Rita Karlsen, HRS
Bjerke videregående skole i Grorudddalen sin forklaring om at elevfordeling etter opprinnelse ble gjort for å holde på de norske elevene, og således prøve å opprettholde nettopp et mangfold, ble møtt med en kald skulder. ”Alle” var enig om at et slikt fordelingsprinsipp var forkastelig. Utenom én. Tidligere skolebyråd i Oslo og Groruddalbeboer Robert Wright (KrF). Jeg betviler derimot at Wright er alene om sine meninger. Han er bare den eneste som orker all den offentlige motbøren.
Wright tok i Dagsavisen til ordet for at det var en tabbe av skolebyråden i Oslo å stoppe elevinndelingen:
– Jeg mener det var en stor tabbe av skolebyråden i Oslo å stoppe elevinndeling etter etnisk bakgrunn. Jeg har kull nummer to med barn på Stovner skole, og ser hvordan de hvite elevene forsvinner. Noe som gjør at enda flere flytter og bytter skole, sier Wright, som trives på Stovner, men opplever at den «hvite» familien er under sterkt press.
– Noen av oss foreldre på Stovner jobber alt vi kan for å lage nettverk mellom de norske elevene. Ikke fordi vi ikke ønsker integrering, men vi ser at store grupper av fremmedkulturelle selv ikke ønsker å bli integrert, mener Wright.
Ifølge Wright fortjener ledelsen på Bjerke ros og ikke kjeft. Den tidligere Oslo-politikeren mener skolens tiltak for å beholde flere «hvite» elever, som det er blitt betydelig færre av de siste årene, burde hatt livets rett for å høste erfaringer.
Samme dag var 120 av Oslo-skolenes elevrådsledere samlet på en annen videregående skole i Oslo for å diskutere aktuelle saker. Ifølge Dagsavisen kuppet klasseinndeling og spørsmål om diskriminering dagsorden. Tilstede var også nestleder i kultur- og utdanningskomiteen i bystyret i Oslo, Andreas Halse (Ap). På møtet spør Halse om elevene synes det er et problem at Oslo-skoler har 70–80 prosent ”minoritetselever”, og svaret burde vekke oppmerksomhet:
– Ja, det skaper mer fremmedfrykt.
– Ja, noen liker ikke å føle at de er i et annet land når de kommer på skolen på andre siden av dalen, svarer en annen.
Elever tilkjennegir altså at overvekt av elever med innvandrerbakgrunn er et problem. Om vi liker det eller ikke.
Selvsagt har oslopolitikerne ikke plutselig blitt oppmerksom på problemet på grunn av at de ikke likte løsningen til Bjerke. De har visst om dette lenge, men unnlatt å gjøre noe med det. Antakelig fordi de ikke aner hva de kan gjøre. Men når så Bjerke prøver å gjøre noe med situasjonen, tilsier reaksjonene at de bare må krympe seg under de moralske pekefingrene. ”Det er ikke akseptabelt å skille elever etter etnisk opprinnelse,” som kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV) sa til NRK.no – antakelig vel vitende om at det praktiseres motsatt; at elever med innvandrerbakgrunn fordeles utover klasser. Og for øvrig mener SV at kjønnsdelt undervisning er ”helt greit”.
Men problemet er der, og i mangel av politiske tiltak, tar de som opplever problemet saken i egne hender. De flytter. ”Norske” flytter fra Groruddalen, som bekreftes av statstikk, og problemet i dalen blir selvforsterkende. Det mangfoldige blir enfoldig.
Bare sjelden hører vi noe fra dem som gir opp dalens integreringsprosjekt, hvilket er forståelig. Hvem orker å få det offentlige stemplet som innvandrerfiendtlig, når de likevel vet at politikerne er for feige til å ta debatten i sin fulle bredde? Unntakene kan vel telles på én hånd, som bortsett fra Robert Wright er Patrick Åserud, og unge Marie som fortalte til Klassekampen at hun byttet skole fordi hun ble mobbet som norsk.
Men som Wright riktig påpeker i et innlegg i Dagsavisen, det handler ikke om hudfarge. Dagsavisen har nemlig en lei tendens til å omtale denne problematikken som hvit og sort (ja, nå sist justert til brun), og dermed er heller ikke veien lang for assosiasjoner til apartheid.
Wright påpeker at han aldri bruker hudfargebetegnelser og minner deretter om at sortering pågår:
Dagsavisen intervjuet meg fordi jeg støttet tiltaket på Bjerke. Avisen siterer meg med å betegne gruppene som «hvite og brune». Det er en begrepsbruk jeg aldri bruker fordi det er feil betegnelser. Det handler ikke om farge. Det er viktig for meg å understreke at det er den kulturelle bakgrunn som i ulik grad skiller barna.Det sies fra politisk hold at det ikke er lov å sortere elever etter kulturell eller etnisk bakgrunn. Gjennom debatter de siste dagene har det blitt klart for meg at sentrale politikere mangler kunnskap om hvordan dette praktisk gjøres i Osloskolen. Før sorterte man etter geografi. Nå sorterer man etter kulturell bakgrunn, for å spre norskkulturelle jevnt utover i klassene. Min sønn ble eksempelvis ved skolestart plassert i klasse uten noen kjente fra nærområdet, fordi de norskkulturelle måtte spres utover. Er denne sorteringen lovlig, mens Bjerkes sortering er ulovlig?
Men kanskje enda mer interessant er det at de som klager, ja det er i liten grad de som bor i dalen:
Blir det for få norskkulturelle, vil de forsvinne. Mandagens avis forteller at fremmedkulturelle familier ikke klager på skolen. Det er kanskje ikke uventet. Det skrives at klagene i særlig grad kommer fra ressurssterke på Oslo vest. Det interessante er at det er der tettheten av fremmedkulturelle er lav. Dette forteller mer om at det er et geografisk skille. Det forteller nok en gang at man aksepterer mer i Groruddalen. Der utfordringene er størst, klages det minst.For meg er det også et paradoks at tilnærmet alle jeg møter i denne debatten befinner seg langt fra en hverdag med små barn i Groruddalen. De politisk korrekte bor ikke i dalen. De bor der folk klager! Det er de politisk korrekte som slår ned på dem som i hverdagen forsøker å finne ordninger for å beholde flere norskkulturelle i området.
Avslutningsvis påpeker Wright sin ”ensomhet” for å få satt problemstillingen på den politiske agenda, til tross for at han vet at han har sine støttespillere:
Jeg har forsøkt å få noen av dem som støtter mine standpunkter til å stå fram i pressen. De langt fleste er tydelig på at det tør de ikke. Da vil de få slengkommentarer fra sine kolleger. Det påtakelige er at slengkommentarene i stor grad kommer fra dem som bor utenfor Groruddalen. På denne måten utvikler det seg et stille meningsdiktatur.
Jeg har aldri bodd i Groruddalen, men for et par tiår siden jobbet jeg på Groruddalen skole. Allerede da var problemene godt i gang, og frustrasjonen var til å ta og føle på hos skolens ansatte. Men det var heller ingen tvil om at alle ønsket en god utvikling for dalen, de trivdes i sitt nærmiljø og adresserte det meste av problemene til boligstrukturen – som de igjen håpet ville løse seg når innvandrerfamilier ble mer ressurssterke.
Det må være mer enn frustrerende å bo i et nærmiljø som en ønsker alt det beste, og bli møtt av mer eller mindre handlingslammede moralister når en selv forsøker å gjøre noe med utfordringene.