Rita Karlsen, HRS
HRS har i flere år samlet data på overfallsvoldtekter, både her hjemme og i våre naboland. Allerede i våre søknader fra 2003 kan jeg lese at vi hadde satt temaet overfallsvoldtekter på agendaen. I 2003 var overfallsvoldtekt knapt et tema i Norge. Ikke så underlig, da fenomenet stort sett var ukjent for oss. Saken stilte seg annerledes i en rekke andre land, for eksempel Sverige, der nettopp overfallsvoldtekter, eller ”utenomhusvoldtekter” som de defineres som i Sverige, var på full fart oppover i statistikken.
Da overfallsvoldtekter derimot ble et tema i Norge var reaksjonen fra ”eksperthold” først og fremst å underminere begrepet overfallsvoldtekt. Voldtekt er voldtekt, lød mantraet, akkurat som vi noen år tidligere hadde ”sloss” for viktige skiller mellom vold og såkalt ærerelatert vold. Men de visste antakelig godt hva de gjorde, i ”multikulturalismens navn”, for allerede før dette begrepet ble lansert, hadde nemlig politiet ymtet frempå at ikke-vestlige menn var overrepresentert når det kom til anmeldte voldtekter.
I 2001 fremla Oslo-politiet for aller første gang statistikk over bakgrunnen til gjerningsmennene som var anmeldt for voldtekt. Til sammen ble 111 personer anmeldt for voldtekt i 2000. Av disse var 72 av ikke-vestlig opprinnelse, 25 var norske eller vestlige, og 14 var av ukjent opprinnelse. Dette gir at minst 65 % av alle voldtektsanmeldelser i Oslo i året 2000, var gjerningsmannen av ikke-vestlig opprinnelse. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde da 14,3 % av Oslos befolkning.
Tallene kom kanskje overraskende, uansett var de svært ubehagelige. Det politiske etablissementet fikk et forklaringsproblem, og skjønte antakelig straks at her gjaldt det å få kontroll over debatten før den utviklet seg i en ”ubehagelig” retning. Med andre ord unnlot politikerne at vi fikk en faktuell debatt som kunne ha ført til mer treffsikre tiltak.
Odd Einar Dørum fra Venstre og SVs kvinnepolitiske leder, Inga Marte Thorkildsen, grep fatt i en idé fra det daværende Likestillingssenteret: send innvandrere på sexskole. Thorkildsen mente at innvandrere som kommer til landet for første gang burde få opplæring om norske kvinners seksualnormer. Dørum foreslo at sexspilleregler og likestilling burde inkorporeres i innvandreres norskundervising (Dagbladet 07.09.01). Den samme Dørum tordnet for øvrig i samme intervju: ”Få tallene på bordet. En drittsekk er en drittsekk, uansett hudfarge”.
Men selv om både Thorkildsen og Dørum ville fremstå som handlingsorienterte, var det enda viktigere å dempe ned politiets tall. Tallene var egentlig ikke representative, ymtet de frempå, og mente at det trolig fantes prosentvis flere norske overgripere enn det politiets rapport skulle tilsi. Dette til tross for at daværende politiinspektør, Gunnar Larsen, bekreftet at tendensen med at stadig flere ikke-vestlige menn ble anmeldt for voldtekt, hadde vært stigende over tid.
– Det er imidlertid vår generelle erfaring at dette er en økende tendens. Dette merker vi blant annet på hvor ofte vi er nødt til å ta i bruk tolk under etterforskningen, forklarte politiinspektør Larsen til Aftenposten (05.09.01).
Bare uker etter kom Dørum inn i Bondevik-II-regjeringen, som justisminister. Altså en ypperlig anledning til ”å få tallene på bordet”, men ingenting skjedde.
Så kom Oslopolitiets rapport ”Voldtekt i Oslo 2004”, som behandlet alle anmeldte tilfeller av voldtekt i Oslo dette året. Trenden var den samme. Om lag 50 % av anmeldte gjerningsmenn hadde ikke-vestlig landbakgrunn. Ikke-vestlige innvandrere utgjorde 17,6 % av Oslos befolkning det året. Det gir en overrepresentasjon av ikke-vestlige voldtektsmenn på nesten 300 %. Det fremkom videre at 20 % av overgriperne er fra Midtøsten og 20 % fra Afrika, hvorav overgripere fra Irak og Somalia utgjorde de største gruppene. Dette ga igjen at irakerne, som utgjorde 0,9 % av Oslos innbyggere, utgjorde hele 8 % av det totale antall overgripere. Det er en overrepresentasjon på mer enn 700 %.
Fra Danmark eksisterer også nedslående statistikk. I 2001 hadde for eksempel 68 % av alle voldtektsdømte innvandrerbakgrunn. Danskene hadde også tatt høyde for sosiale faktorer som arbeidsløshet og fattigdom, men fant likevel at innvandrerne var betydelig overrepresentert i forhold til den danske befolkningen i tilsvarende omstendigheter.
Undersøkelser fra Sverige stiller i en lite flatterende særklasse. I innvandrertette Rinkeby ble det avdekket at 17 % av guttene i niendeklasse hadde tvunget noen til sex i løpet av det siste året. I tillegg hadde 31 % skadet noen så ille at vedkommende trengte medisinsk behandling. En studie fra Svea hovrätt viste at 85 % av alle voldtektsdømte i perioden 2002-2005 var født utenfor Sverige eller hadde utenlandskfødte foreldre. Brottsförebyggande rådet (BRÅ) la i 2005 frem tall som viste at noe over halvparten av alle voldtektsmistenkte i Sverige hadde innvandrerbakgrunn. For øvrig viste rapporten at mens innvandreres generelle overrepresentasjon for kriminalitet lå på litt over 100 %, så var tallet 300-400 % for grovere kriminalitet som mord, drap, mishandling eller voldtekt. HRS har for øvrig flere ganger omtalt seksualforbrytelser i Sverige, ikke minst fordi det er så enormt høye tall, og at økningen er så høy. I 2010 meldt BRÅ at antallet anmeldte seksualforbrytelser hadde økt konstant de siste ti årene, samtidig med at antallet anmeldelser bare utgjorde toppen av isfjellet. Til det dystre bilde hørte også med en økning av anmeldte voldtekter av barn under 15 år. Hele 38 % flere barn under 15 år ble voldtatt i 2009 mot 2008, hvilket tilsa at i underkant av 2.000 anmeldte voldtekter i 2009 omhandlet barn under 15 år.
I 2007 kom Oslopolitiet med nye tall i ”Voldtekt i Oslo 2007”. Da fikk vi vite at det i 2006 ble anmeldt 196 voldtekter og voldtektsforsøk i Oslo. Dette var ny rekord. Tallene fordelte seg på 161 anmeldte voldtekter og 35 anmeldelser for forsøk på voldtekt. 72,8 % av de registrerte gjerningsmennene hadde bakgrunn fra et annet land enn Norge. I forhold til befolkningssammensetningen i Oslo var gjerningsmenn med annen landbakgrunn enn norsk overrepresentert. Videre fikk vi vite at 67,8 % av voldtektene skjedde i eller i tilknytning til privat bolig, mens 15,4 % av voldtektene skjedde utendørs.
Visepolitimester Sveinung Sponheim gir følgende beskrivelse av en gjennomsnitts gjerningsmann. _ Han er cirka 30 år, ikke-norsk bakgrunn, arbeidsledig og har et rusproblem.
Samtidig uttrykte han at det er uheldig at statistikken viser at enkelte befolkningsgrupper er overrepresentert. Tallene førte for øvrig til at flere såkalte innvandrerorganisasjoner fikk tilgang til rapporten før den ble offentliggjort.
Når vi skrev 2009 kom Oslopolitiet med en ny rapport. Her ble vi introdusert for begrepet overfallsvoldtekter. Det het blant annet at av de 41 anmeldte overfallsvoldtektene de siste tre årene i Oslo hadde samtlige en gjerningsmann av ikke-vestlig opprinnelse. Ingen av anmeldelsene involverte norsk gjerningsmenn.
– Gjerningspersonene er relativt unge menn som kommer fra andre land. De er ofte asylsøkere og kommer ofte fra traumatiserte land eller land med et helt annet kvinnesyn enn vi har i Norge, sa leder Hanne Kristin Rohde ved Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, og fortsatte:
– Vi ser at flere av dem har et kvinnesyn som tilsier at de når som helst kan ta kontroll over andre personer, da helst kvinner.
Spesielt menn med kurdisk eller afrikansk bakgrunn dominerte statistikken. Politiets erfaringer var at trusler eller bruk av grov vold kjennetegnet sakene.
Rhode fikk sterk kritikk for sin presentasjon, ikke minst fra Antirasistisk senter og NOAS, mens hun blant annet internt i politiet ble hyllet som (endelig) en politileder som turte å gå aktivt ut med politiets kunnskap. Til kritikken forsvarte hun seg med at hun forholdt seg til fakta, og i den grad fakta fremsto som noen form for generalisering hadde gjerningsmennene seg selv å takke. Men til tross for Rhodes forsøk på å formidle de faktiske tallene syntes utviklingen bare å gå i en retning: vi skulle overbevises om at selv om (visse) innvandrermenn er overrepresentert på voldtektsstatistikken så har det egentlig ingen betydning. Og hvis det skulle ha noen betydning, så henger det så å si utelukkende sammen med gjerningsmannens traumatiske erfaringer og ditto alvorlige psykologiske lidelser. Med andre ord: kultur, slik som for eksempel kvinnesyn, er en ikke-forklaringsvariabel.
I årets rapport fra Oslo-politiet, nå med en aldri så liten moraliserende tittel ”Voldtekt i den globale byen”, viser tallene samme trend som tidligere. Innvandrermenn fra visse grupper er overrepresentert på voldtektsstatistikken, og dominerer fullstendig på overfallsvoldtekter. Men i år skjer det noe ”rart”: For mens samtlige medier tidligere lot seg sjokkere av at alle overfallsvoldtektene hadde gjerningsmenn med ikke-vestlig opprinnelse, nevnes nå dette fenomenet knapt i mediene, opplysende gjennomgått av Jan Arild Snoen i Minerva.no.
Dette skjer altså samtidig med at overfallsvoldtekter fremtrer som et ”mer vanlig” fenomen. Bare i begynnelsen av april i Oslo skjedde fire overfallsvoldtekter i løpet av fem timer. Voldtektsbølge har vi også i Trondheim, der fem jenter/kvinner siden 9.april er blitt utsatt for overfallvoldtekt eller voldtektsforsøk. Ingen av gjerningsmennene er pågrepet. En av disse sakene fikk det mest tragiske utfallet, da ei 14 år gammel jente tok sitt eget liv fire uker etter voldtekten. Vel så stor oppmerksomhet har en mors åpne og sterke brev fått. Hennes datter ble utsatt for en overfallsvoldtekt natt til 9.april. I brevet forteller moren hva som skjedde med datteren – og hun går langt i å identifisere gjerningsmennene, som hun innstendig ber alle om å hjelpe til slik at de blir tatt. Sakene involverer ikke-vestlige gjerningsmenn.
La oss så vende tilbake til årets rapport fra politiet – den som forteller om voldtekter i den ”globale hovedstad”, sånn i tilfelle noen skulle ha glemt at Oslo er flerkulturell og uløselig knyttet til den globale utviklingen. Politiets presentasjon av rapporten velger å trekke frem følgende, som det eneste: Et eget avsnitt om ”endret seksualkultur” (mine uthevinger):
Ut fra det analyserte materialet ser vi en endring i seksualkulturen for både kvinner og menn gjennom de siste ti årene. Seksuallivet er blitt mer mangfoldig. Både kvinner og menn synes å ha en mer aktivt utprøvende og eksperimentell seksualitet. Dette kan synes å øke risikoen for å bli utsatt for seksuelle krenkelser eller voldtekt fordi kommunikasjonen rundt grenser synes i en del tilfeller å være krevende, noe som særlig forsterkes av sterk beruselse. I mange av de anmeldte festrelaterte voldtekter og relasjonsvoldtekter framstår dette som en risikofaktor. Personer som har problemer med å sette grenser ser ut til å ha en forhøyet risiko for utsettes eller anmeldes for voldtekt.
For å si det slik: Kommunikasjon i rus er ofte en prøvelse uansett. Men å avvise en seksuell tilnærmelse, handler ikke om dialog eller kommunikasjon. Det er en beskjed. En kvinne eller en mann kan flørte så mye de bare måtte ønske, men det gjenstår likevel å forstå og akseptere en avvisning, til tross for at de samme kan føle seg medskyldig ved å ha vært for inviterende. Det er det som er grensesettingen – for det handler ikke i seg selv om klær, rus eller inviterende atferd. For eksempel har også prostituerte et vern mot voldtekt og annen vold. Så når likevel noen ”misforstår” – og med makt, eller på grunn av offerets avmakt, tar seg til rette seksuelt overfor et annet menneske – er det ingen andre enn overgriperens skyld.
Og i en tid da overfallsvoldtekter skremmer flere og flere, synes jeg det er forunderlig at ikke politiet fokuserer mer på fenomenet. Når jeg leser politiets presentasjon av rapporten opp mot nettopp fenomenet overfallsvoldtekter, blir jeg nesten fysisk dårlig. Spør jentene som er overfalt og voldtatt på åpen gate – og aldri har sett gjerningsmannen eller mennene før, hva de mener om politiets fokus på endret seksualkultur.
Politiets videre presentasjon er en kort oppsummering av rapporten:
1. Anmeldelser utgjør en liten del av virkeligheten om voldtekter2. Voldtektsrisikoen er ikke økende, men synes endret på grunn av endret seksualkultur3. Oslo er ingen «voldtektshovedstad» ut fra anmeldelsesdata4. Det finnes fire typiske sammenhenger for voldtekt; fest, relasjon, sårbarhet og overfall (samt annet)5. Maktmiddel varierer fra fysisk vold til mer subtile former. Trusselen om å bli hengt ut med bilder på internett og i sosiale medier er nye maktmetoder6. Bopel er hyppigste gjerningssted, også når gjerningspersonen er ukjent7. Alkoholpåvirkning og ruspåvirkning preger voldtektene, især de festrelaterte8. Mange voldtektsanmeldelser henlegges på grunn av egenart, og en del fordi de ikke tilfredsstiller juridisk definisjon. Skaper ny seksualkultur også nye behov for måter å møte de krenkede på?
Merk siste setning: Skaper ny seksualkultur også nye behov for måter å møte de krenkede på?
Hva menes? At et ”mangfoldig seksualliv” stiller den krenkende i et spesielt lys? Men vel så viktig, kunne ikke spørsmålet like godt ha vært: Skaper ny befolkningssammensetting også nye behov for måter å møte overgriperne på? Så la oss igjen minne om: Diverse innvandrergrupper er overrepresentert på voldtektsstatikken.
I den grad vi har fått en ny seksualkultur, som kanskje vel så godt kan handle om mer åpenhet, som for så vidt er uinteressant, så er det like riktig at vi har fått en endret befolkningssammensetting – og derav det såkalte flerkulturelle samfunn. Den ”globale hovedstaden” består av mennesker fra en rekke kulturer, og det må vel være slik at hvis seksualkultur er en forklaringsvariabel, så vil det vel også gjelde for annen kultur? At kultur benyttes som del av vår fortolkning av menneskers atferd, kan da heller umulig være særlig revolusjonerende – og gjelder tydeligvis for visse typer kultur – seksualkultur, for eksempel.
Men den gang ei: Gjerningsmannens kultur er fortsatt en ikke-forklaringsvariabel. Sånn for sikkerhets skyld skal kulturpreferansen kamufleres ved begrepet etnisitet. Konklusjon: etnisitet har ingenting med overfallsvoldtekt å gjøre. Denne hudfarge-fortolkningen kommer selvsagt fra de såkalte antirasistene, de som ikke ser stort annet enn hudfarge – i front finner vi selvsagt Antirasistisk senter, som like godt laget en konferanse om problematikken for å få en mer ”edruelig debatt”. Resultatet er greit kommentert av Knut Skjærsgård hos Document.no. Dertil prøver leder for Antirasistisk senter å forklare deres engasjement er knyttet til ”all ståheien rundt etnisitet”, som hun skriver på Minerva.no – men hun utelater å si at det er de selv som har stått for det meste av ståheien. Til dette vil jeg legge til: Hvis hudfarge hadde noe med dette å gjøre, så kunne en forvente at adopterte ville opptre på slike statistikker. Det gjør de ikke.
Men selvsagt har det noe å gjøre med vedkommendes erfaringer. Også de kulturelle erfaringer. Forsker Inger Lise Lien har tidligere forklart dette utmerket:
På spørsmål om hvorvidt spesifikke kulturelle forutsetninger kan forklare overhyppigheten av seksuelle voldsforbrytelser innen spesifikke etniske grupper, svarer Lien nyansert bekreftende: _Vel, dersom det finnes kulturelle koder knyttet til hva som er ærbart for en kvinne, kleskoder, atferd, o.s.v., så kan det øke kvinnens sjanse for å bli et offer dersom hun bryter med disse forventingene. Visse kulturelle forventinger gjør altså kvinner mer sårbare for overgrep fra menn som er bærere av disse forventningene. Hvis for eksempel norske kvinner defineres som uverdige, uanstendige eller lignende, blant menn som forventer at kvinner skal være tildekket eller at de skal være jomfruer hvis de er ugifte, ja da blir de mer sårbare for overgrep fra slike menn. I visse tilfeller kan menn som bærer slike kulturelle forventinger til og med synes at en kvinne som vurderes som uanstendig, ”fortjener” seksuell fornedrelse – nesten som en straff.
Lien vil ikke gå med på at kulturforklaringer generelt er forenklede: _Det å ikke akseptere kulturforklaringer i det hele tatt er jo veldig reduksjonistisk. Kultur er basis for normer og verdier, og normer og verdier motiverer for handling. Dermed har kultur forklaringskraft for atferd. Men selvfølgelig må også andre faktorer tas med i betraktning. Jeg vil si at kultur er en av flere forklaringsfaktorer vi tyr til når vi vil forstå mennesket.
Dessuten er det viktig å forstå at det ikke er noen nødvendig korrelasjon mellom kultur og atferd. Kultur kan forklare visse disposisjoner som igjen kan forklare en viss atferdstendens, altså noe som vil gi seg utslag i en overhyppighet av visse typer atferd innen visse kulturgrupper. Men det er ingen automatikk i at folk fra bestemte kulturer oppfører seg på en bestemt måte. Vi må huske på at de aller færreste menn fra æreskulturer ville finne på å voldta en kvinne, forklarer Lien.
I tilegg til kulturelle disposisjoner mener Lien det er helt avgjørende at man studerer også individuelle disposisjoner. Spesielt mener hun at visse former for psykiske krigsskader disponerer for seksuell vold. _For eksempel menn som har deltatt i krigføring der voldtekter har vært brukt som strategi og middel for å knekke fienden; det er trolig at slike menn vil ha lavere terskel for å begå seksuelle overgrep også senere, hevder Lien.
Men selv Hanne Kristin Rhode ser ut til å dempe ned kulturaspektet. I et intervju med Minerva.no sier hun:
– Kultur kan være en årsak, men langt flere bakenforliggende årsaker kan spille inn. Det er vel så mange norske gutter som det er ikke-etnisk-norske som blir anmeldt for festrelaterte voldtekter. Og mange har en minoritetsbakgrunn, men er født og oppvokst i Norge, så de er jo en av våre. Det handler om kommunikasjon mellom mennesker, ikke om kulturer.
Så la meg ile til å påpeke at det igjen fokuseres på festrelaterte voldtekter – og det er der rusen spiller størst rolle, samtidig som Rhode påpeker at voldtekt aldri er kvinnens skyld. Men når hun skal si noe om overfallsvoldtekter, havner hun derimot raskt tilbake til de festrelaterte:
– En voldtekt er en voldtekt. Vi har aldri gradert alvoret ut fra de fire kategoriene. Men det er måten det fremstilles på i media som preger hva som ses på som alvorlig. I en overfallsvoldtekt er ikke alkoholen til stede hos partene på samme måte som i en festrelatert voldtekt. Dessuten er det ingen forutgående kjennskap mellom overgriper og offer. Dessuten er det en del fordommer også i Norge. Når man hører at 100 prosent av jentene i de festrelaterte voldtektene har vært påvirket av alkohol, så vil nok mange tenke at det er hennes egen skyld. Voldtekt er aldri kvinnens skyld. Men det er stor forskjell på å plassere et ansvar og å opplyse om risikofaktorer. Offentliggjøring av risikofaktorer er folkeopplysning, noe politiet mener er viktig.
Denne preventive vinklingen fra politiet er helt sikkert både velmenende og kunnskapsbasert. Men jeg savner et svar på det svært følsomme spørsmålet: Hva er risikofaktorene ved en overfallsvoldtekt? Og da mener jeg risikofaktorene – ikke hvilke forhåndsregler den enkelte kan eller bør ta, som for eksempel aldri å bevege seg alene i noen områder, og i alle fall ikke etter mørkets frembrudd.
Politiet og Rhode bør ta tilbake den kompromissløse holdningen de la for dagen for noen år siden: Dette er tallene. Andre får ta seg av forskningen.
Spørsmålet er også om det er politiet som skal ha ansvaret for å fremme tiltak. For 1. juli skal politiet legge frem sin strategi mot voldtekt. I mine øyne burde dette ene og alene vært et politisk ansvar.