Hege Storhaug, HRS
Flerkoneri star på agendaen I Storbritannia etter at det ble estimert at rundt 20 000 menn har ektet flere kvinner og at belastningen på trygdebudsjettene er betydelig: de ”ekstra” hustruene mottar bidrag som enslige forsørgere for seg og barna, som de også gjør i Norge. Det interessante BBC melder er at flerkoneri øker, og at blant førstegenerasjons muslimske innvandrere var fenomenet så godt som ukjent, mens det er langt fra ukjent blant etterkommere, også i tredjegenerasjon. Hvis dette stemmer, befestes inntrykket av at islam står sterkere blant etterkommere enn i foreldre- og besteforeldergenerasjonen: Integreringen går i feil retning. Islams makt vinner frem.
Akademikeren Khola Hasan har sitt spesiale i islamsk lov og hun aktiv i Storbritannias shariaråd (UK Sharia Council). Hun sier at hun opplever at flerkoneri særlig rettferdiggjøres blant tredjegenerasjon britiske muslimer. Hasan oppdeler mennene som lever i flerkoneri i tre kategorier: 1. De radikale som mener flerkoneri er obligatorisk. 2. De som lever i ulykkelige ekteskap, typisk med en kusine hentet i opprinnelseslandet, og som ikke våger å skille seg fordi det vil utløse betydelige konflikter i storfamilien. 3. Menn som har foreldre i opprinnelseslandet som trenger “hjemmehjelp”.
Jeg tok opp flerkoneri som tema I boken Men størst av alt er friheten”, da jeg på nært hold vitnet fenomenet blant andregenerasjons pakistanere i Norge. Det kan se ut til at min presentasjon av fenomenet kan stemme – ut fra hva som nå kommer frem i Storbritannia. Her fra kapittel 3, ”Familieavtalte ekteskap”, s.66:
En venninne av meg ble tvangsgiftet i ung alder til en nær slektning i Pakistan. Hun er i dag skilt. I løpet av de siste to årene har hun fått tilbud fra tre ulike menn om å bli kone nummer to. Samtlige friere er norskpakistanere i alderen 25 – 35 år. Og samtlige friere er gift med en kusine fra foreldrenes hjemlandsby. Alle tre sitter fastlåst i de følelsesmessige magre ekteskapene. De kan ikke skille seg uten å utløse omfattende konflikter i storfamilien her og i Pakistan. Den ene av disse mennene ble tvangsgiftet ganske nylig. Kusinen er fremdeles ikke hentet til Norge. Han prøver å overtale foreldrene til å bli satt fri fra ekteskapet. Det har han ikke klart. Han ønsker å inngå ett kompromiss med venninnen min, som er hans kjæreste: Vil hun gifte seg med han hvis han ikke henter kona til Norge? Etter norsk lov er dette tillatt. Man kan ha én registrert kone bosatt i Norge, og samtidig ha en eller flere koner i opprinnelseslandet, hvis flerkoneri er tillatt ved lov der. I en samtale ganske nylig sa venninnen min hun dette:
– Jeg har sagt ja, og jeg skal tåle at han reiser til landsbyen en gang i året og bor hos kona der. Jeg skal også tåle at han får barn med henne, ellers skaper familien hans store problemer både for ham og henne. Men jeg tror ikke jeg makter at han henter henne hit. Da blir hun den egentlige kona hans, den som er i hjemmet hans og som han er sammen med i sosiale sammenhenger. Jeg blir den skjulte kona uten privilegier.
– Jeg vet at det vil bli et praktisk helvete å være kone nummer to her. Usikkerheten og sjalusien når han er hos henne. Konkurranse om å gi han det beste for å holde mest mulig på han i dagliglivet. Og barna vil bli lidende på begge sider, da ved at sikkert både jeg og den andre hustruen vil gjøre vårt for at våre barn skal knyttes sterkest til han. Det er ingen tvil om at det vil bli langt vanskeligere for meg enn for ham. Jeg skal ligge alene om nettene og vite at han sover hos henne. Han slipper å dele meg med en annen mann.
Hun pekte også på at hun som kone nummer to står svakt rettighetsmessig. Hvis han skulle dø, har hun ingen rett på arv ettersom det muslimske ekteskapet og samlivet ikke er formelt registrert. Hun er den ”usynlige kona”. Hvis han skulle bli syk og innlagt på sykehus, risikerer hun at familien hans nekter henne å besøke han. Hun blir på mange måter en ikke-person.
Hun har ikke gitt opp håpet om at han klarer å komme seg ut av ekteskapet med kusinen. Hun og kjæresten har et siste mulig kort på hånden. Et kort som, ifølge den unge kvinnen, er benyttet av flere hun kjenner, og også noen jeg selv kjenner til – med suksess. Man tar en overdose. Akkurat såpass alvorlig at det resulterer i innleggelse på sykehus. Håpet er at familien da vil våkne opp og forstå alvoret. For skammen ved å miste et barn ved selvmord, er langt større enn skammen ved at folk i miljøet forstår at familien ga opp å presse barnet inn i et ekteskap eller presset barnet til å holde ut i et uønsket ekteskap.
Gir flerkoneri status i muslimske miljø i Norge? Det finnes ikke ett svar, da gruppene er så mangfoldige. En tommelfingerregel er at dess mer utbredt flerkoneri er i den enkelte etniske eller nasjonale gruppen i opprinnelseslandet, dess mer akseptert er flerkoneri også her. Min venninne av pakistansk opprinnelse, mener at flerkoneri ikke gir status blant pakistanere i Norge, men det fører heller ikke til tap av status. Knyttet til at tvangsekteskap er så utbredt, og at flerkoneri også blir et resultat av tvangen, mener hun at ”folk begynner å bli vant med at for mange blir dette løsningen”.
Venninnen min tror flerkoneri i andregenerasjon vil øke, en hypotese jeg mener er realistisk. – Flere og flere kommer i gifteklar alder, og tvangsekteskap er utbredt. I og med at det er så viktig for foreldrene å unngå at sønnene skiller seg, vil de unge ikke se annen mulighet enn flerkoneri. Våre mødre så ingen mulighet til å velge kjærlighetsekteskap. Men mange av oss andregenerasjons jenter vil ha kjærlighet. Og det vil guttene også. Men først må vi gjøre ”jobben” vår; guttenes ”jobb” er å hente en omsorgsarbeider og hushjelp til foreldrene. Og ettersom guttene i tillegg skal bo hjemme og forsørge foreldrene, kan de vanskelig skille seg. Mange av oss jentene kan lettere skille oss, for når ektemannen som er hentet hit har fått selvstendig oppholdstillatelse, har vi gjort ”jobben” vår. Du kan si det slik at guttenes ”jobb” er livslang, vår ”jobb” kan være ferdig med oppholdstillatelsen.
Europa står overfor et fenomen som vanskelig lar seg stoppe. Å gifte seg i moskeen eller ved at en imam banker på døra hjemme, er så godt som umulig å stoppe. Det som kan begrense praksisen er å stikke kjepper i hjulene for henting av ektefeller (og andre) gjennom arrangerte ekteskap samt å redusere trygdeytelser til enslige forsørgere. Det siste vil kunne ramme urettmessig reelle enslige forsørgere, og slik sett ikke være et tiltak som kan forsvares.
Les hos BBC: The Britisk Muslim men who loves “both their wives”