Hege Storhaug, HRS
Sommertid er høysesong for overgrep som kjønnslemlestelse og tvangsgifte av jenter i Europa. Norske politikere og myndigheter er høyt på banen med bevingede ord om forebygging og bekjempelse av slike overgrep – hvis media tar opp tråden. Er derimot temaene borte fra headlines, forblir det stille. Sommeren 2011 går således inn i statistikken over somrene der barn og unge overlates til seg selv.
Storbritannia er et unntak. I år skal det kjøres bevissthetskampanje for å forebygge kjønnslemlestelse. Anslaget på barn i risikosonen for kjønnslemlestelse er svimlende. 22 000 jenter under 15 år risikerer å bli sendt ut av landet for kjønnslemlestelse, sies det fra de britiske øyene. HRS har laget liknende estimat tidligere år for Norge, der vi allerede i 2005 kunne dokumentere gjennom SSB-statistikk at vi har over 10 000 jenter i risikosonen (rapporten Norskfødte jenter kjønnslemlestes). Det ligger i sakens natur at antallet er langt høyere i dag, ikke minst grunnet den fortsatt høye innvandringen fra et land som Somalia, kombinert med høy fødselsrate.
Thousands of British schoolgirls as young as eight face being taken abroad this summer to have their genitals mutilated and stitched up to preserve «purity».A campaign by the Metropolitan Police and Foreign Office will suggest that more than 22,000 girls under the age of 15 risk being taken abroad by their family for «cutting», based on data from The International Centre for Reproductive Health.
Campaigners say the victims are being failed by a lack of awareness from teachers and neighbours.
Stillheten i Norge må ikke minst antirasistiske organisasjoner og forskere ta ansvar for. Fra dette holdet er kjønnslemlestelse konsekvent tonet ned: ikke minst mulig omfang prøves minimalisert. Selv har jeg jobbet siden 90-tallet med temaet, og HRS har hatt temaet høyt på dagsordenen fra vi startet opp for 10 år siden. Summert opp er situasjonen slik: myndighetene kjøper seg tid og good will ved myke tiltak, som nå at fra høsten av skal utvalgte risikogrupper landet over tilbys frivillige helseundersøkelser et tiltak forsøkt i Oslo, Lier og Drammen og som har vært en gedigen fiasko (barna undersøkes ikke).
Kun mediepress utløser eventuelle reaksjoner fra politisk hold utover opprettholdelsen av de samme myke tiltakene. som da NRKs Tormod Strand kom hjem fra Somalia med sjokkbomber i ryggsekken sommeren 2007. Men så er det ikke mange journalister i landet vårt av Strands støpning. Ikke minst derfor er det så stille.
Kampen mot kjønnslemlestelse har utvilsomt gått i stampe. Kampen har for så vidt knapt begynt. Antakelig kun dramatiske avsløringer vil kunne endre bildet. Men da må først og fremst media på banen. Eller HRS (ja, jeg/vi har dårlig samvittighet for ikke å ha vært særlig på banen siste året, som ikke minst skyldes Dagbladet og Klassekampens misbruk av Amal Aden mot oss sommeren 2009). Eller unge kvinner må på banen, kvinner som har blitt lemlestet mens de var folkeregistrert som bosatte i Norge. Drahjelpen kommer uansett ikke fra det toneangivende politiske holdet, for våre toneangivende politikere trives tydeligvis med tausheten. For meg signaliserer derimot tausheten at barn lemlestes – i det stille. Kjønnslemlestelse har blitt en normaltilstand? Akkurat slik vi skal tvinges til å venne oss til at Norge gjennom innvandringen endres, enten det handler om hijab, niqab, kjønnslemlestelse, islamisering, tvangsgifte eller flerkoneri.