Rita Karlsen, HRS
Sannsynligvis skal denne tjenesten i Belgia, som i Storbritannia, i første omgang håndtere ekteskapstvister, barnefordelingssaker og arvetvister.
Denne tjenesten opprettes etter påtrykk fra den islamistiske gruppen Shariah 4 Belgium. Ifølge Het Laatste Nieuws (HLN) har tjenesten fått navnet ”Center for Islamic Services”.
Monica De Coninck (Alderman for Diversity i Antwerpen) påpeker at Center for Islamic Services ikke er en domstol og mener at det i seg selv er en god ting at religiøse grupper megler i sine miljøer, men at det hadde vært bedre om ikke initiativet ble tatt av islamister. Hun omtaler tjenesten som en ”mellommann” til dagens rettssystem.
Det er imidlertid ikke alle enige i. Noen ser opprettelsen av denne tjenesten som et rettslig parallellsystem. Lengst i kritikken går det høyreorienterte partiet Vlaams Belang som ser tjenesten som et første skritt til shariadomstol. Til HLN kommenteres opprettelsen som følgende:
“This court is a new step in the Islamization of Antwerp… you certainly can’t have a parallel system of Sharia courts developing besides the official judicial bodies, which judges based on principles which clash with the values of our democratic constitutional state.”
Hvis vi ser på utviklingen i Storbritannia, kan det være at kritikerne har rett. Shariaråd har lenge vært operative i Storbritannia, men i utgangspunktet ble de opprettet som et tilbud til ”deres egne” og var kun av rådgivende karakter. Det har vært insistert på at deres arbeid ikke er et forsøk på å omgå det britiske rettsapparatet, og blitt henvist til at de ikke har søkt å utvide sin myndighet utover skilsmisse, ekteskap og medgift samt arvetvister. Men det har vært flere strider rundt shariarådenes operative virksomhet. Ikke minst skapte det betydelig oppmerksomhet da erkebiskopen av Canterbury og overhodet for Church of England, Rowan Williams, i februar 2008 hevdet at det ikke var til å unngå at enkelte aspekter av islamske sharialover ble innført i Storbritannia. Han mente Storbritannia «må innse det faktum at flere av landets innbyggere ikke forholder seg til britiske lover». Erkebiskopens løsning gikk ut på at Storbritannia ga muslimene rett til å praktisere sharialovgivning innenfor den sivilrettslige sfære, først og fremst knyttet til ekteskapsrett, reguleringen av finansielle transaksjoner og rettslige strukturer for megling og konfliktløsning. En slik løsning hevdet biskopen kan fremme lov, orden og sosial sammenhengskraft. Williams’ utspill høstet storm i det britiske folket, og statsminister Gordon Brown tok da skarp avstand fra tanken på å innføre separat lovgivning for muslimer. I juli samme år foreslo imidlertid presidenten for den britiske høyesterett at muslimer skulle gis mulighet for å dømme i saker som gjaldt skilsmisse og hustruvold. Også dette ble møtt med kritikk fra regjeringen.
Men noen måneder etter, i september 2008, var shariadomstoler et faktum. De fikk gjennomslag for å benytte seg av ”sitt eget rettssystem” – som juridisk bindende. Det var den britiske justisminister Jack Straw som i all stillhet oppgradert fem shariaråd til fem shariadomstoler, med rett til å dømme i sivilrettslige saker. De muslimske domstolene har dermed lov til å dømme i saker som omhandler skilsmisse, arv, finansielle tvister i familien, barnebidrag, barnefordeling og hustruvold. Shariadomstolene er klassifisert på samme måte som voldsgiftdomstoler.
Om dette kan defineres som snikislamisering, islamisering eller annet er kanskje uinteressant, men det er interessant at Storbritannia har tillatt innføring av parallelle rettssystemer. For selv om det heter at det frivillig hvorvidt shariadomstoler benyttes og at begge parter for eksempel i en skilsmissetvist må være enige i dommen, så er det åpenbart at denne ”frivilligheten” kan medføre et utilbørlig press på enkeltindivider.
Også i Norge har vi hatt slike diskusjoner. Da HRS i 2003 dokumenterte norske muslimske kvinners problemer med muslimsk skilsmisse i Norge, reagerte en rekke stortingsrepresentanter, både fra Ap, KrF, SV, H og Frp, på denne diskrimineringen. Samtlige ga sin tilslutning til våre forslag om blant annet at norske myndigheter ikke skal godta utenlandske ekteskapskontrakter som innvandringsgrunnlag hvis ikke kvinnens rett til skilsmisse var nedfelt. Vi mente også at denne retten kan nedfelles i ettertid, eventuelt som tillegg, til en eksisterende ekteskapskontrakt. På samme måte foreslo vi at norske myndigheter skulle forlange verifisert skilsmisseattest, før eventuelt ny søknad om familiegjenforening gjennom nytt ekteskap kunne innvilges. Beskyldningene kom raskt om at dette var brudd på menneskerettigheter, og regjeringen vurderte muligheten for å opprette et shariaråd i Norge.
Forslagstilleren, daværende statssekretær Kristin Ørmen Johnsen (H) til daværende statsråd Erna Solberg (H), innrømmet imidlertid at det kunne være betenkeligheter med å opprette shariaråd i Norge, men mente likevel at kvinnene som ønsker muslimsk skilsmisse «møter så omfattende problemer at man ikke kan ri prinsipielle kjepphester» (VG Nett). Solberg mente også at hvis shariaråd-begrepet vekket slik harme, kunne man ”bare” kalle det et ”muslimsk familierådgivningskontor”. HRS gikk hardt ut mot shariaråd i Norge, og fikk heldigvis gehør for det.
Men det kan synes som om rettsprinsipper fra sharia ”sniker seg” inn likevel i vårt rettssystem. Katja Jansen Fredriksen, doktorgradsstipendiat ved juridisk fakultet ved Universitetet i Bergen, fortalte i februar 2009 at norske domstoler stadig oftere møter argumenter fra sharia i saker som dreier seg om skilsmisse og barnefordeling. I en gjennomgang av en rekke slik saker fra det norske rettssystemet de siste årene, hevdet hun at i det store flertallet av dommer ble argumenter fra sharia trukket frem. Hun fortalte videre at gjennomgangen avdekket at muslimer i Norge er godt orientert om hvilke rettigheter de har knyttet til det norske rettssystemet. Her skilte kvinnene seg ut som spesielt velinformerte. Fredriksen mente at vi ikke har noe å tape på å ta hensyn til partenes sine religiøse argumenter i saker der begge parter er enige om å legge sharianormer til grunn, og der disse normene ikke strider mot den allmenne rettfølelsen. En av alternativer Fredriksen trakk frem ”for å ta hensyn til muslimer sitt ønske om å innarbeide argumenter fra sharia i familieretten”, var nettopp å opprette egne meklingsinstanser i Norge – etter modell fra shariaråd i Storbritannia.
I en slik sitasjon kan det kanskje være på sin plass å følge med hva som skjer med ”Center for Islamic Services” i Antwerpen i Beliga, ikke minst knyttet til om de vil søke å utvide sin makt til nettopp også å dømme i saker som de anser som ”indre anliggende”.