Rita Karlsen, HRS
Tall er en mystisk størrelse, der for mange og for få kan være like problematisk. Det siste tiåret er det blitt allmenn kunnskap at unge med innvandrerbakgrunn kan risikere å måtte inngå et uønsket ekteskap med typisk en fra foreldrenes opprinnelsesland, problemet er at vi ikke vet hvor mange. Likevel er det blitt anerkjent som et ”omfattende problem” – relatert til at én er én for mye. Samme logikk gjelder for kjønnslemlestelse.
Hva gjelder barn og unge som forsvinner ut av landet, gjelder derimot ikke at én er én for mye. Tvert om florerer det en rekke tall, der vi med sikkerhet kan fastslå én ting: mørketallene er betydelige. På samme måte kan vi fastslå at våre ledende politikere ikke tar problematikken på alvor. De unnskylder seg heller med at de ikke vet grunnen til at barna blir borte fra Norge – og den samme gamle leksa om at langt de fleste tross alt er i Norge.
Problemet satte HRS inntrengende på dagsorden i 2004 med rapporten Norske barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn. Siden har det vært en evig diskusjon om ”det riktige tallet” og mindre om problemet, og treffsikre tiltak uteblir.
For barn under skolealder finnes det ingen kontrollrutiner. Lettere er det derimot å sjekke om elever uteblir fra skolen. Media har således gjort det til en årlig seanse å sjekke antallet elever i osloskolene som ikke møter til skolestart. I 2003 meldte Aftenposten Aften om 110 skolebarn borte fra osloskolene. I Dagbladet het det:
110 skolebarn er sporløst borte fra skolene i Oslo, skrev Aftenposten Aften fredag. Skolene har nøyd seg med å melde sakene til politiet som brudd på opplæringsloven, men politiet prioriterer ikke sakene. Barnevernet har ingen samlet plan for problemet, og Barneombudet kritiserer at ingenting blir gjort. Saken er intet mindre enn en skandale og viser storsamfunnets evne til å lukke øynene overfor overgrep mot en av de svakeste gruppene.
Barna opplever et brudd på sine mest grunnleggende rettigheter og står i fare for å falle ut av samfunnet. Så lenge ingen kan redegjøre for hvor de er, er det et åpent spørsmål om vi her bare står overfor et brudd på opplæringsloven. De kan bli offer for hvem som helst, når ingen tar ansvar for dem. Barnevern, skole og politi må snarest komme sammen for å finne barna og i verste fall ta hånd om dem. Dette er ikke et spørsmål om ressurser, men om å innse at vi må ha midler til å løse det moderne samfunnets presserende problemer.
I år lyder overskriften i Aftenposten på 76 elever. Men under tittelen ”76 elever uteble” fremkommer også at mørketallene kan være betydelige. For i Aftenposten.no sin henvendelse til alle osloskolene har de 1) spurt etter andelen elever som har uteblitt uten å gi beskjed, og 2) kun rundt en tredjedel av skolene har svart. Aftenposten bemerker selv at trolig er det totale tallet høyere.
La oss likevel ta spørsmålsstillingen først: Aftenposten spør etter andelen elever som har uteblitt uten å ha gitt beskjed. Vel så interessant hadde det vært å vite antallet som ikke lengre er å finne på skolen etter å ha gitt beskjed, og hva denne beskjeden så har bestått av. Har for eksempel foreldrene fortalt at ”Aisha” ikke kommer på skolen neste skoleår, fordi hun skal ta et skoleår i Pakistan? Eller ar ”Fauzia” skal ha et skoleår i Somalia, til tross for foreldrenes flyktningsstatus? Meg bekjent plikter ingen rektor å kontrollere begrunnelsen for fravær, ei heller dokumentere hvilken skole eleven (eventuelt) skal fortsette på, og i alle fall ikke kreve noe dokumentasjon at eleven får tilfredsstillende undervisning (for eksempel ved læreplan) ved den aktuelle skolen. Rektor plikter heller ikke å rapportere videre om denne type fravær, nettopp fordi den anses som gyldig – relatert til at skolen har fått beskjed. Med andre ord kan jeg, som sauebonde fra Australia, fortelle at jeg tar med meg mine barn til Australia for et år eller to, der de skal lære å gjete sauer på den lokale gjeterskolen og ellers lære mer om sin opprinnelseskultur og møte sin øvrige familie. Rektor ville etter all sannsynlighet bukket og nikket. Hadde jeg derimot, som nordlending i Oslo, fortalt at mine barn skulle gå på den samme gjeterskolen ett år eller to i Australia, ville jeg nok blitt møtt med skepsis og fått leksjoner i opplæringsplikten. Deretter måtte jeg antakelig ha kommet med en skriftlig søknad om permisjon, som etter all sannsynlighet ville blitt avslått. Hadde jeg likevel dratt, ville jeg gjort det med visshet om at mine barn ikke kunne forventet å få tilbake sin skoleplass ved retur og jeg kunne antakelig tatt det for gitt at barnevernet ville ha notert mitt navn på blokka.
Kanskje et tips til Aftenposten for ny aktuell vending på gammel problematikk?
Så til de elever som bare forsvinner: Tallet 76 er som Aftenposten påpeker antagelig ikke riktig, da bare 1/3-del av osloskolene har svart på avisens forespørsel. Jeg antar også at dette tallet ikke dekker de elevene som er uteblitt tidligere og som enda ikke returnert. Men det vesentlige spørsmålet er likevel hvorfor denne praksisen fortsetter – når de ansvarlige politikerne bedyrer at de har nulltoleranse overfor denne problematikken?
La oss se litt på hva denne såkalte nulltoleransen består av i praksis: Etter vår rapport fra 2004 ble praksisen for osloskolene skjerpet inn. De er nå pålagt å melde inn antallet elever som ikke møter og skal iverksette en rekke tiltak for å prøve å oppspore dem. Det startet gjerne med samtaler med klassevenner og en telefon hjem, deretter et brev til hjemmet og så et eventuelt hjemmebesøk. Sistnevnte resulterer gjerne også i samtaler med naboer. Alt etter hvilken informasjon skolene får om de forsvunne barna, og eventuelt hva de tror på, vil barnevernet eventuelt kobles inn. Skolene er også pålagt å melde fra til trygdekontoret, for på den måte å få stoppet urettmessig utbetaling av barnetrygd. Foreldrene kan også bli politianmeldt, som oftest av Utdanningsetaten. Sistnevnte er imidlertid et problem, for hva skal foreldrenes anmeldes for? Som kjent har vi en opplæringsplikt i dette landet, men ingen skoleplikt. Ergo kan foreldre, med loven i hånd, hevde at barna får ivaretatt opplæringsplikten i utlandet. Derfor er gjerne anmeldelser knyttet til misbruk av trygd.
Så kan en spørre seg: Hvilken nulltoleranse er dette? Og hva tjener det barna? Nei, denne problematikken er status quo: Er barna først ute av Norge, er det lite eller ingenting norske myndigheter kan gjøre – og foreldrene kan være nokså sikre på at de slipper lett unna.
Således er Oslos skolebyråd, Torger Ødegaard (H), sitt svar i dagens Aftenposten betegnende for hvordan ledende politikere forholder seg til dette problemet:
( … ) uteblivelse fra skolestart uten å gi beskjed, er helt uakseptabelt:
– Vi har et ganske strengt oppfølgingssystem og har nulltoleranse for dette. Men vi skal huske at vi har mer enn 50 000 elever i grunnskolene i Oslo. Det betyr at de aller fleste elevene møter opp.