gjelder klesdrakt, og de unge, for at de ikke skal delta i idrett og svømming, når det gjelder de unge jentene som trues til ekteskap, for ikke å snakke om det helvete unge kvinner får om de oppsøker familieplanleggingskontorene eller hvis de har et kjærlighetsforhold til ikke-muslimer. Og ikke for å glemme de som vil skifte religion, det er forbudt for dem. Dette er en utvikling som truer alt Frankrike bygger på. Derfor må høyre og venstre slutte å kaste den varme poteten til hverandre og heller gå sammen for å sveise det franske folket sammen.
– Du snakker om gettoer, mens myndighetene opererer med 751 ”sensitive byområder”. Er det samme sak?
– Ja, jeg bare kaller en spade en spade.
[André Gerin har også gitt følgende definisjon av den muslimske fundamentalismen, som på fransk kalles l’integrisme: ”Det er en farlig ideologi, de er fascister”.]
– Europarådet, der nordmannen Thorbjørn Jagland er generalsekretær, fattet 23. juni i fjor et vedtak mot burqa- og niqab-forbud. Og der stemte også representantene fra Sarkozys parti UMP for dette vedtaket, mens partiet i Frankrike har gått inn for et forbud. Hvordan forklarer du det?
– Europarådet er utsatt for et voldsomt press fra forskjellige lobbygrupper. Også fra en muslimsk fundamentalistisk lobby. Det har vel hatt sin virkning. Og UMP er ikke noe konsekvent parti. Men noen lovgivende myndighet har Europarådet ikke.
– Men hva med EU?
– EU og euroen er blitt et jernkorsett som hindrer oss i å finne våre løsninger. Jeg har derfor, i likhet med en rekke økonomer, stilt krav om at Frankrike må ut av euroen, som fører landene ut i en katastrofe, se for eksempel på Hellas, Spania og Portugal. Vi må gjenreise nasjonen og slutte å la oss diktere fra Bruxelles. Jeg ønsker et Europa som respekterer landenes suverenitet og sier nei til den kapitalistiske globaliseringen.
– I et brev av 10. mars i år til Pierre Laurent, landssekretæren i ditt parti PCF, krever du ”kirurgiske tiltak for å fjerne den kreftbyllen kriminaliteten utgjør” og sier at ”å unnlate det er det samme som å straffe 95 % av innbyggerne som forsøker å overleve i en endemisk elendighet og som ikke lenger tror på de brutte løftene.” Og i en pressemelding av 6. mars sier du at hvis Frankrike skal unngå en borgerkrig, må det føres ”en nådeløs kamp mot den koldbrann som narkotikatrafikken, mafiagruppene og fundamentalistene utgjør og den fryktens og taushetens kvelende hånd som har lagt seg over deler av vårt land.” Kirurgiske inngrep og borgerkrig — er det virkelig så alvorlig?
– Det siste eksempelet av mange er Sevran, en kommune 18 km fra sentrum i Paris. Der kan ikke barna være i skolegården i friminuttene og folk tør ikke gå ut på gatene, av redsel for å bli angrepet eller skutt. Der er det mafiaen og fundamentalistene som herjer. Befolkningen har til og med reist krav om at regjeringen må sette inn ”blå hjelmer”, altså franske avdelinger av FNs fredsbevarende styrker! Så jeg har mine ord i behold.
– Venstresiden har latt disse tettstedene i stikken, den har prisgitt de lavere klasser og landets ungdom. Det er å gi avkall på vår kultur, på vår identitet, på røttene til våre grunnleggende verdier. Og det er disse verdiene jeg vil gjenreise. Jeg kjemper for å få tilbake et autentisk venstres ideer og verdier.
– Du har lenge sagt at det er nødvendig å redusere innvandringen, også den legale, og har gått imot en legalisering en bloc, de såkalte papirløse, altså ulovlige innvandrere. Hvorfor det?
– Fordi det er en innvandring som skaper enorme problemer. Venstresiden har slukt tesene til de store arbeidsgiverne som ønsker seg billig arbeidskraft. Nei, innvandringen er ingen lykke for Frankrike. Det er en løgn som er blitt fortalt gjennom 30 år. Jo, den er en lykke for finanskapitalen og en mulighet for å splitte og utnytte mennesker og spre den sosiale utryggheten, for å skape gettoer og stenge millioner av familier og fransk ungdom ute fra det sosiale og politiske liv. Den leder til etnisk og religiøs kamp og avleder fra den kampen mellom de forskjellige samfunnsklassene som franskmenn og innvandrere fører i fellesskap.
– Noen sosialister har reist tvil om André Gerin ennå tilhører venstresiden. Hva sier du til det?
– Du har sagt deg villig til å være presidentkandidat for Frankrikes Kommunistiske Parti. Men så trakk du deg til fordel for en annen kommunist, André Chassaigne, for å hindre at Jean-Luc Mélenchon, tidligere minister hos Mitterand, som har dannet sitt eget Parti de gauche (venstreparti) og som ledelsen i PCF har alliert seg med, skal bli ditt partis presidentkandidat. Mélenchon vil også ha deg ut av parlamentet. Kan du si noen ord om det?
– Partiledelsen fikk kalde føtter etter dårlige resultater under to presidentvalg og vil nå stille seg bak Mélenchon, som alltid har vært fiendtlig innstilt til vårt parti og står for helt andre verdier enn de jeg kjemper for. Vi får altså to sosialistkandidater, men ingen kommunist. Og jeg er ikke sikker på at han vil stå løpet ut, hvis han heller kan forhandle med sosialistlederne og sikre seg en plass i en sannsynlig sosialistregjering. Jeg vil ikke stemme på ham.
– Og jeg utelukker ikke at jeg igjen vil stille som presidentkandidat i 2012, sier en kampklar André Gerin.