Meny

Skilsmisse

Skilsmisse – igjen…

Dette er blitt the never ending story: muslimske kvinner får ikke skilsmisse etter sharia, nå i Europa anno 2011. Politikerne klør seg i hodet mens imamer klør i fingrene etter å ta saken i egne hender. De ønsker å bli en rettsstat i staten og selv bestemme hvem som innfrir krav om skilsmisse og ikke, da etter utvalgte ganske gamle tekster. Men: Er det så vanskelig å bruke sunn fornuft? Ja, tydeligvis, flyr fornuften ut vinduet idet religionen tar veien inn døra. En oppskrift ble dog lagt på bordet for Stortinget i 2003, som samlet løftet oppskriften inn til regjeringen med krav om at problemet skulle løses. Da ble det heftig, gitt. Så ble det stille.

HRS

HRS

Publisert:

Hege Storhaug, HRS

Saken tas opp i Danmark i dag og hovedløsningen er akkurat som daværende statsråd i 2003, Erna Solberg, foreslo da Stortinget påla henne å finne helt andre løsninger: Et slags rådsorgan (les aller helst et shariaråd/shariadomstol), der kvinner kan trygle om hjelp til å bli løst fra den islamske ekteskapskontrakten. Da må de bevise både det ene og andre, som vold, som ikke å bli forsørget, at ektemannen er impotent, at han nekter henne å utøve islam – og så videre. HRS, som stod bak Stortingsvedtaket, hadde helt andre løsninger. Mer om det straks.

Saken fra Danmark sier altså ingenting nytt. Den bekrefter hva vi vet: At muslimer og ”oss andre” lever i våre egne rettssystem, muslimske kvinner marginalisert fordi de er kvinner. What a bomb?

Det bør være vanskelig å argumentere mot følgende: Jo lengre man lar ukultur florere, dess dypere røtter får den, og dess vanskeligere blir det å løse problemene. Erna Solberg gjorde sitt for å slippe å bli overstyrt av flertallet på Stortinget Hun påla den ene forskeren etter den andre (håndplukkede, mon tro?), om å utrede ”motsvar”. Og de kom, som at Stortinget ikke kan overstyre Gud (ja, du leste riktig), signert antropolog Berit Torbjørnsrud. Og Marius Emberland ved Senter for menneskerettigheter, som mente lik rett for skilsmisse for kvinner og menn kan være i strid med religion (!), og være diskriminerende (!): Hvis muslimske kvinner får rett til skilsmisse, kan det forhindre deres adgang til Norge ved familiegjenforening (sic!). Altså at muslimske menn her i Norge ikke vil hente ei kone i opprinnelseslandet da han ikke vil ha ei kone med skilsmisserettigheter. Man blir jo svimmel av slike tanker: Hvis denne muslimske mannen da heller velger å gifte seg med en kvinne her eller i et ikke-muslimsk land, blir jo resultatet det samme etter min ”matematikk”: Hun får lik rett til skilsmisse som han.

Hovedtiltaket i dokument 8-forslaget til Stortinget i 2003, basert på et kapittel i boka vår Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn, var at ekteskapskontrakter som legges til grunn for innvandring (familieetablering), skal gi kvinner og menn lik skilsmisserett. For: Det er da merkelig at et land som prøver å følge menneskerettighetene til punkt og prikke, legger bort menneskerettighetene når det handler om én religiøs gruppes adgang til riket? Og: Kvinners rett til skilsmisse kan nedfelles også i en ekteskapskontrakt basert på islam (såkalt khula). Da må imidlertid mannen godta det.

Det hører med til den laaange histrien at Paven ble så opprørt over at Stotinget mente at kvinner og menn skulle ha like rettigehter til skilsmisse – i katolisismen er jo skilsmisse forbudt for begge parter – at han like godt ringte vår statminister den gang, Bondevik, for å protestere.

At saken kommer opp i dag i Danmark, er i og for seg bra. Det pinlige for hele Europa er at man er så til de grader tafatte – fremdeles. Det går på repetisjonsknappen – akkurat som i tabloidene når juni måned kommer og flåtten begynner å krype inn under huden. Sunn fornuft derimot har innen integreringsfeltet en lei tendens til å gå inn det ene øret og ut det andre.

Som dokumentasjon for at problemet har vært oppe år ut og år inn, kan man jo lese denne historien om norskfødte ”Aisha” som etter tvangsekteskap og nesten-drap, ble nektet skilsmisse fra den pakistanske ekteskapskontrakten, som lå til grunn for at ektemannen hennes den gang vandret inn til Norge. Det er noen tusener slike kontrakter siden den gang som har ført menn til landet vårt. Og, det kommer til å fortsette, og fortsette – på bekostning av muslimske jenter og kvinner i Norge og Europa, og på bekostning av rettsstaten.