Hege Storhaug, HRS
Så langt vi vet, har ingen andre land i Europa klart å reise en kriminalsak om tvangsgifte av et jentebarn der det i etterkant har falt en kollektiv dom og der ekteskapet ble inngått her (altså ikke i opprinnelseslandet). En kollektiv handling ble straffet med en kollektiv dom, der både jentas far, mor, svigermor (også tante), og fetterektemannen ble dømt for de grove overgrepene.
Lengst straff fikk fetteren grunnet drapstrusler, voldtekter og vold gjennom flere år. Jenta selv ønsket ikke at moren skulle dømmes. Jenta fremstilte moren som maktesløs grunnet sin lave status som kvinne. Dette tok ikke Oslo tingrett hensyn til da dommen falt i februar i år. Mor og far fikk samme straff for å ha deltatt i organiseringen av overgrepet og for å ha vendt datteren en kald skulder da hun ba om hjelp mot vold og overgrep i ”ekteskapet”. Tingretten ville ikke forskjellsbehandle moren ut fra kulturell bakgrunn. Som borger av Norge plikter en mor å gripe inn for å beskytte barnet sitt.
Jentas fetter, mor og far, anket dommen. Nå foreligger domfellelsen fra lagmannsretten, der straffen for fetteren skjerpes med et halvt år til seks års fengsel. Etter vår kjennskap har ingen noensinne i Europa blitt dømt til en så streng straff for tvangsekteskap, men så foreligger det jo mange skjerpende forhold: jentas lave alder ved ekteskapsinngåelsen, drapstrusler, vold og voldtekter gjennom flere år. Fetterens forsvarer prøvde seg med kulturell argumentasjon for å få lavere straff, skal det hete i dommen: han lever i et kulturelt system der barna ikke kan stå opp mot foreldrenes krav. Argumentet er interessant, da det vitner om de store kulturforskjellene mellom islamsk ærskultur og vår kultur, og at det erkjennes i en norsk rettssal at dette er ”Norges nye tilstand”. Heldigvis avviste retten å ta hensyn til argumentet. Dette faktiske forholdet skal verken kunne forklare eller unnskylde grove overgrep. Skulle retten gått inn på en kulturell tilnærming, vil jo det kunne åpne for at (også) i eksempelvis æresdrapssaker skal gjerningsperson (-er) få strafferabatt.
Den høye straffe idømt fetteren kan få en god forebyggende effekt. Det samme gjelder at faren ble dømt for medvirkning og for ikke å ha grepet inn og hjulpet den voldsutsatte datteren. Faren fikk dog redusert straffen med to måneder til tre år og fire måneder. Straffereduksjonen skyldes at retten mener det ikke er bevist at jenta ble voldtatt før hun fylte 14 år, som altså tingretten trodde henne på.
I motsetning til i tingretten gir ikke lagmannsretten en begrunnelse for straff som idømmes. Jentas mor ble dømt på linje med faren i tingretten, men frikjent av lagmannsretten. Dette må skyldes at morens svake posisjon i en tradisjonsbunden muslimsk familie har vært utslagsgivende. Aktor er ikke fornøyd:
– Dagens ordning er dessverre slik at juryen ikke skal begrunne sin avgjørelse. Påtalemyndighetens syn er at moren hadde den samme plikt til å gripe inn overfor overgrepene som offerets far. Det islamske kjønnsrollemønsteret skal ikke frita mødre for straff i Norge, sier aktor.
Tilbake til æresdrap: en marginalisert mor som lar seg tvinges til å medvirke skal altså fritas? Skal vi akseptere at en mor ikke gjør alt for å beskytte og redde sitt barn? Selvsagt mener jeg nei. Vi skal forvente det samme av en mor med etternavnet Olsen som Ali. Alt annet ville være diskriminerende holdning.
Barnebruden med røtter i kurdiske Irak, er i dag blitt 18 år og lever på sikkerhetskode. Kanskje i Norge, kanskje i et annet land. Imamen som skal ha viet henne i en leilighet i Oslo før julen 2006 – gjemt bak en dør – gikk fri da påtalemakten ikke klarte å identifisere vedkommende, mens den antatte hovedarkitekten bak overgrepet, jentas onkel, klarte å unndra seg domstolens lange arm ved å flykte Norge. Antakelig befinner han seg i Irak, og kommer neppe tilbake til Norge.
Denne saken burde bli pensum i norsk ungdomsskole eller videregående skole, slik at barn og unge lærer om de norske rettstilstandene, grunnleggende menneskerettigheter som skal gjelde alle, og får solid innsyn i hvor alvorlig slike overgrep tas av norske myndigheter: rettsstaten er også til for ”dem”?
For: Det var først da jenta begynte på videregående at hun oppsøkte hjelp. Hvor mange jenter som opplever liknende i Norge, vet myndigheten ingenting om. Men, vi hører om liknende tilfeller gjennom politiet, og at slike saker er vanskelige å få reist for domstolen: offeret våger ikke vitne, bevismaterialet er begrenset, imamer er ikke å spore, da jenter som vies her gjerne opplever å bli tatt med til en annen by og derfor ikke kjenner imamens identitet, eller imamen gjemmer sitt ansikt – som i dette tilfellet.