Hege Storhaug, HRS
Av og til er det både godt og fruktbart å ta en pust i bakken og se tilbake på årene som har gått. Jeg tillot meg å gjøre det i dag etter at det ble klart at satsningen innen integreringsfeltet (tilskudd til såkalte ”ressursmiljø”, som HRS, Antirasistisk senter med flere nå skal kalles), skal vris i enda større grad i retning arbeid mot diskriminering:
Formålet med tilskotet til nasjonale ressursmiljø er å auke deltakinga og tilliten til samfunnet i innvandrarbefolkninga. Tilskotet er føreslått meir vridd mot arbeid mot diskriminering.
Tankene mine gikk tilbake til 1997 – 1998, da jeg jobbet med boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug 1998). Jeg lastet boken opp på computeren min og begynte å lese litt her og der. Det ga svært blandede følelser: jeg ble slått av hvor presist tilstanden for Norges nye gutter og jenter er fremstilt og hvordan de samme problemstillingene er høyaktuelle i dag. Problemstillingene ligger der som åpne blødende sår i samfunnet vårt her og nå – i et massivt omfang, og vitner om et durabelig svik overfor enkeltindividets ukrenkelighet. Jeg ble således slått av hvor mange år som må til før man vitner reelle politiske handlinger som monner. Jeg ble ytterligere skremt av det politiske spillet som har fått pågå i så mange år og som fremdeles pågår i all sin groteskhet – på bekostning igjen av særlig barn, unge og kvinners menneskerettigheter – krystallisert i dag gjennom Lysbakkens ”justering” av integreringsfeltet. Derfor begynte jeg å bla i Hellig tvang, for å se om jeg husket rett: Hva er utfordringene til Norges nye jenter og gutter, særlig dem med muslimsk bakgrunn? Er det Norge som stenger dem ”ute”, eller er det andre hindre som stenger dem ”inne”?
I lys av Lysbakkens ”diskrimineringsjustering” husket jeg særlig en uttalelse fra ei jente/ung kvinne med tilhørighet på Balkan. Alle de unge jeg intervjuet den gang hadde jeg ett særlig spørsmål til: Har du opplevd diskriminering eller rasisme? (Implisitt: fra nordmenn.). Ingen hadde det, men denne unge kvinnen med røtter på Balkan kom med en spontan kommentar etter å ha tenkt seg om et par sekunder. Jeg husket ordene hennes slik: ”Dø, d’ække nordmenn som banker oss opp, asså, det er det våre egne som gjør.” Jeg fant frem passasjen i boken, der ”Hafsa” som jeg kaller henne, snakker sammen med meg og en venninne, og der står det følgende:
_Det er hovedproblemet for oss. Ufriheten. At vi ikke får lov til å være det vi er; nemlig først og fremst norske, men også med en del muslimsk kultur i blodet. De vil at vi skal være albanske, eller pakistanske for den saks skyld. Det er så slitsomt. Derfor velger de fleste av oss å gi etter for foreldrene. Lever som vi blir fortalt. Da blir det ikke bråk og du slipper å skjule deg hele tiden. Det er nesten bedre, sier venninnen. Hun er også utstøtt av sine foreldre ettersom hun flyttet til Oslo for å studere og bor alene på hybel..
_Hva med rasisme? Er ikke det et problem?
_Det har jeg aldri opplevd, sier Hafsa.
_Ikke jeg heller, men jeg har hørt at det er mye rasisme, sier venninnen.
_Hvor har du hørt det?
_Lest i avisen. Og hørt på fjernsyn. På skolen ble problemet med rasisme ofte diskutert i timene, forteller hun.
_ Hadde noen kalt meg for pakkis, så hadde jeg ikke brydd meg noe særlig. Hadde bare overhørt det, repliserer Hafsa. _Å bli kalt pakkis, ødelegger ikke livet mitt. Men den dagen jeg ble fortalt at jeg skulle giftes bort, da følte jeg at livet mitt ble ødelagt. Fremtiden ble virkelig tatt fra meg. Rasisme… Hafsa tar tankene med seg på en intern runde, og slenger med ett ut følgende setning:
_Dessuten er det ikke nordmenn som banker oss opp. Det er det våre egne som gjør, sier Hafsa.
Man kan lure mange lenge, og man kan lure noen hele tiden, men man kan ikke lure alle hele tiden. Jeg var en av dem som ble lurt på 80-tallet og inn på tidlig 90-tallet av den antirasistiske organiserte bevegelsen. Jeg trodde fullt og helt at det var synd på folk som hadde ikke-vestlig bakgrunn, fordi de ble jo diskriminert av oss nordmenn. Jeg husker ikke minst en tur i Nordmarka høsten 1988, sammen med en vakker persisk ung mann som var min kjæreste den tiden. Jeg bøyde meg ned og plukket noen blåbær, hvorpå han med sorgtunge øyner sier: kan også pakkiser spise blåbær i den norske skogen? Han kunne like godt ha stukket en kniv i hjertet mitt. Smerten jeg følte over hvordan han som ”svart” hadde det i mitt hjemland, var uutholdelig. At han hadde alt: hjem, jobb, under utdannelse, og nær sagt kunne peke på hvilken som helst norsk jente og få henne, var ikke i tankene mine – før noen år senere, da jeg hadde begynt å jobbe som journalist med fokus på nettopp Norges nye jenter/kvinner og gutter/menn. Mitt ”verdensbilde” ble kraftig justert da jeg møtte virkeligheten.
Rights.no vil i dagene som kommer publisere Hellig tvang, kapittel for kapittel, som et vitnesbyrd over hvilke tilstander som har vært kjent i landet vårt i så mange år nå, og dermed som et vitnesbyrd over det uverdige politiske spillet rundt temaet diskriminering, som fremdeles pågår. Som boken talende avrundes:
Tiden burde være mer enn moden for «å rive sløret bort fra tilstander som man nu engang var blitt enig med åpne øine ikke å se», som Camilla Collett skrev for over 100 år siden.
Innledning og kapittel 1: «En jomfru kan og skal gjenskapes”