Det startet med kronikken ”Den store løgnen” der såkalt nyfascisme knyttes til HRS. Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig bevandret i fascismens verden, og derfor ikke vet forskjellen på gammelfascisme, fascisme og nyfascisme. Nok om det. Det var en enkel øvelse å tale tilbake til Håland, som vennlige Klassekampen trykket som kronikk Fredag 9.september svarte Håland slik:Store ord flyr forbi
Av Asta B Håland
Hege Storhaug skriver i sitt svar til meg 1. september at ” Vi jobber ikke med ideologi, men med analyse…, og fortsetter med en lang oppramsing av rapporter fra Human Rights Service. I min verden jobber alle ut fra et ståsted – en ideologi – enten denne er detaljert utformet eller mer spontan, bevisst eller ubevisst. Mitt bilde av HSR er dannet ut fra utspill og opptreden i pressen, i tillegg til at jeg har lest boka ”Men størst av alt er friheten”. HSR har i årevis plassert seg på et ideologisk grunnlag med anti-muslimsk og konspiratorisk karakter, med vektlegging av kvinne- og demokratifiendtlighet i muslimske samfunn og med en argumentasjon som ligger tett opp til den omstridte bloggeren Fjordman, om en trussel fra muslimsk hold som må aktivt bekjempes.
Jeg vil si at HSR har en konsistent ideologi og befinner seg langt ute på høyresiden politisk. Men det er et langt stykke fra å være høyrevridd til å være fascist, eller til å søke samvær med fascister. Og det var det kronikken min handlet om, og det var det som var mitt store spørsmål. Hvorfor hadde Hege Storhaug og Rita Karlsen interesse av å møte Fjordman i utgangspunktet? De er begge to lesekyndige, og må ha visst at Fjordman forfekter et fascistisk menneske- og kvinnesyn før de gikk i møte med ham.
Men interessen for anti-feministiske muslimhatere stopper ikke der. Høsten 2007 publiserte HRS artikkelserie om Eurabia, skrevet av Jens Tomas Anfindsen, og med linker til Fjordman. Den samme artikkelserien ble på nytt publisert våren 2008. HRS postet også et intervju med Bat Ye’or om Eurabia – på tross av at organisasjonen hevder de verken har lest hennes bøker, eller støtter hennes teori om Eurabia.
Jeg har tydeligvis gått meg vill i googlingen på internett og forvekslet den ene brunstripede katten med den andre. Det var altså ikke Patrick Buchanan Hege Storhaug samarbeidet med, som hun ganske riktig arresterer meg på, men Bruce Bawer (det er sikkert kjempestor forskjell på disse to, men i forhold til mitt tema er de nokså like: sjøl om den ene er homofob og den andre homoaktivist, er de begge opphengt i den muslimske fare, for å formulere meg forsiktig). Jeg beklager forvekslingen, mest fordi det gir Hege Storhaug en mulighet til å vri seg unna spørsmålet mitt, for hun farer veldig lett over det i sitt ellers ordrike svar. For spørsmålet står fast: hvordan er det mulig for en organisasjon med humanist i navnet, og etter eget utsagn feminist i gavnet, å ha møter med fascister og kvinnehatere?
Tja, tja. Særlig denne Fjordman har satt sine spor, og Håland og co synes å trives godt med å holde fotsporene varme. Endelig et solid kort å trekke?
I dag trykker vennlige Klassekampen mitt tilsvar, og så regner jeg med at fascismedebatten er over for en stakket stund.
Ja, jeg er «utro»
Av Hege Storhaug
Jeg tror Åsta B. Håland og jeg beveger oss i ganske forskjellige univers. Jeg tror, altså kan jeg ta feil. I de snart 20 årene jeg har jobbet med innvandring og integrering har jeg vandret i mange landskap, hele tiden for å lære, forstå, for å finne løsninger på menneskerettslige utfordringer. Nasjonalt og internasjonalt har jeg således møtt et bredt spekter av mennesker. Nesten ethvert møte har gitt nye tanker, ny forståelse – uansett vedkommendes politiske ståsted, som i utgangspunktet er meg nær sagt revnende likegyldig. Altså ikke helt likegyldig. Man trykker gjerne på andre knapper for å fremme sin sak i møte med en SV-er enn i møte med en konservativ.
Nå har jeg ingen bakgrunn som aktiv i partipolitikken. Det er her jeg tror Håland og jeg skiller lag i våre tilnærminger. Jeg er «utro», Håland synes å være «tro». I Human Rights Service (HRS) har vi et motto som illustrerer «utroskapen» (som ikke alltid er like lett å følge, det vedgår jeg): det er lurt å snakke med dem man er uenig med, for da strekkes tankene. I dag kan jeg velge å angre dypt på mitt ene møte med Fjordman, da det har produsert noen ublide spaltemetre. Det var dog litt vanskelig å forutse 22. juli, ikke bare for PST, men også for alle oss andre.
Håland lurer 9. september på hvorfor vi hadde interesse av å møte Fjordman. Sannheten er at vi ble spurt av en tredjepart. Vi kjente ikke til ham. (Jeg hadde ikke, og har fremdeles ikke, lest en artikkel av ham). Hadde vi dog satt oss inn i tankene hans etter forespørselen om møtet, hadde vi vært bedre forberedt på å gå mot hans mest intense konspirasjoner. På den annen side: er det mer kritikkverdig å samtale med en Fjordman enn en helstøpt islamist eller kommunist? Jeg mener nei. Håland mener kanskje ja. Så er det sånn da.
Et ferskt eksempel på mulig nytt «utroskap»: torsdag forrige uke la rights.no ut en artikkel som viser Mohyeldeen Mohammad i skytetrening, og dokumenterer gjennom en nettdebatt at han ønsker væpnet jihad med mål om et verdensomspennende kalifat underlagt sharia. For å sikre oss at signaturen på nettdebatten var den «riktige» Mohyeldeen, ringte jeg den unge mannen i Larvik. Først avviste han meg: «Ingen kommentar». Noen sekunder senere ringte han tilbake, og bekreftet høflig og vennlig at signaturen tilhørte han, og at det var han som bedrev skytetrening.
Jeg ble litt paff over den sympatiske fremtoningen hans – en mann som jobber mot alt jeg står for. Ja, som endog vel mener jeg er utryddingsverdig. Siden har jeg kjent på et ønske om å treffe han, forstå mer av hvorfor han ideologisk er der han er, forstå mennesket Mohyeldeen.
Kan jeg ta den risikoen? For hva om en jihadist en dag bomber oss og dreper barn og unge? Nå vil nok mange mene at jeg personlig ikke er særlig skuddredd (om et slikt ord kan brukes i disse dager), og det stemmer langt på vei. Derfor har lysten på en tur i Larviks bøkeskog med Mohyeldeen tiltatt i styrke dag for dag.
22. juli har ikke endret trusselbildet, nå også ifølge PST. Jeg er fremdeles like bekymret for fremtiden som jeg var 21.juli. Bekymret for at nettopp frihetsverdiene våre radbrekkes, først etter religiøs bakgrunn grunnet islams makt, slik vi ser i gettoer i Danmark nå foran valget, og der de første ofrene er frihetselskende muslimer, dernest at våre samfunnsinstitusjoner rammes av samme makt.
Jeg har forstått det slik at Klassekampen og miljøer rundt avisa er svært uenig med meg her. Ikke minst har dette kommet tydelig frem når jeg har stilt opp på avisas debattarrangement. Jeg kommer nok likevel til å fortsette å jobbe for det jeg tror på – frihetsverdiene: likestilling, likeverd uansett sosial, etnisk, nasjonale, kaste-, klan-, eller stammebakgrunn, religiøs frihet (ikke minst retten til å miste troen på «hellige» tekster og «profeter»), den personlige friheten, og grunnlaget for alle menneskerettighetene: ytringsfriheten.