Rita Karlsen, HRS
Jeg vil tro at det var mange, ikke minst de med en eller innvandrerbakgrunn selv, som stusset over hvor inkluderingsminister Audun Lysbakken (SV) ville hen med å lansere ”de riktige begrepene” for innvandrings- og integreringspolitikken. I alle fall har ikke én av de med pakistanske eller somalisk bakgrunn som jeg har snakket med ment at en betegnelse som pakistansknorsk eller somalisknorsk er noe bedre enn den omvendte ordstillingen norskpakistaner eller norsksomalier. Heller tvert om. De mener det klinger ”mindre norsk” å bli omtalt med typisk foreldrenes fødeland først. Men langt mer ”morsomt” blir slike betegnelser om vi ser på helt andre folkegrupper i Norge, for eksempel dansker, svensker eller tyskere. For disse ”stakkarene” kan ikke forvente å bli titulert med ”norsk” verken foran eller etter sitt opphav. De forblir svensk, dansk eller tysk hele sitt liv, men deres barn blir norske – antakelig fordi ”vi ikke vet bedre”. Med andre ord er de like norske som oss andre. Hvorfor skjer så ikke det med alle andre grupper?
Jeg kjenner en rekke innvandrere, altså personer som selv har innvandret til Norge, som til tross for å være innvandrer oppleves akkurat så norsk som oss andre. Et ”offentlig” eksempel i så måte er gründeren Shazhad Rana. Men jeg kjenner også såkalte norskfødte med innvandrerforeldre (som av SSB er innført som en mer presis begrepsbruk enn andregenerasjon) som jeg finner mer pakistanske enn norske. Ergo kan det verken ha noe med hudfarge (et annet nei-ord fra Lysbakken) eller begrepsbruk å gjøre. Det har noe med dem selv å gjøre.
Et annet begrep som tilhører nei-listen er ”fremmedkulturell”, hvilket jeg for så vidt kan være enig i, men da forstår jeg ikke hvorfor ”flerkulturell” tilhører ja-listen? For en som er født her, til tross for foreldre fra for eksempel Pakistan, er da vel ikke mer flerkulturell enn oss andre? I så fall tilkjennegir Lysbakken at det eksisterer noe mer enn det å være ”født i Norge”.
I debatt på Dagsnytt18 den 2.september prøvde Lysbakken å legitimere sin ordliste. Mest oppsiktsvekkende her er vel at Lysbakken hevder at ordlisten, som jeg antar er utarbeidet i departementet, er en liste han vil benytte – altså et personlig prosjekt utenfor hans statsrådsgjerning? Det gjør da også en debatt helt umulig, for uansett kritikk kan han bare svare ”jeg vil bruke og ikke bruke slike og slike begreper”, så får ”du si hva du vil”.
På overnevnte debatt sa Lysbakken for øvrig noe interessant: Det er masse politikk i et begrep som ”tredjegenerasjon”. Nettopp! Og det bevitner også det politiske prosjektet med å innføre en ordliste med ja- og nei-ord. Derimot går ikke folk rundt i hverdagen og omtaler hverandre med generasjonsmerkelapper, slike begreper er stort sett forbeholdt statistikk og analyser, og er dermed identifikatorer. For eksempel kunne ikke SV gjort noe med fattigdommen hvis ikke fattige (som gruppe) ble identifisert. Dette bevitner at Lysbakken ”sin” ordliste er et politisk moralsk prosjekt, der hans nei-ord henspiller seg på at andre er umoralsk.
I dagens Aftenposten går Lysbakken sammen med sin partileder, Kristin Halvorsen, til frontalangrep på FrP. Halvorsen drar utvilsomt ”Utøya-kortet”, hvilket er forkastelig i seg selv, men hun fornekter seg ikke:
– Det er ikke mulig for Siv å bli statsminister etter denne sommeren her. Det krever et mot som hun ikke har vist at hun har, sier Kristin Halvorsen til Aftenposten.
Snart syv uker har gått siden terrorsjokket rammet Norge. Gjerningsmannen tok livet av 77 mennesker i Regjeringskvartalet og på Utøya, og beskriver selv i sitt såkalte manifest terroraksjonen som et angrep på det flerkulturelle Norge.
Fortsatt venter SV-lederen på at Siv Jensen skal ta til motmæle mot det Halvorsen mener er stigmatiserende uttalelser mot innvandrere generelt og muslimer spesielt, både fra egne partifeller og fra debattinnlegg på Frps hjemmesider og blogger.
– Hvorfor i all verden tar ikke Siv igjen? Hvorfor tar hun ikke til motmæle, og gjør det klart at hun ikke aksepterer hatske og aggressive innlegg og uttalelser? Hun sier de sletter innleggene. Javel, men hvorfor ikke aktivt gå ut mot dem også, spør Kristin Halvorsen.
Frp-ansvar
Hun mener alle har et ansvar for å ta til motmæle mot hatefulle ytringer og ekstreme ideer, men at Frp har et spesielt ansvar.
– Frp er den suverent tyngste aktøren på den innvandringskritiske siden og lyttes til av folk i ytterliggående miljøer. Derfor når Siv og Frp-ledelsen mange som jeg ikke når. Derfor har Siv og Frp et spesielt ansvar. I stedet viker Siv unna. Hun fraskriver seg ethvert ansvar for å rydde opp.
Siv Jensen sa rett etter terrorangrepene at det var naturlig å tenke gjennom ord og uttrykk som har vært brukt i integreringsdebatten, men har ikke senere kommet med eksempler på uttalelser fra seg selv eller andre Frp-ere som hun mener kan ha vært uheldige. Tvert imot gjorde hun det klart at hun fortsatt vil bruke begrepet «snikislamisering».
– Det er et begrep som er hentet fra ytterliggående konspirasjonsteorier og som antyder at muslimer som gruppe ønsker å overta det norske samfunnet og styre det etter helt andre prinsipper enn i dag. Det er det overhodet ikke dekning for, sier Halvorsen.
Halvorsens formulering er forunderlig, for FrP er vel ikke et mer ytterliggående parti enn SV, dog i forskjellig retning? Dessuten legger hun til grunn at terroristen Brevik har hentet sitt tankegods hos FrP og deres tilhengere, og dermed fraskiver hun seg selv og sine tilhengere totalt som del av Breiviks forskrudde virkelighet. En slik analyse fra Halvorsen holder etter min mening ikke mål, men hun fremsetter den uten skrupler. Halvorsen vet like godt som alle andre i dette landet at muslimer er en sammensatt gruppe. Hun må gjerne fraskrive seg sitt politiske ansvar med å kritisere islamistisk tankegods, som først og fremst rammer frihetselskende muslimer, men det står neppe mer respekt av det enn av at Jensen ikke tar til motmæle ”hatske og aggressive innlegg og uttalelser”.
Så kommer Lysbakken inn i samme artikkel med sine ”fakta”:
Myter
SV-nestleder og inkluderingsminister Audun Lysbakken mener Siv Jensen og Frp bevisst sprer myter om innvandrere og vrir på fakta.
– Siv Jensen sa i NRKs Politisk valgkvarter nylig at det er «veldig mange» innvandrere som henter ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland. Det er galt. Tallene viser at av andregenerasjons innvandrere er det kun 3 prosent som henter ektefelle i hjemlandet. Påstanden er minst like gal som påstanden om at nesten alle terrorister er muslimer.
– Denne gruppetenkningen og generaliseringen skaper et veldig ubehagelig klima for integreringsdebatten. Frp vrir på virkeligheten for å få den til å passe inn i sitt bilde, og presenterer fiksjon som fakta.
Ja det tok ikke langt tid før Lysbakken glemte sin egen ordliste, men la oss se på hans påstand om at det er galt å si at ”«veldig mange» innvandrere som henter ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland.” La oss også se på hans tall pålydende 3 prosent i lys av hans påstand om å ”vri på virkeligheten for å få den til å passe inn i sitt bilde, og presenterer fiksjon som fakta.”
For det første henspeiler begrepet ”innvandrer” på dem som har innvandret, altså det som tidligere het førstegenerasjon, og de omfatter således ikke gruppen ”andregenerasjons innvandrer”, som for øvrig altså heter ”norskfødte med innvandrerforeldre” (ja, omdefineringer av begreper er skapt for å forvirre). Når han så ”motbeviser” utsagnet ”«veldig mange» innvandrere som henter ektefelle i foreldrenes opprinnelsesland” med tallene for norskfødte med innvandrerforeldre blander han selv to grupper. Men i praksis for Jensens utsagn har det ikke så stor betydning: hun kunne sagt det samme om begge grupper.
I SSBs rapport 2008/41, med tittelen ”Ekteskap over landegrensene”, sees det på ekteskapsmønster og såkalte transnasjonale familieetableringer (henteekteskap) i perioden 1990-2007. Her finner vi raskt det som jeg antar er Lysbakkens 3 prosent i kapitel 1 side 5 (min utheving):
Ekteskapsmønster og migrasjonsmønster viser at det er tydelige samanhengar mellom ekteskap og migrasjon. I 2006 var det 4 500 som fekk opphald i Noreg på grunnlag av ei familieetablering. Nesten 57 prosent av desse kom til ei ektefelle utan innvandrarbakgrunn (i rapporten omtala som befolkninga elles), medan 40 prosent av kom til ei ektefelle som sjølv hadde innvandra. Dei resterande 3 prosent kom til ein ankerperson (den herbuande parten) som var norskfødde med innvandrarforeldre.
Da vet vi altså at 3 prosent av samtlige inngåtte ekteskap i 2006 utgjorde henteekteskap av norskfødte med innvandrerforeldre (andregenerasjon). Kan vi generalisere på bakgrunn av dette, slik Lysbakken gjør? Selvsagt ikke. For det første snakker vi om alle andregenerasjon, dvs med foreldre som er svensker, dansker, pakistanere, tyrkere, vietnamesere, tyskere osv, og vi vet at ekteskapsmønstre og størrelsene på disse gruppene er svært ulik. For det andre snakker vi om ett år, 2006.
I SSB-rapporten (s.54) kan vi derimot lese følgende fordeling:
I perioden 1996-2007 var det i overkant av 500 norskfødde med innvandrarforeldre med bakgrunn frå Norden, Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania som blei registrert gift i Noreg, medan dryge 2 800 norskfødde med innvandrarforeldre frå Asia, Afrika, Latin-Amerika og Aust-Europa blei det same.
La oss så se på noen andre utsagn i rapporten, relatert til Jensens utsagn om at ”veldig mange henter ektefelle” som Lysbakken skal motbevise (utsagnene under fremkommer flere steder, for eksempel i sammendraget s.3):
· Stadig fleire innvandrar til Noreg på grunn av ei familieetablering. I 1990 var det i alt 1 300 personar frå land utanom Norden som fekk opphald på grunnlag av ei familieetablering, i 2006 var det 4 500.
· Norskfødde med innvandrarforeldre som har gifta seg, ser i stor grad ut til å følgje det same mønsteret som vi ser blant innvandrar med same landbakgrunn
Da vet vi at tendensen med henteekteskap er økende (hvilket også henger sammen med spesielt norsk menns henting av ektefelle i land som Thailand, Filippinene og Russland) og at ekteskapsmønsteret til andregenerasjon (altså de som har giftet seg) ligner på førstegenerasjon. Lengre ut i rapporten går vi ytterligere inn på ulikheten mellom grupper, der kanskje noe av det viktigste å bemerke er at norskfødte med innvandreforeldre (altså andregenerasjon) fortsatt er en ung gruppe. Ved inngangen til 2008 var hele 85 prosent fremdeles under 20 år. Den desidert største gruppa blant andregenerasjon i alderen 16-29 år var de med pakistanske foreldre, som utgjorde 32 prosent, deretter følger de med vietnamesiske og tyrkiske foreldre. På s.31 heter det:
Ved inngangen til 2008 var det respektive 4800, 1200 og 1100 norskfødde med innvandrarforeldre som var over 18 år i desse gruppene. I tillegg var det nær 900 med marokkanske foreldre og nær 700 med indiske foreldre. I andre landgrupper er det svært få som har nådd ein alder der giftemål er aktuelt, og dette har klare samanhengar med butida til dei ulike innvandrargruppene, (dvs. om dei barna innvandrarpar har fått i Noreg har blitt vaksne eller ikkje) og ekteskapsmønster (dvs. om innvandrarane har fått barn med andre personar med innvandrarbakgrunn).
Går vi direkte til kapitlet som handler om henteekteskap blant andregenerasjon (kap. 4.3, s.54) åpnes det med følgende overskrift:
Mange norskfødde med innvandrarforeldre gifta seg transnasjonalt
Allerede her har vel Jensen sine ord i behold, mens Lysbakkens 3 prosent lyder mer merkelig. Som nevnt over er det stort sett andregenerasjon med foreldre fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa som har giftet seg, så derfor fokusere SSB på denne gruppa. Innenfor denne gruppen er de største gruppene over 18 år altså de med pakistanske, vietnamesiske og tyrkiske foreldre.
I SSB-rapporten fremkommer det at ekteskapene til andregenerasjon ligner på førstegenerasjon, at de først og fremst inngår henteekteskap og i forsvinnende grad gifter seg med andre enn ”sine egne”:
I tabell 4.4 kan vi langt på veg sjå det same mønsteret blant norskfødde med innvandrarforeldre som vi såg blant innvandrarane som gifta seg i perioden 1996-2001 og 2002-2007 (tabell 4.5). I perioden 2002-2007 var det 7 av 10 norskfødde med pakistanske foreldre som gifta seg transnasjonalt. Samanlikna med førre 6-års periode var dette ein liten nedgang. Svært få fann ei ektefelle i befolkninga elles. Dette gjaldt berre 14 kvinner og 21 menn i heile 12-års perioden.
 |
Til det overnevnte vil jeg derimot bemerke at mange pakistanere, både innvandrede og født her, forteller at de ”nesten utelukkende” nå går i brylluper som er mellom to i andregenerasjon. Det lover i så fall langt bedre for integreringen, men jeg har ikke sett tall på dette. Jeg vil anta at regjeringens allerede innførte innstramninger ved henteekteskap, blant annet ved fireårsregelen og økt forsørgelsesbyrde for herboende, har båret noen frukter, men jeg betviler at å undergrave fakta skaper en bedre situasjon i seg selv.