Rita Karlsen, HRS
I dag går ankefristen ut for det som betegnes som «Schjenken-dommen», der Oslo tingrett dømte Dagbladet til å betale én million kroner i oppreisning til Erik Schjenken, og ditto i saksomkostninger, for å ha ærekrenket han i sin omtale av det som skjedde i Sofienbergparken.
Hanna Norberg har forfattet en masteroppgave som tar for seg dekningen av saken. Ifølge journalisten.no konkluderer hun med at mediene samlet sett har begått karakterdrap på de to ambulansesjåførene Erik Schjenken og Espen Smith. Hun mener at det ”oppsto et mediedrev – eller flokktendenser – i dekningen, og at fraværet av sjåførenes versjon av saken skapte ubalanse.”
Å hevde at det skapte ”ubalanse” i saken, er i mine øyne ikke å ta for hardt i.
Dataene har Norberg hentet ved å analysere 506 saker fra en rekke aviser; Aften, Aftenposten, Dagbladet, Dagsavisen og VG. Hun mener at rasismevinkelen var mest fremtrendene på kommentatorplass, og ikke på avisenes forsider eller i nyhetsdekningen, hvilket ikke tilsier at den var fraværende der.
Norbergs studie viser at 89 prosent av kommentarene den første uka etter at hendelsen vinklet på rasisme, mot 14 prosent i nyhetsjournalistikken. I hele undersøkelsesperioden, som går fra 6. august 2007 (dagen det skjedde) til 31. desember 2008, var 67 prosent av kommentarene og 25 prosent av nyhetsjournalistikken, vinklet på rasisme. Med andre ord dreide nyhetsjournalistikken mer over til rasismevinkelen, mens kommentatorene ”roet” dette perspektivet noe ned.
Norberg, som selv har jobbet i Dagbladet i 2006-2010, konkluderer med at Dagbladet ikke var den eneste som på leder- eller kommentatorplass pekte på sjåførenes handlinger i Sofienbergparken som rasistiske.
– Dagbladet var slett ikke alene om å trykke rasismebeskyldninger mot ambulansesjåførene. For eksempel gikk Anders Heger i Dagsavisen og Ole Kristian Strøm i VG ganske langt, sier Norberg.
I kommentaren «Den skjulte rasismen» 9. august 2007 spør VGs Ole Kristian Strøm seg selv om Ali Farah hadde «blitt behandlet på samme måte hvis han hadde vært hvit». Svaret han gir er at han «tviler dessverre sterkt», og at det selvfølgelig er «umulig å vite, men jeg tror ikke dette hadde skjedd med en hvit mann».
Dagsavisens faste kommentator Anders Heger skrev 12. august 2007 at «alle veit det: Det er prosedyrene for «dem» som ble fulgt. Det var medisinske vurderinger for «dem» som var tilstrekkelige.» Samme dag gjør avisa SV-leder Kristin Halvorsens uttalelse til sin egen ved å skrive at «dette hadde aldri skjedd med en hvit mann som var blitt slått ned i Frognerparken» på lederplass.
Dagbladets Marie Simonsen og Trude Ringheim trekkes i oppgaven også fram som en av de som henholdsvis «ikke sparte på kruttet» og ikke la «mye imellom» i sine kommentarer. I tillegg valgte Aftenposten å trykke en kronikk av Anne Holt som dessuten ble viet plass på forsiden.
Men selv om Norberg viser til det vi ”alle vet” – nemlig at medias flokktendenser ikke bare er fremtredende, men stort sett regelen – kan det være at Dagbladet likevel må tåle å ta den verste støyten. Norberg mener at kan være at det var enklere å finne konkrete eksempler i Dagbladet enn i de andre avisene, idet Dagbladet hadde den desidert mest omfattende dekningen av ambulansesaken.
Det er for så vidt samme konklusjon som tingretten kom til:
Også Tingretten konkluderer i dommen fra 31. mai med at Dagbladet «åpenbart ikke var alene om å fremsette rettsstridige ærekrenkelser mot ambulansemennene», som dommeren skriver. Dommeren konkluderer imidlertid med at Dagbladets journalistikk var «særdeles intens».
Men Erik Schjenkens advokat, Carl Bore, mener at Dagbladet var en versting.
– Dagbladet var en versting. Blant annet gjennom stygge ledere og kommentarer gikk Dagbladet lenger enn andre medier.
– Dagbladet utmerker seg ved å gjøre påstander fra enkeltpersoner om til rasismedommer fra avisen selv i avisens egne kommentarartikler. Leserne vil generelt ha større tillit til avisens egne konklusjoner enn når man i en nyhetsartikkel siterer andre.
Bore viser deretter til at det innenfor jussen ikke er sentralt å peke på at også andre aviser håndterte saken dårlig, idet hver injuriesak vurderes enkeltvis. Og der kan flere ting skje, for ifølge Bore er også VG saksøkt.
– Det ble sendt en forliksklage mot VG i desember. Det er fortsatt en mulighet for at vi vil gå videre med den saken, sier Bore.
Men så fremtrer en mer ”optimistisk” Bore:
Schjenkens advokat mener pressen burde lære av mediedekningen i saken og være seg mer bevisst når et mediedrev er i ferd med å oppstå.
– Jeg tror det er mange med dårlig samvittighet i denne saken rundt om i Medie-Norge. Denne saken burde vært gransket av presseorganisasjonene på samme måte som man gjorde i saken med Tore Tønne.
Jeg må vel innrømme at jeg betviler at samvittighet er en fremtredende egenskap hos den norske journaliststanden. Derimot skal de ha for stayer-evne, for uansett hvor dårlig sak de måtte ha eller hvor mange de har tråkket i søla underveis, så gir de ikke ved dørene. De tenker mest på seg selv, så også Dagbladet redaktør Lars Helle:
Sjefredaktør Lars Helle i Dagbladet mener Bore har stemplet avisa som «versting» så ofte at det er i ferd med å etablere seg i mediebildet.
– Bore har sagt «versting» så mange ganger nå at folk må tenke «det må jo stemme», og det må han jo si. Jeg konstaterer igjen at blant annet Schjenken selv i sin bok ikke stempler Dagbladet som noen «versting», sier Helle.
Det kanskje mest forunderlige med Helles utsagn er at han faktisk synes å innse at hvis noen gjentas ofte nok i media, så kan det ”plutselig” ha blitt en sannhet. Helle kan jo i så måte samle sammen hva avisa hans har skrevet om HRS generelt og Hege Storhaug spesielt – og ut fra det prøve å finne ut hva slags bilde som de ikke bare har vært med på å danne, men som de langt på vei har vært en pådriver for. Jeg husker således i en e-post til Dagbladets Martine Aurdal at jeg nettopp påpekte dette med ”samvittighet” – det ble selvsagt ikke kommentert.
Men Helle er så høyt hevet over kritikken at han ikke forstår budskapet, nei tvert om er han redd for at hvis dommen mot Dagbladet blir stående så kan det svekke medias vaktbikkje-rolle:
Dagbladet-sjefen er bekymret for pressens rolle dersom dommen blir stående.
– Pressen har en rolle som vaktbikkje, og hvis denne dommen blir stående vil den gi en avkjølingseffekt på kommentator- og lederartiklene. Det kan ikke være sånn at vi ikke kan kommentere for eksempel en politisk sak i Oslo før et år etter at sannheter er etablert.
Merk tankegangen; ” … før et år etter at sannheter er etablert”. Medier har altså ingen sannhetssøkende funksjon? Dette bevitner vel hvorfor pressens rolle som vaktbikkje er så betydelig svekket. For vel er det truende å ha en hylende ulveflokk etter seg, men det er langt mellom de sakene som avslører maktmisbruk. Tvert om synes media i en rekke tilfeller å spille på lag med makta eller at man rett og slett misbruker maktpersoner for å fremme egne standpunkter – noe for øvrig også Schjenken-saken langt på vei beviste: Mang en politiker, også statsråder, ble benyttet som ”sannhetsvitne” for medias allerede etablerte rasismevinkel.
Interessant er det også at Helle prøver å dytte foran seg det som ”ikke er skrevet”, hvilket er et forsvar jeg antar han kan ha hentet fra de mange PFU-klager Dagbladet har fått i mot seg, mine inkludert. For nettopp det som ikke sies kan være av sentral betydning, men likevel synes ikke Helle å forstå at til tross for utelatelser gis det ingen fullmakt til å stemple mennesker.
Tidligere i juni vurderte ytringsfrihetsekspert Bjørnar Borvik dommen som «grundig» og «velskrevet». Helle sier at han forstår slike vurderinger av dommen, men mener at dommens svakhet dreier seg om det som er utelatt i den.
– Det handler om hva dommeren ikke skriver. Dommen legger utelukkende Schjenkens forklaring fire år etter til grunn. Den drøfter ikke alt det Dagbladet gjorde for å få sjåførene i tale, det som faktisk ble gjort for å få fram deres versjon, vitneutsagn fra Sofienbergparken, presseetiske vitneutsagn, faglige rapporter eller noe som helst annet som kan forkludre tingrettens oppfatning av saken.
Men vel så viktig er nettopp hva kan en gjøre hvis en havner i en slik situasjon, som også journalisten.no tar opp i en annen sak. For når noen mener seg krenket eller mobbet av media, er det i dag kun to veier å gå: Man kan klage til PFU, hvilket jeg mener er tilnærmet en risikosport på linje med å la seg intervjue av forutinntatte journalister. Spesielt overrasket ble jeg i siste runde som HRS hadde med PFU i tilknytning til Dagbladet ”sommer-kampanje” i 2009, der Dagbladet påsto det ene etter det andre om HRS, og dro inn lignende drittpakker fra tidligere år. Vi motbeviste påstandene i PFU-klager, men så klarte altså PFU å komme til den konklusjonen at de som organ ikke er sannhetssøkende. Med andre ord: Når Dagbladet for eksempel sa de hadde sjekket sannhetsgehalten til kilden, så tok PFU det til etterretning. Når vi motbeviste sannhetsgehalten til vedkommende, var det saken irrelevant. Greit nok at PFU ikke er noen rettsinstans, men jeg innrømmer at jeg siden har undret meg over hva PFUs rolle egentlig er. Uansett sier det noe om behovet for å revidere pressens Vær varsom-plakat.
Den andre veien å gå er nettopp via rettssystemet. Det er det ikke mange advokater som anbefaler, eller mange klienter som har råd til. HRS var slik sett svært fornøyd med at ikke minst Dagbladets sommer-kampanje mot oss utløste krav om en granskning av HRS. Vi håpet at nå skulle vi endelig få renvasket oss for alle de uriktige beskyldningene som langt på vei har befestet seg som en sannhet ved stadig mediarepetisjon, men den gang ei: Også ”granskningen” kokte bort i kålen da det fremkom nokså klart at beskyldninger mot HRS er mediaskapte – og del av det som Norberg kaller ”mediadrev”.