Kronikk i Dagsavisen 5.august 2011 av Hege Storhaug
Ikke i bøddelens fotspor
Det som ikke skulle få skje etter 22/7 skjedde likevel. Mannen som massakrerte barn og unge på Utøya – som slik også massakrerte ordene våre – gis politisk innflytelse. Det til tross for at vår statsminister fra første stund stod frem med varme, sindighet, og med kjærlighetens budskap, et budskap som ga slikt håp, som var slik en lettelse i en tid der vi vel alle holdt rundt oss selv og hverandre i en mental katastrofetilstand.
Personlig har jeg erkjent noe jeg burde ha erkjent for mange år siden: jeg er naiv. Jeg er belemret med det jeg nå forstår er en form for overtro. Jeg tror på autopilot på det gode. Særlig i møte med enkeltindivid. Og ikke minst det gode når det som definitivt var hinsides enhver fantasi – med unntak av fantasiene i Andreas Behring Breiviks univers – utfolder seg i sin verste gru. Ja, jeg trodde faktisk at vi alle skulle trå svært så varsomt i disse sorgtunge dagene. Likevel skjedde det: før vi endog visste hvem alle de savnede var, fikk ondskap utfolde seg, med medias velvillige hjelpende hånd og aktivt påholdne penn. Et visstnok ni år planlagt scenario, av en person som ser ut til å være et ensomt skadedyr, og som fremstår med en personlighet som psykiatere antakelig vil måtte bruke tid og betydelig kløkt for å avlese, gis politisk makt. Tilretteleggerne er både enkeltindivid, organisasjoner, journalister og politikere.
Startskuddet i jakten på syndebukker gikk av om lag tre dager etter den siste av de 69 unge falt foran den totalitære bøddelen. Først til galgen: Frp. Et parti om lag hver femte borger stemmer på. Et parti tuftet på frihetsverdier – som heldigvis alle andre partier på Stortinget også er. Neste til galgen: vi som jobber for at menneskerettigheter skal omslutte alle borgere i Norge – uansett bakgrunn. Som argumenterer for at ideologien multikultur resulterer i det motsatte. Nemlig at individets personlige frihet radbrekkes etter etnisk eller religiøs bakgrunn. Den neste har som den første ført til galgen dertil begått den største synden: å peke på ufriheten og mørket som helliggjorte tekster kan påføre individ og samfunn.
Ord, sies det. Det er brukt feil ord i samfunnsdebatten, ja, hatefulle ord, sies det fra de selvoppnevnte anstendiges rekker. Slik gjødslet man visstnok den mentalt forstyrrede jorden til denne mannen. I samme sving slynger man hat mot ”den andre” – den konstruerte fienden, den konstruerte Judas. Det kan kalles dobbeltmoral. Ja, det kan det.
Stopp opp litt: Hva hvis denne Behring Breivik var en voldsfascist på ytre venstre flanke, med tidligere fortid i SU, og som gikk til krig mot samfunnet, mot Arbeiderpartiet, fordi partiet har strammet inn asyl- og familieetableringspolitikken? Hva ville de som nå gjør seg høye på død og fordervelse si da?
Det iscenesatte politiske dramaet har videre fått utspille seg internasjonalt: en tidligere norsk Ap-statsminister går i mot dagens Ap-statsminister. Og slik går han også i rette med internasjonale ledere som Merkel, Cameron, Sarkozy, ledere som vil at frihetsverdier skal omslutte alle borgere uansett bakgrunn. Han vil i ramme alvor at bøddelen skal sette sine klare fotavtrykk i samfunnsånden vår videre. Ikke i positiv forstand. Ikke ved å appellere til en bred, faktuell og mer anstendig debatt fri for demonisering av ”den andre”. Nei, vi skal visstnok følge i den totalitære bøddelens fotspor: mindre debatt, en tåkeleggende debatt. Vi må visstnok ikke kalle tingene ved dets rette navn.
Måtte han aldri, aldri få sin vilje.
For: bøyer vi av i frykt, har den totalitære bøddelen vunnet nok et slag i den krigen som pågår i hans hode.
Jeg drister meg til følgende, til tross for at HRS var, er og forblir parti- og blokkpolitisk uavhengige: Takk, Stoltenberg, for ditt uvurderlige bidrag til å stoppe nasjonens blødninger. Du har aldri før betydd mer som statsleder enn nå ett 22/7. Vi skal gjøre vårt for å følge i dine demokratiske fotspor, gjøre vårt for at sårene blir til penest mulige arr – frie for enhver totalitær avskygning.
Slik lar vi ofrene leve videre blant oss.