Rita Karlsen, HRS
Det er sjelden jeg med stor iver og interesse gyver løs på en strategirapport fra en offentlig etat, men når det gjaldt den bebudede strategiplanen mot voldtekt fra Oslopolitiet var jeg særdeles spent. For etter å ha fulgt den nitriste utviklingen i Sverige, der overfallsvoldtekter skyter til himmels på statistikkene, også av barn under 15 år, tenkte jeg at nå ville i alle fall politiet her til lands sette foten kraftig ned. Og kanskje særlig fordi justisminister Knut Storberget (Ap) har uttrykt et så sterkt engasjement for å få bukt med problematikken, ja endog sammenlignet voldtekt med nesten-drap.
Så kommer altså Oslopolitiets strategiplan for å forebygge voldtekt, og jeg kan ikke si annet enn at jeg ble sittende med hakeslepp! For maken til intetsigende sprøyt skal en lete lenge etter, håper jeg. Det eneste positive jeg kan si om strategiplanen er at den er kort (i sum fem sider, inkludert dokumentreferanser) og at den inneholder mange fine farger, dog i et salig rot. Politiet burde ta til seg at ryddig tenkt er ryddig skrevet.
I sum handler Oslopolitiet strategi for å forebygge voldtekt om fire punkter, rimelig uavhengig av hvilken type voldtekt det er snakk om:
· Kompetanseutvikling – politiets profesjonalitet
· Kunnskapsutvikling
· Informasjon, rådgivning og holdningsskapning
· Samhandling
Hva er dette for noe intetsigende tøv? Kan Oslopolitiet, eller et annet politikorps, eller for den saks skyld; en annen etat, fortelle om når disse punktene ikke er gyldig i en strategi? Dette er i mine øyne en utilgivelig meta-tilnærming til et svært konkret problemfelt, ja et problemfelt de endog har klart å presisere i fire hovedtyper:
· Festrelaterte voldtekter
· Relasjonsvoldtekter
· Sårbarhetsvoldtekter
· Overfallsvoldtekter
Selvsagt vet politiet, ja sikkert bedre enn mange andre, at det er stor forskjell på for eksempel en relasjonsvoldtekt (gjerningsmann og offer kjent for hverandre fra før, gjerningsstedet er ofte inne) og en overfallsvoldtekt (gjerningsmann og offer som oftest ikke kjent for hverandre fra før, gjerningsstedet er ofte ute), men likevel skal vi, unnskyld uttrykket, lide oss gjennom en ”strategiplan” som ikke består av annet enn finere ord enn hva de fleste politikere klarer å lire av seg?
Har Oslopolitiet skrevet strategiplanen med påholden penn – og i så fall: Hvem er det som holder i pennen?
Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne: Å utarbeide strategier for å bekjempe de ulike typene voldtekt er og bør være et politisk ansvar. Det betyr selvsagt ikke at politiet skal utelate og komme med sine erfaringer og kalde fakta, men hva gjelder forebyggingsstrategi har de bevist at de ikke bør bevege seg utenfor sin etterforskningsekspertise (som de selvsagt må videreutvikle, og som neppe egner seg i et offentlig strateginotat).
La oss nå, om ikke annet i anstendighetens navn, se litt på Oslopolitiets ”plan”.
Først legger de frem premissene:
Oslo politidistrikt er i pro 1 S. 2010 – 2011 pålagt å lage en forebyggende strategi for voldtekt. Oppdraget har der følgende ordlyd:
Voldtekt er en særlig alvorlig form for kriminalitet som rammer offeret hardt, og som også kan spre frykt og utrygghet i lokalmiljøet. Det er viktig at innsatsen for å forebygge voldtekter økes. Justisdepartementet vil ta initiativ til at det utarbeides en strategi for å forebygge voldtekt i Oslo. Strategien vil omfatte både såkalte overfallsvoldtekter og voldtekter i nære relasjoner. Som ledd i strategien skal arbeidet mot voldtekt synliggjøres og konkretiseres i politiets strategiske planer. Store mørketall på området gjør det også viktig at strategien inneholder tiltak for bl.a. a øke ofrenes tillit til politiet og dermed antallet anmeldelser. Den forebyggende strategien må ses i sammenheng med det operative og etterforskningsmessige arbeidet mot voldtekt.
 |
Dette gjenspeiles i årets ”Voldtektsrapport for 2010” hvor man som ved tidligere har søkt og systematisert informasjon på variabler som omhandler:
· Selve den kriminelle handlingen/relasjonen: Gjerningsstedet, gjerningstidspunktet, bruk av tvangsmidler, påføring av skade, geografisk nærhet mellom offer og gjerningsperson i forhold til bosted.
· Aktørene i situasjonen: Kjønn, alder, landbakgrunn, arbeidslivstilknytning, partenes ruspåvirkning, relasjon mellom partene og belastningsvariabler som kriminell bakgrunn og offererfaring.
Dette må så sees i sammenheng med ulike former for seksuelle overgrep.
Voldtektsrapporten for 2010 har kategorisert fire hovedtyper av voldtekt.
· Festrelaterte voldtekter er hendelsesforløp knyttet til fester og uteliv på byen.
· Relasjonsvoldtekter skjer i primærrelasjoner, overfor ektefeller eller partner i et fast forhold, overfor personer som bor sammen eller ex-partnere.
· Sårbarhetsvoldtekter handler om overgrep overfor personer i særlig sårbare miljøer/ situasjoner. Dette gjelder i særdeleshet for de som lever innen tunge rusmiljøer, på prostitusjonsmarkedet og/eller i psykiatriske institusjoner og personer med psykisk utviklingshemming.
· Overfallsvoldtekter skjer typisk sett overfor intetanende personer som uforvarende og plutselig, helt uten foranledning, overlates andres vilje og overmakt.
Et godt forebyggende arbeid vil ta hensyn til både triangelen og de 4 ulike hovedtypene av voldtekt. Tiltakene vil ligge på både primær, sekundær og tertiær nivå. (Merknad. I fotnote 2 heter det følgende: Primærforebygging er tiltak som retter seg bredt mot befolkningen, især unge, og som sikter mot en generell forebygging gjennom å endre samfunnsbetingelsene og strukturene som kan føre til kriminelle handlinger og valg. Sekundærforebygging retter seg mot særlig sårbare personer og grupper som befinner seg i en situasjon med forhøyet risiko for voldtekt. Tertiærforebygging som er målrettet mot de personer eller grupper som kan identifiseres som problembærere til en type lovbrudd, her voldtekt.) Eksempelvis vil man identifisere ulike tiltak for å forebygge overfallsvoldtekter i forhold til relasjonsvoldtekter. Tiltakene vil rettes mot både gjerningsperson, offer og gjerningssted.
I Oslo politidistrikts strategiske plan mot voldtekt er følgende fire hovedstrategier identifisert:
Strategiske satsningspunkter:
· Kompetanseutvikling – politiets profesjonalitet: Videreutvikle og øke politiets kompetanse innen forebygging, etterforskning og iretteføring av seksuelle overgrep, med særlig fokus på sårbare personer.
· Kunnskapsutvikling: Videreutvikle og styrke politiets statistikk, analyse og kunnskapsutvikling sammen med samarbeidende etater og forskningsinstitusjoner.
· Informasjon, rådgivning og holdningsskapning: Videreutvikle og styrke politiets innsats overfor befolkningen vedrørende informasjon, rådgivning og holdningsskapende arbeid, med særlig fokus på utsatte og sårbare grupper.
· Samhandling: Videreutvikle og koordinere en bred, helhetlig innsats mot voldtekt mellom politiet, kommunen, offentlig, privat og frivillig sektor.
Deretter følger det som Oslopolitiet velger å kalle en ”en utdyping av innsatsen på de strategiske satsningspunktene”, som dessverre må kunne kalles alt annet enn konkret. Jeg bare overlater til den enkelte å lese gjennom ”strategien”, lene seg tilbake og tenke: Hvordan kunne jeg bidratt til å forebygge overfallsvoldtekter med en slik strategi?
La meg tillate meg å dvele ved noen fakta – presentert tidligere av det samme Oslopolitiet – og som dermed kunne utgjøre noe av rammene for en ”strategi”, nemlig at samtlige overfallsvoldtekter i Oslo er begått av menn med ikke-vestlige bakgrunn. Flere av disse er også ulovlig i Norge, eller de er i en søkeprosess og har altså ikke oppnådd lovlig bosetting. Politiet har tidligere ymtet frempå om lukkede mottak, og i alle fall lukkede usendingssentre. Hvorfor er ikke dette strategier som politiet lufter? Kan det ha noe med politiske føringer å gjøre?
Beklager, troverdigheten til denne ”strategiplanen” er på nullpunktet. Men selvfølgelig: Det gjenstår jo å se om Oslopolitiets strategi vil fungere. Det vil tallene for neste år fortelle oss noe om, hvis da ikke en eller annen triksete politiker finner en eller annen strategi for å gjøre tallene mer utilgjengelig.