Rita Karlsen, HRS
En klok mann, ja for ikke å underslå: en journalist, sa en gang til meg at å stemme handler i hovedsak om å ta stilling til to ting: 1) Bestemme hvilken sak som er viktigst for deg, og 2) Finn så partiet ditt.
Så tilforlatelig enkelt. Bare synd at virkeligheten forkludrer det hele til.
Jeg har ikke så store problemer med å definere hva som er den viktigste saken for meg, men desto større problemer med a) Å avgjøre hvilket parti som ivaretar saken min best mulig, og b) La saken være det eneste styrende for hvem jeg mener skal sitte ved roret.
Hva er så svaret på valgets kvaler? La oss ta a) først: Hvordan avgjøre hvilket parti som ivaretar saken min best mulig.
Partienes budskap
Valgkamp skal per definisjon handle om at de ulike politiske partiene formidler sitt budskap. De distribuerer valgkampbrosjyrer, står på stand, går fra dør til dør, deltar på debatter, skriver innlegg i avisene, ja sågar turnerer noen rundt i en buss. Men blir jeg særlig klokere?
Nei, jeg blir ikke det. Partienes valgkampbrosjyrer er slagordpreget og så å si uten substans. Snakker en med politikere eller hører på debatter forstår en raskt at dette er mer eller mindre profesjonelle retorikere. De kan rett og slett snakke, ja, noen er til og med så dyktige til å formulere seg at de svarer usedvanlig godt uten å berøre spørsmålet. Deres avisinnlegg handler hovedsakelig om å ta noen andre politikere eller partier, hvilket ikke er særlig godt egnet til å forstå hva de selv står for, utover at de gjerne kommer med de samme slagordene som vi finner igjen i deres valgkampbrosjyrer.
Noen har selvsagt forstått dette problemet, og lanserer seg som ”oss som snakker egen politikk”. Vi, velgerne, reagere ikke. Er vi rett og slett blitt så vant til politisk taktikeri at å fremholde at man snakker egen politikk, ikke minst i en valgkamp, møtes med en viss anerkjennelse?
Så kan man selvsagt avspises med at det bare er å lese partienes partiprogram. Men alle vet, og i særdeleshet vi som har lest partiprogrammene, at partiprogrammer ikke er spesielt gangbare i formidlingsøyemed. Og det er da også her media kommer inn.
Partiene bruker mediene som sin viktigste formidlingskanal. I seg selv fornuftig nok, men slett ikke like enkelt når formidlingskanalen har tatt mål av seg til ikke å være et mikrofonstativ. Når media opptrer som kritisk aktør er dette uproblematisk, mer problematisk blir det når medier har en egen politisk agenda – uten å formidle det. Vi, velgerne, får partienes budskap innpakket i journalisters tolkning eller vi lar oss forføre av medienes prioriteringer og vinklinger. Når en samtidig vet at nesten hele den norske journaliststanden tilhører venstresiden i norsk politikk, og at dette oppleves som relativt uproblematisk av dem selv, tilsier det at vi ikke kan stille oss ukritisk til deres formidling. Media skaper rett og slett enda mer valgets kvaler. Man kan ende opp med at det politiske budskapet blir et ikke-budskap.
Men kanskje enda verre, og det som fører oss inn i problemstilling b): La saken være det eneste styrende for hvem som skal sitte ved roret.
En innebygget undergang?
Norge er en velferdsstat. Det er utvilsomt velferdsstaten Norge som utgjør hele grunnlaget for valgkamper. Partiene overbyr hverandre i hvilke goder det norske velferdssystemet i fremtiden skal kunne tilby. Ett felles slagord kunne lett vært: ”Mer av det ene og det andre og enda større valgfrihet.”
Valgkampbrosjyrer er som menyer på en av Norges beste restauranter, dertil der noen av menyene er forskjellige priset alt etter hvor bemidlet du er. Men mens vi bestiller og bestiller, er det kaos på kjøkkenet. For der er det mange kokker, og de slåss både om tilgangen på råvarene og hvordan retten best skal serveres. Og vi? Vi venter mer eller mindre tålmodig, og blir slett ikke like fornøyd med resultatet. Men mett blir vi. Derfor bryr vi oss mindre og mindre om hva menyene tilbyr, vi vet at det vi får uansett er rimelig greit og tjener misjonen med å gjøre oss mett.
Men stadig flere av oss, mette og mer eller mindre tilfredsstilte velgere, er ikke bare borgere i en velferdsstat, vi er også ”underlagt” staten. Staten, fylkeskommune eller kommune, er vår arbeidsgiver, direkte eller indirekte. Flere og flere lever av velferdsstaten Norge, enten ved offentlige ytelser eller lønn. Det er i seg selv en demokratisk utfordring.
At stadig flere er avhengig av det offentlige kan prege vår stemmegivning, samtidig med at politikerne dyttes mer og mer over til tilbydersiden for å få våre stemmer. Upopulære reformer eller tiltak, som regel knyttet til at vi tilbys mindre eller må betale mer for det vi tilbys, er ikke først og fremst det som bringer noen til makten.
Vi, velgerne, kan ønske oss mye, men definitivt ikke mindre av noen goder. Men om journalister (forført av pressestøtte og momsfritak?), offentlige ansatte og de som lever av offentlige ytelser stemmer i angst for å sage av grenen man sitter på, er det jo rimelig uavhengig av hvilken eventuell ”sak” en mener er viktig. Det viktigste vil alltid bare være oss selv, og vårt ”kundeforhold” til staten.
Noen har definert dette som ”velferdskoalisjonen”. Professor Poul Erik Mouritzen fra Syddansk Universitet i Odense har uttalt seg slik:
»Velfærdskoalitionens størrelse og indirekte magt er problematisk, fordi det kan betyde, at politikerne ikke tør træffe de nødvendige beslutninger, der kan få samfundsøkonomien til at overleve på langt sigt. På den måde har systemet så at sige indbygget sin egen undergang.«
Professor Peter Kurrild-Klitgaard fra Københavns Universitet mener at stort sett alle partier frykter reaksjoner fra velferdskoalisjonen:
»Den vælgergruppe er så stor i næsten alle partier, at de er påvirket af den og bange for at støde dem fra sig.«
Det er neppe tilfeldig at det er i Danmark at velferdskoalisjonen har oppstått som fenomen. De kan ikke krangle om det skal være olje- og gassboring her eller der, de må tenke langsiktig og kreativt for dansk økonomi. Det de bruker og investerer i dag, er det samme de skal leve av i morgen.
I Norge mangler vi politikere med visjoner for fremtidens Norge. Oljefondet vokser og vokser, men det samme gjør velferdskoalisjonen.
Derfor er det neppe verken skole, eldreomsorg, boligskatt, innvandring eller annet som er den viktigste saken. Den viktigste saken bør være å få politikere med visjoner for et fremtidig Norge, både på statlig, fylkeskommunalt og kommunalt nivå. Da blir det dessverre alt annet enn et godt valg.