Hege Storhaug, HRS
Vi er heldige i Norge som ikke har marsjerende nynazister i gatene med voldsmanifest i front, slik blant andre Sverige og Tyskland sliter med. Som jeg skriver i Klasekampen i dag er jeg ”ingen ekspert på ulike avskygninger av fascisme. Jeg har dog registrert grupperinger/parti i Norge som åpner for bruk av politisk vold for å nå sine mål om ’det fullkomne samfunnet’.” Jeg tenkte selvsagt på partiet Rødt og Tjen Folket.
Vi har så vidt jeg har registrert kun disse to gruppene av vesentlig karakter i Norge som er villige til å ty til vold for å oppnå politiske mål. I programerklæring om væpnet revolusjon http://tjen-folket.no/Sentralt/view/10253#Væpna sier Tjen Folket dette:
”Vi sier at væpna revolusjon er den eneste måten å lage sosialisme. Ikke fordi vi liker vold eller våpen, men fordi historien er full av eksempler på at de som styrer, bruker vold og våpen mot folk som gjør opprør. Godt forberedte og utrusta opprørere er det eneste som kan begrense vold i en revolusjon.”
Tjen Folket er gjennomført voldelig, akkurat som AKP var i gamle dager, noe vi har sitert fra en tidligere AKP-er tidligere:
Vi var så sikre på at vi gikk det godes ærend, at vi syntes det var greit å forsvare idealsamfunnet vårt med våpen hvis vi måtte, og å innføre proletariatets diktatur. (…) Og når det gjelder villighet til våpenbruk, ble vi på 70-tallet for patetiske teoretikere å regne sammenliknet med dagens islamister.
(…) De siste sommerleirene jeg deltok på forberedte vi oss på krig. «Ja, krigen vil komme, men hva må gjøres? Krigen skal vendes til revolusjon», sang vi. De to supermaktene Sovjet og USA ville komme til å starte 3. verdenskrig innen kort tid, og vi skulle være med å lede verdens undertrykte masser i en sosialistisk revolusjon. Jeg var egentlig veldig redd for krig og husker at jeg i en plenumsdiskusjon forsiktig spurte om det ikke var en ørliten sjanse for at det kunne skje noe som forandret krigssituasjonen. Nei, krigen med påfølgende revolusjon var en historisk nødvendighet, dvs nærmest en naturlov.
Når det gjelder partiet Rødt i dag, formidles volden på en indirekte måte. Her fra prinsipprogrammet til Rødt:
Arbeiderklassen kan ikke styre samfunnet etter sine egne interesser innafor rammene av kapitalismen og den private eiendomsretten. Derfor må det skje en revolusjon der arbeiderklassen gjør staten til sitt redskap for grunnleggende systemendringer, og tar styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale institusjonene i samfunnet. Dette vil kunne skje som en forlengelse av politisk kamp om reformer eller under en grunnleggende krise i kapitalismen.
Et slikt radikalt brudd med dagens økonomiske og politiske system krever at flertallet av befolkningen ønsker en slik endring. Dette forutsetter store folkebevegelser som setter spørsmålet om samfunnsmakta på dagsorden. Historisk har makthaverne brukt alle tilgjengelige midler for å holde på sine privilegier. En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten. Rødt vil arbeide for at maktovertakelsen skal skje fredelig, og med demokratiske midler (min utheving).
Rødt skal altså skaffe seg kontroll over militærapparatet, og partiet vil arbeide for at maktovertakelsen skjer fredelig. Her sies det således implisitt at hvis det blir nødvendig å bruke vold, så vil også dagens Rødt, ikke bare fortidens AKP, bruke vold.
Som Rita Karlsen nylig kommenterte, er det i følge Europol separatister (typisk i Spania og Frankrike) og venstreekstreme som er den største terrortrusselen i Europa.
I den årlige Europol-publikasjonen om terrorisme i EU-landene (TE-SAT 2011: EU terrorism situation and trend report) fremkommer det at det ble gjennomført totalt 2.065 terrorhandlinger i EU-landene i perioden fra 2006 til 2010. Her levnes det ingen tvil om hva som skaper mest terrorfrykt, da separatister sto bak hele 1.750 av terrorhandlingene, hvilket utgjør nærmere 85 prosent.
Deretter følger venstreekstreme, med 189 terrorhandlinger, som utgjør i overkant av 9 prosent. Neste på listen er islamister med ”bare” ni terrorhandlinger, altså i overkant av 0,4 prosent. Enda færre terrorangrep er knyttet til høyreekstreme, med seks terrorhandlinger, hvilket utgjør i underkant av 0,3 prosent.
De øvrige terrorhandlingene, 111 saker eller i overkant av 5 prosent, ble titulert som motivert av enkeltsaker eller ukjent årsak.
I fjor viste tallene fra Europol at høyreekstreme ikke stod bak ett eneste terrorangrep. Her igjen fra Karlsens artikkel:
Europols talsperson, Søren Kragh Pedersen, fastholdt kort tid etter terrorangrepene i Oslo og på Utøya: Militante islamister utgjør fortsatt en langt større terrortrussel i Europa enn høyreekstremister.
Men selv lent til Europols statistikk høres Kragh Pedersen sine ord noe hult; 0,4 eller 0,3 prosent høres verken ut som en særlig trussel eller som noen vesensforskjellig. Men ifølge Kragh Pedersen er det akkurat dét det er: For normalt bedriver høyreekstreme kriminalitet som overfall og ildspåsettelser, sier han. Han påpeker at i 2010 ble ingen høyreekstreme notert for noe terrorangrep i Europa, mens venstreekstreme sto for 45 angrep. Hva gjelder islamister sto de for tre gjennomførte terrorangrep i 2010, mens hele 179 islamister ble anholdt rundt om i verden for planlagte angrep. Videre understreker han at islamistene oftere går etter å drepe mange mennesker.
Det er viktig å ha dette bildet klart for seg i debatten videre om voldelig ekstremisme, slik at ”regnskapet” som legges frem kommer i best mulig balanse.