Tore-Jarl Bielenberg, HRS
(Paris): Denne sommeren står Paris i gislenes tegn. På den store plassen foran hovedstadens mektige rådhus, L’Hôtel de ville, troner en plakat: ”Paris mobiliserer for frigjøring av alle verdens gisler”. For noen dager siden kom et gledens budskap: To franske journalister som hadde vært fanger hos Taliban i Afghanistan, var sluppet fri. De to, StéphaneTaponier og Hervé Guesquière, ble tatt som gisler 30. desember 2009 under et reportasjeoppdrag for den franske fjernsynskanalen TV3, og hver dag i de atten månedene som har gått siden da, har franske TV-stasjoner vist bilder av dem, fortalt hvor mange dager de har vært borte og avsluttet med ordene: ”Vi glemmer dem ikke”.
Løslatelsen ble feiret mange steder, blant annet på en plass like ved det store Pompidousenteret i Paris, arrangert av Reportere uten grenser. Det har siden kommet frem at den franske etterretningstjenesten DGSE lenge hadde visst hvor gislene befant seg, at den satte inn store ressurser og førte vanskelige forhandlinger for at de skulle settes fri i live. Myndighetene nekter i dag for at de har betalt løsepenger for journalistene og deres afghanske veivisere, som også ble fanget, selv om det mumles om millionsummer og løslatelse av fanger ”med blod på hendene” i president Karzais fengsler. Man har betalt for ”kost og losji”, som det heter på etterretningens variant av nytale.
Gilad Shalit – 5 år som gissel i Gaza
Fortsatt er ni franskmenn tatt som gisler i Afrika og Midtøsten: tre i Jemen, fire i Vest-Afrika, en i Somalia og en i Gaza, alle antakelig tatt av islamistiske grupper. Den yngste og mest kjente av dem alle er 24 år gamle Gilad Shalit, som ble tatt som gissel for over fem år siden av Hamas, etter at kontrollposten i Israel, der han var stasjonert, ble angrepet av en blandet gruppe fra tre palestinske organisasjoner. Aksjonen førte til at to israelske soldater ble drept og flere såret. Gilad ble ført gjennom en palestinsk tunell til Gaza. Verken foreldrene eller franske myndigheter vet hvor han befinner seg eller om han i det hele tatt er i live. De siste to årene har det ikke vært livstegn fra ham. Han har både israelsk og fransk statsborgerskap og er derfor også et direkte anliggende for franske myndigheter.
Paris mobiliserer for Shalit
Rundt femårsdagen for bortføringen tok Paris et grep: en gigantisk plakat fikk plass på det parisiske rådhuset: ”Paris mobiliserer for frigjøring av Gilad Shalit”. Borgermesteren i Paris, sosialisten Bertrand Delanoë, skriver på sin hjemmeside om bortføringen av Gilad Shalit:
”Dette har ikke noe med politikk å gjøre. Det har heller ikke noe med krig å gjøre. Dette er feig brutalitet. Intet kan rettferdiggjøre denne feigheten, denne brutaliteten. Det eneste humane, akseptable svaret vi krever, er at Gilad Shalit må settes fri straks og uten betingelser. Gilad Shalit, som ble bortført 19 år gammel, mens han sov, i Israel, på et område som selv ikke de mest kravstore palestinske forhandlerne betrakter som okkupert, er ikke offer for en sak, men for et hat. Han er blitt bortført av Hamas, som har formulert sine krav med skremmende klarhet: ødeleggelse av staten Israel, og dessuten uten omstendelig spissfindighet, død over jødene: ’En jøde gjemmer seg bak meg, kom og drep ham!’, sier artikkel 7 i charteret til Hamas.”
Og Delanoë avslutter med følgende ord:
”Gilad er en ung mann som snarest bør gjenfinne livets og frihetens horisont. Det er ut fra dette håpet byrådet i Paris har gjort Gilad Shalit til æresborger i vår by. Og det er i denne ånd vi henger opp bildet av ham på rådhusfasaden 25. juni.” (Shalit er også æresborger av Roma, Miami og New Orleans.)
President Nicolas Sarkozy ga i august 2010 sin støtte til en demonstrasjon i Jerusalem for Gilad Shalit med en erklæring der han blant annet skrev:
”Gilad er ikke en krigsfange, for krigsfanger har rettigheter. Rett til å motta besøk av humanitære organisasjoner, rett til å brevveksle med sine nærmeste. Gilad har ikke disse rettighetene, for – la oss si det som det er – Gilad er et gissel.”
Internasjonal støtte
Den internasjonale Røde Kors-komiteen har krevd å få møte Shalit, men er blitt prompte avvist av Hamas. Ifølge New York Times 23. juni 2011 karakteriserer komiteens generalsekretær Yves Daccord den totale mangelen på informasjon om Shalit som helt uakseptabel og tilføyer: ”Familien Shalit har etter folkeretten rett til å ha kontakt med sin sønn.”
Også en rekke internasjonale frivillige organisasjoner støtter kravet om frihet for Gilad. Således kunne Radio-Canada 24. juni 2011 fortelle at et titalls menneskerettighetsorganisasjoner har sendt ut en felles erklæring på arabisk, hebraisk og engelsk med krav om at det må bli slutt på den ”inhumane og ulovlige” behandling av ham. Blant underskriverne er Det palestinske senter for menneskerettighetene, med base i Gaza, israelske B’Tselem, Amnesty International og Human Rights Watch.
Et unnvikende TV
Franske myndigheter har stilt seg bak kravet om øyeblikkelig løslatelse av Gilad Shalit. Blant annet besøkte Frankrikes utenriksminister Alain Juppé gisselets foreldre i Jerusalem i begynnelsen av juni i år, der han forsikret dem om at ”Paris er mobilisert” for Gilad og ”vil gjøre alt for å få ham fri”, har franske fjernsynskanaler vært påfallende tilbakeholdne når det gjelder gisselet i Gaza.
Under seremonien ved Pompidousenteret gikk to franske journalister, Jonathan Curiel og Yohann Taïeb, rundt med T-skjorter der det sto med ildrød skrift: ”Skam over fransk TV.” Bakgrunnen er at i alle disse fem årene har franske TV-stasjoner (med unntak av det private BFM TV) unnlatt å ta med Gilad Shilat i sine oversikter over franske gisler i utlandet. Først 30. juni i år informerte fjernsynet om gisselet i Gaza. Erkjennelsen kom etter lang tids press fra de to journalistene og andre mot den statlige TV-ledelsen, inkludert brevveksling opp til presidentnivå. Så selv om Gilad Shalit ikke er satt fri, eksisterer han nå i hvert fall som et gissel i Gaza for det franske statlige fjernsynet.
En triumf for Hamas
Til gjengjeld har Hamas hele tiden triumfert over gisselet og har stilt krav om maksimale motytelser for å utlevere ham, selv om de ikke har latt ham få gi livstegn fra seg på to år. Dessuten har de opprettet en arabisk facebook-side (som nå er stengt) med tittelen ”Folket vil ha en kone til Shalit”. Den var en oppfordring til å fange en kvinnelig israelsk soldat, som skal styrke forhandlingskortet til Hamas.
Facebook-siden er utstyrt med et doktorert bilde av en israelsk kvinnelig soldat med slavelenke rundt halsen, ført av en bevæpnet svartkledd maskert kvinne fra den militære fløyen av Hamas, Izz al-Din al-Quassam. Dette er å lese i billedteksten: ”Vi må bortføre en soldat som kan bli en kvinnelig Shalit, slik at de kan gifte seg og gi oss en hel haug med Shalit’er.”
Her har Hamas gitt begrepet tvangsgifte en helt ny dimensjon.
Mange israelere ser også bildet som et forvarsel om jødenes skjebne dersom Hamas klarer å virkeliggjøre sitt charter: Utslettelse av staten Israel! Død over alle jøder!