Måned: august 2011

22.juli mottok jeg en telefon fra moren min i Islamabad mens jeg handlet på et marked i samme by. ”Vær så snill å sjekke om våre kjære er i sikkerhet. Det har vært et terrorangrep i Oslo.” Ettersom jeg der og da ikke hadde tilgang til nyheter, gikk tankene mine til dem som jeg tenkte var de mest sannsynlige bakmennene. Jeg tror ikke jeg engang trenger å nevne hvem. Er det noe rasistisk ved det? Er jeg en muslimhatende muslim? En muslimsk islamofob?

Tenk deg at du er en sekulær pakistaner, ja du anser deg verken for å være muslim eller pakistaner, men har tatt opp i deg identitet som en borger av det landet du lever i. Så opplever du at andre betrakter deg først og fremst muslim og pakistaner, ikke minst myndighetene. ”Med tiden begynner du selv å oppfatte deg som en muslim, og pakistaner. Ikke bare fordi disse identitetene gir deg tilgang til makt, innflytelse og ressurser, men også fordi identitetene gjennom kontinuerlig bekreftelse fra omverdenen har blitt en sosial realitet. Det er slik du blir sett, og det er slik du ser deg selv. Du begynner å frykte og avsky afrikanere, sikher, og irer, delvis fordi de er konkurrenter til myndighetenes makt og midler, og delvis fordi spillets regler krever at din identitet må være særegen og annerledes fra andre identiteter. Å være muslim betyr også at du ikke er irsk, sikh eller afrikansk.” Slik introduserer Tom C. Varghese oss til en meget leseverdig artikkel om multikulturalisme.

Diverse tilhengere av partiet Rødt, samt avisa Klassekampen, har vært ute og brunbeisa politiske motstandere igjen. Over tre sider i KK blir HRS og Hege Storhaug stemplet høyre-ekstrem, fremmedfiendtlig, potensiell krigshisser og mulig Breivik-inspirator. Gammel- og nykommunistene burde heller gå veldig stille i dørene og være sjeleglad for at ingen type a la Breivik lot seg inspirere av vår paranoide verdensanalyse og krigshissing den gangen vi trodde krig og revolusjon var rett rundt hjørnet. Parolen vår «Nei til salg av Norge» kunne sikkert også gitt ideer til den rette gærningen, skriver Sarah Estard.

Klassekampen har knapt noensinne plumpet så stygt ut i ekstremistisk søle som nå på lørdag, da avisa gjorde sitt for å prøve å brunbeise HRS etter terroren i Oslo og på Utøya. Over tre sider skulle avisa koble HRS til høyreekstremisme, særlig gjennom teorien om Eurabia. Klassekampen falt for eget grep. Klassekampen fant nemlig et sitat fra et intervju som jeg, Hege Storhaug, skrev i 2006, der jeg henviser til at islamisten Yusuf al-Qaradawi sin våte drøm er et Eurabia, denne mannen som selv vil medvirke med egne hender til å fullføre Hitlers utrydding av jødene. HRS tar altså sterk avstand til Qaradawi, mens Klassekampen gjør det motsatte? Hvem er reaksjonær? Hvem er det som støtter oppunder voldelige krefter?

I den smertefulde tid efter terrorangreb den 22. juli er en karsk debat gået i gang om multikultur. Både i den norske og danske debat forekommer det som om der sættes lighedstegn mellem at være kritiker af multikultur og modstander af pluralisme i et samfund, skriver Helle M. Brix, som i dag sier at det er på tide man sier høyt hva man er for!

I kronikk i Dagsavisen i dag oppfordrer Hege Storhaug alle til å følge i Jens Stoltenbergs fotspor, og ikke legge seg på linjen Torbjørn Jagland tegner opp, nemlig ikke å bruke begrepet multikulturalisme lenger, fordi det gir assosiasjoner til Anders Behring Breivik, ei heller å kritisere ideologien multikulturalisme.

I dag er det 13 dager siden Norge måtte erkjenne at ondskapen er høyst levende. Da det ble kjent at terroristen var en etnisk norsk ung mann, forteller mange at de nærmest pustet lettet ut. Det er i seg selv tragisk, for det bevitner at vi har bygget opp et fleretnisk og flerreligiøst samfunn som i sin skjørhet kan falle fra hverandre hvert øyeblikk. Det har vi ikke råd til.

Massakren på Utøya minner oss om noe vi kanskje for ofte glemmer: At vi alle sammen kan bli helter, bare fordi vi er på det rette stedet til rett tid. Hvem som handler altruistisk er ikke alltid lett å forutse. Den mest forsiktige personen kan bli en helt. Den mest egosentriske personen kan bli en helt. Det er i de ekstreme situasjonene vi finner diamantene og det motsatte, og eventyr i den moderne verden er ikke bare underholdning. De har en pedagogisk funksjon. For intet eventyr uten en eller flere helter som setter livet på spill for en nobel sak, skriver Helle Merete Brix.

Jens Stoltenbergs formaning om mer åpenhet, mer demokrati, ser ut til å bære frukter. I dag er olje- og energiminister, Ola Borten Mo (Sp) ute i Klassekampen og advarer mot å kvele islamdebatten. Borten Mo mener at islamdebatten i Norge før 22/7 ikke har vært hatefull.

Dagene er spesielle nå. De er travle grunnet stor pågang, særlig fra media, og de krever fremdeles mye ettertanke etter Utøya-tragedien. Rights.no er oppe og går etter ferien igjen, men oppdateringene vil kunne bli ujevne. Samtidig har vi behov for å avklare noen forhold som har fremkommet i nettdebatter og aviskommentarer.

I 2003 møtte HRS Fjordman på en kafé i Oslo sentrum. Det ble med dette ene møtet. Hvorfor?

Tanken på hva som skjedde på Utøya er ikke til å bære. Den redsel de unge må ha gjennomlevd, den heslige død noen av dem fikk. Vi dansker kan bidra med å vise medfølelse og solidaritet, ikke til å misbruke tragedien i et politisk spill, skriver Ralf Pittelkow.

HRS har mange gode venner i Danmark, som betyr mye for oss. De stiller opp i så vel tunge som gode stunder. Bekymrende telefoner, SMS og mail tikket således inn 22.juli fra den andre siden av Skagerak. Engasjementet fortsetter med dyp medfølelse med den norske nasjonen, og bekymring over at enkelte misbruker tragedien i politisk øyemed, ikke bare i Norge, men også blant annet i Danmark. Skribent Britta Mogensen deler sine tanker med oss.

Statsministerens svar på terroren 22/7 er mer åpenhet og mer demokrati, hvilket i seg selv innebærer at ytringsfriheten og debatten ikke skal styres i terroristens ånd. Men hva skal debatten styres etter?

HRS sin vanlige feriestengning i juli er over, men ferien ble alt annet enn vanlig. Da den mest barbariske handlingen i fredstid fant sted 22. juli ble ikke bare den norske ferieidyllen brutt, men Norge gikk inn i bunnløs sorg. Ikke bare sorg over de mange menneskene som meningsløst ble revet fra oss, men sorg over at disse grusomme handlingene faktisk kunne finne sted på vår lille fredelige plett på jorden.

22.juli er vår tidsalders 9.april. Anders Behring Breivik erklærte krig mot demokratiet. Hva tiden som kommer vil bringe med seg, vet kun Gud – hvis man tror på en Gud. Behring Breivik skal få massiv motstand – forhåpentligvis uten våpen, forhåpentligvis med saklig og anstendig debatt. Jeg håpet på det gode de første dagene. Jeg håpet blant annet at meningsmotstandere ville besinne seg. At særlig massakren på Utøya – som også massakrerte ord til å beskrive hva ingen andre enn Behring Breivik hadde fantasier til å forutse kunne skje i vårt lille land – ville få oss alle til å følge i Stoltenbergs ånd: at vi ville vise mer omtanke for hverandre, at vi ville føre debatten videre med en langt høyere grad av anstendighet og redelighet. Slik hedrer vi ofrene, tenkte jeg.