Hege Storhaug, HRS
Forbudet mot ansiktstildekning har vært operativt i Frankrike siden april i år, og det skal ha vært en rekke kvinner som siden den gang har brutt forbudet. Først nå straffes to kvinner med bøter for bruk av niqab i det offentlige rommet. Advokaten deres varsler at han vurderer å bringe dommen inn til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Gjør han det, skal man ikke se bort fra at han kan vinne frem med en klage. For som rights.no skrev i går, har EMD en lei tendens til å utvise mangel på både gangvett og respekt for nasjonal lovgivning og nasjonale domsavsigelser, der endog man overkjører utvisninger av voldtektsmenn og drapsmenn.
Det er dog ikke helsvart i EMD, og det hadde derfor vært uhyre interessant hvis domstolen fikk ”burkasaken” på bordet. Den mest omtalte saken i EMD knyttet til islamske klesplagg, er den såkalte Leyla Sahin-saken som ble omtalt nær sagt verden over. Det interessante med denne saken er ikke minst at et land med muslimsk majoritetsbefolkning ble trukket inn for EMD, Tyrkia. Den tyrkiske kvinnelige medisinerstudent, Leyla Sahin, anla sak mot den tyrkiske staten som forbyr slør på universitet. Bakgrunnen er denne: I 1998 nektet universitetet i Istanbul Leyla Sahin å fullføre studiet ved universitetet fordi hun brukte hijab. Sahin, som tilhører en konservativ religiøs familie, valgte da å flytte midlertidig til Wien for å fullføre studiene der – med hijab – og gikk samtidig rettens vei fordi hun mente den tyrkiske staten krenket hennes menneskerett til å følge sin religiøse overbevisning. Etter at hun hadde tapt i alle instanser i Tyrkia, brakte hun saken inn for EMD i Strasbourg. Hun tapte igjen. Første gang i 2004. Hun anket saken inn for Strasbourgdomstolens Storkammer. Ankedommen falt 10. november 2005. Storkammeret ga Sahin rett i at Tyrkias forbud er en reell inngripen i hennes rett til åpent å signalisere og kle seg etter religiøs overbevisning. Men, sa Storkammeret, å begrense utøvelse av en menneskerettighet er ikke nødvendigvis en krenkelse av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. En stat kan etter konvensjonens artikkel 9 gripe inn mot religionsfriheten når tre vilkår innfris: (1) at det foreligger et lovforbud mot slør, (2) at myndighetenes inngrep handler om hensyn til offentlig sikkerhet, orden, helse, moral eller å verne andres rettigheter og friheter, (3) og når inngrepet er ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, som det heter, altså at inngrepet er et tilsvar på en presserende tilstand i samfunnet.
Storkammeret mente at universitetet, som hadde innskjerpet klesreglementet tidlig i 1998 med forbud mot hijab (og merk dette: universitetet nedla samtidig også forbud mot å anlegge skjegg på en religiøs måte), var i sin rett til å nekte Sahin å bruke slør, i tråd med Tyrkias sekulære nasjonale lovverk.[i] Det ble påpekt at forbudet innfridde vilkåret i menneskerettighetskonvensjonen om å ”beskytte andres rettigheter og friheter”, særlig kvinners rettigheter fra å bli presset av ”religionpolitiske” (altså islamistiske) krefter til å bære slør. Å beskytte likestilling og sekulariteten til den tyrkiske staten, to av republikkens helt sentrale bærebjelker, ble fremhevet som nødvendig for Tyrkia i en tid med økende press fra islamistisk hold. Domstolen konstaterte at de som bruker hijab, kan ha en negativ innvirking på dem som velger å ikke bruke hijab. Medstudenter kan altså oppfatte hijaben som en religiøs plikt. Religion må ikke utøves og uttrykkes på en måte som fører til konflikt med de grunnleggende ideene bak menneskerettighetene, som likestilling, eller andres rettigheter og friheter, het det. Dommen konkluderte med at Tyrkia derfor kan forby studenter på universitet å bruke slør.[ii]
Ut fra denne dommen, ligger Frankrike meget godt an, etter min mening, hvis Gilles Devers, de nå to bøtelagte franske kvinnenes advokat, klager Frankrike inn for EMD. For: 1) Frankrike har et lovforbud. 2) Forbudet handler om hensyn til offentlig sikkerhet og å verne andres rettigheter og friheter. 3) Med det økende presset fra islamistisk hold de siste årene, et press som ikke viser noen tendenser til å avta, tvert om, må forbudet kunne sies å være ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, for å beskytte frihetsverdier som likestilling, og for å demme opp for dannelsen av parallelle samfunn der borgernes menneskerettigheter radbrekkes etter religiøst opphav.
I Norge har byråkrater i Justisdepartementet mer enn antydet at et forbud mot ansiktstildekning vil være i strid med menneskerettighetene. Slik stakk byråkratene kjepper i hjulene for politisk handling i 2010, da forslag om forbud var til vurdering i Stortinget. Politikerne la seg flate for byråkratene og deres tolkning av menneskerettighetene. Det samme skjedde i fjor i Danmark da byråkrater tåkela en faktuell debatt i Folketinget om forbud mot ansiktstildekning.
Min tese er at dersom EMD kommer med en kjennelse som støtter forbudet i Frankrike, vil dette åpne for at politikerne slutter å vegre seg og overkjører egen sunn fornuft og slik setter kvinnene fri fra de mobile fengslene .