Hege Storhaug, HRS
Verdiene, verdiene, verdiene. Er man fullverdig integrert verdimessig, da går resten nær sagt av seg selv: språk, utdannelse, arbeid, sosial deltakelse på fellesarenaer. Fokuset har vært motsatt: arbeid, arbeid, arbeid, og sosiale og kulturpreserverende holdninger (ikke overfor det norske, dog). Ett resultat av dette langt på vei ensrettede fokuset, er utviklingen av parallelle samfunn, parallelle verdisystem, som ikke minst i et kvinneperspektiv, og i et barne- og ungdomsperspektiv, har lagt et ufrihetens slør over så mange liv. Det kommer frem med all tydelighet i den ferske undersøkelsen fra danske Als Research Friheten og valgmuligheter som unge dansker opplever de har er av en annen verden enn for nydanskene. Jyllands-Posten konstaterer at integreringsarbeidet har en lang vei å gå, ikke minst for unge kvinnelige muslimer, som er den gruppen i undersøkelsen som rapporterer om minst frihet og muligheter i livet. Vel så nedslående er det at unge født i Danmark av innvandrerforeldre opplever mer sosial kontroll enn unge med innvandrerbakgrunn. Hvordan vil det gå med de neste generasjonene?
Ganske vist bliver der nu integreret langt flere indvandrere på arbejdsmarkedet og i uddannelsessystemet end nogensinde, ikke mindst takket være en strammere udlændingepolitik, der har givet bedre mulighed for en koncentreret integrationsindsats. Men kulturen og mentaliteten har ikke flyttet sig i nær samme grad. Der er stadig himmelvid forskel på, hvordan etnisk-danske og unge med indvandrerbaggrund oplever deres liv, muligheder og frihedsgrader. Det fremgår med al ønskelig tydelighed af den undersøgelse fra Als Research, som Jyllands-Posten i går og i dag har omtalt. Det understreger, at den samfundsopgave, som integration er, har lang, lang vej igen.Godt halvdelen af alle unge nydanskere omtalt i undersøgelsen må ikke have en kæreste. En fjerdedel oplever, at familien vælger deres ægtefælle. En fjerdedel oplever social kontrol i forhold til deres fritid, sociale liv og uddannelse. Og et overvældende flertal oplever, at sex skal undgås inden ægteskabet. Mange unge nydanskere lever altså med en udpræget overvågning og social kontrol, hvor ikke mindst familiens og farens ære er vigtigere end det enkelte individ. Ikke overraskende er den sociale kontrol langt mere udbredt blandt nydanske unge med muslimsk baggrund end blandt nydanske unge af anden baggrund. Og at de unge nydanske piger af muslimsk baggrund oplever større grad af social kontrol og forbud end deres brødre, burde være overflødigt at nævne. Mere deprimerende bliver det, når det konkluderes, at efterkommere, der er vokset op i Danmark, er udsat for stærkere social kontrol end indvandrere. Det tyder på, at tendensen til, at man så at sige ikke forlader den mentale ghetto, ikke bliver mindre, men snarere større med tiden, og at man opretholder og forstærker irrationelle og ofte religiøst begrundede normer og kontrolmekanismer.
Jyllands-Posten understreker at det er visse verdier som ikke er til forhandling, verdier ”hovedkulturen” ikke må på akkord med. Her vil avisen møte bred motstand blant både forskere, talspersoner for ikke-vestlige grupper (først og fremst personer med muslimske bakgrunn), og fra politisk hold. Et eksempel er hvordan arrangert ekteskap har blitt relativisert fra 70-tallet og frem til dags dato. Verken Norge eller Danmark har klart å heise flagget og gi klar beskjed om at arrangert ekteskap ikke er ønskelig, fordi praksisen bryte med helt grunnleggende frihetsverdier. Tradisjonen bryter med likestilling (ikke minst ved kyskhetsidealet overfor jentene og forventingen om underdanighet), likeverd (man gifter seg med ”sine egne”: kaste, stamme, klan, og gjerne nær familie, og andre etniske og nasjonale grupper avvises på ekteskapsmarkedet), religiøs frihet (man gifter seg kun innen egen religion/religiøs gruppe), og ytringsfrihet (det er nemlig ikke slik at det er et fritt valg mellom kjærlighetsekteskap og arrangert ekteskap).
Nu er det ikke sådan, at integration først er vellykket, når alle abonnerer på præcis de samme værdier og den samme frikadelleret. Men som hovedkultur må man have modet til at insistere på, at værdier som respekt for individet, frihed og lighed ikke er til forhandling, men tværtimod er forudsætninger for den danske samfundsudvikling og for interaktionen i det danske samfund. Det gennemsyrer alt lige fra retten til at komme med på lejrskole i folkeskolen til selv at vælge sin livsretning og -partner. I den sammenhæng er det befriende, at landets nye socialminister, Karen Hækkerup, har indledt en erkendelsesrejse og så klart tager afstand fra den virkelighed, som undersøgelsen afslører. Der skal insisteres på de danske frihedsrettigheder over for de unge og deres forældre, siger hun. At hun så samtidig giver tonen i udlændingedebatten de sidste 10 år en del af skylden for tingenes tilstand, må afvises som noget naivt sludder og henvises til afdelingen for valgflæsk, for sandheden er, at de samme tendenser også optræder i lande som for eksempel Sverige, hvor man berørings- og konfliktangst har undladt at forholde sig til indvandringens åbenlyse udfordringer. Man må vedblivende insistere på – ordentligt, redeligt og fast – at integration er en både social og kulturel proces, hvor det er hævet over diskussion, at et multietnisk samfund ikke er ensbetydende med et multikulturelt samfund.
I lys av den nye danske undersøkelsen om unge nydanskers verdimessige magre kår, er det interessant å ta et tilbakeblikk på det jeg vil kalle en historisk kronikkserie i Dagbladet i 1996, der Thomas Hylland Eriksen fikk ”æren” av å oppsummere og konkludere. Utspillet var mitt, i anledning utgivelsen av Mashallah, en reise blant kvinner i Pakistan. Kronikken min åpnet slik:
«Jeg kan ikke uten videre si at min kultur er mer (kvinne-) undertrykkende enn norsk kultur,» fortsatte Salimi, og beklaget at informasjon om innvandrere alltid blir fremmet av nordmenn, ikke av dem selv.
Enhver kjenner av Pakistan som overhørte debatten, må ha undret seg over hvorfor Fakhra Salimi feilinformerer. I Pakistan eksisterer ikke seksualundervisning på skolen. Videre er det et udiskutabelt faktum at pakistanske kvinners menneskelige status er en av de laveste i verden.”
Ikke underlig unngikk Salimi å svare på de konkrete utfordringene. Debattserien er her:
1.oktober:Hege Storhaug:«I patriarkatets tjeneste?» Essens: De pakistanske kvinnene har lav status. Norskpakistanske kvinner får ikke vite nok om situasjonen.7. oktober:Fakhra Salimi:«Grenseløs kulturarroganse» Essens: Det er viktig å se kvinners kamp for bedre levekår i sammenheng med kultur og historie.10. oktober:Berit Thorbjørnsrud:«Orientalsk kvinnekamp» Essens: I sjangeren «orientalisme» er kvinnene ofte blitt redusert til de problemene de er blitt tillagt, og disse er blitt dramatisert gjennom å fokusere på en blanding av sex og vold.18. oktober:Hege Storhaug: «Grenseløs kvinnekamp» Essens: Kritikkverdige forhold for kvinner i Pakistan viser seg ofte å være overførbare til norskpakistanske kvinner.
Så kom Hylland Eriksen på banen, og hans kronikk er et leseverdig dokument over hvor lemfeldig omgang debattanter har hatt med faktiske forhold, hvordan deres analyser har vært tatt ut av selvkonstruerte luftslott – alltid på beskostning av mulighetene til å løse reell problematikk som endog rammer sårbare svært brutalt. Harseleringen med det norske er ikke minst påfallende. Mangelen på et seriøst samfunnssvar det samme. Og dem man utpeker som fiender, skal plasseres i en uærbødig bås – der man tillegges ideologiske føringer man selv er ukjent med.
Her er et par utsagn fra Hylland Eriksen, som er uhyre interessante opp mot resultatene i den danske undersøkelsen. Han deler debattantene inn i to kategorier, der han selv tilhører kategori B:
Den ene fronten, som jeg vil kalle A, argumenterer for at den største hindringen for innvandreres integrasjon er visse aspekter ved deres kultur, deres holdninger og deres sosiale organisasjon. Ifølge disse debattantene er nordmenns største problem at de alt for lett blir «omvendte rasister», altså overdrevent tolerante. Integrasjon betyr her gjerne kulturell fornorskning. Typiske eksempler på denne typen analyse er Walid al-Kubaisis Din tro — min myte, Hege Storhaugs Mashallah og Unni Wikans Mot en ny norsk underklasse.
Den andre fronten (heretter B) hevder at den viktigste hindringen er etnisk diskriminering i utdanning, arbeidsliv og andre fellesarenaer, og mener gjerne at motparten karikerer «innvandrerkulturen» og avsporer debatten ved å ty til ubegrunnede generaliseringer, lettvint moralsk fordømmelse og bedrevitende umyndiggjøring av innvandrere. For dem betyr integrasjon innvandrernes rett til selv å velge på hvilken måte de vil bli norske, innen rammene som settes av norsk lov. Denne typen perspektiv finnes blant annet i Øyvind Johnsens Gode nordmenn, Khalid Salimis Mangfold og likeverd og min egen Det nye fiendebildet.
Front A retter søkelyset mot «innvandrernes» overdrevne religiøsitet og manglende vilje til å la seg integrere. Front B vektlegger at det strengt tatt ikke finnes «innvandrere» andre steder enn i norskingenes hoder.
Hylland Eriksen pekte så på ”mitt” lag A med en streng finger: vi ville ”fornorske” innvandrere ved å kreve at de lærer norsk og endrer ekteskapspraksis.
A går inn for en nokså entydig fornorskningspolitikk med hensyn til blant annet språk og ekteskapspraksis. B krever at samfunnet skal gi innvandrere muligheten til selv å velge på hvilken måte de ønsker å bli norske, og at forskjellige personer vil gjøre forskjellige valg. A tenderer for tiden mot tvang: Innvandrerne skal f.eks. tvinges til å lære norsk. B svarer vanligvis ved å påpeke at innvandrere ønsker å lære norsk, men at det norske samfunnets tilbud er for dårlig, både kvalitativt og kvantitativt.
Etter å ha snakket videre om ”den oppblåste norske selvgodheten”, konkluderes det med at diskriminering (nordmenn diskriminerer innvandrere) er et betydelig problem.
A antyder gjerne at norskinger er dumsnille som ikke stiller tilstrekkelig strenge krav overfor innvandrere. B argumenterer for at diskrimineringen mot innvandrere er et mye alvorligere problem; det er dem som rutinemessig blir avkrevet legitimasjon på gaten, blir stoppet på Fornebu, blir nektet adgang til utesteder, blir nektet jobb og så videre.
Da jeg leste videre, kom virkelig smilet frem: det er visstnok svært flott at norskpakistanere pendler mellom Norge og Pakistan kulturelt sett, og pendlingen ”utgjør en svært effektiv utviklingsbistand, bidrar til modernisering av landsbygda i pakistansk Punjab”, påstander som vi vel kan konstatere er særdeles langt fra realitetene?
Kort sagt: A går inn for spredningen av «norske verdier», mens B svarer med «mangfold». B vil også poengtere at det må være mulig å være politisk norsk uten dermed å måtte bli kulturelt norsk. (…). Men når «norsk livsstil» og «norske verdier» blir alle tings målestokk, blir det nødvendig for B å reagere. For hvis verdigrunnlaget er en global humanisme, må migrasjonen alt i alt anses som vellykket dersom migrantene får det bedre i Norge enn de ville ha fått det i sitt opprinnelige hjemland. Denne globale dimensjonen har lite med «norske verdier» å gjøre.
Nok en viktig forskjell har å gjøre med synet på Norges plass i verden. B er villig til å se Norge som en del av en verden preget av dype forskjeller mellom rike og fattige land, noe som overalt fører til migrasjon og flyktningstrømmer, og som gjør Norge til en møteplass hvor alle parter må tilpasse seg hverandre. Søkkrike Norges forbannede plikt er å hjelpe skadeskutte fugler som har nødlandet her. A er mer tilbøyelig til å betrakte Norge som et mønsterland som minoritetene har å tilpasse seg. A appellerer i denne sammenhengen til politikerne for å få hjelp til å integrere minoritetene.
Endelig er A og B grunnleggende uenige når det gjelder Norges moralske vandel. A kommenterer sjelden moralske forhold i Norge, og trekker sjelden eller aldri paralleller mellom umoral hos innvandrere og umoral hos norskinger. B kritiserer sjelden innvandrere uten å minne om at lignende forhold (f.eks. arrangerte ekteskap, vold i hjemmet og skurkestreker) slett ikke er ukjente foreteelser blant etniske norskinger. (Som det heter på Antirasistisk Senter: En drittsekk er en drittsekk uansett hudfarge.)
A kritiserer arrangerte ekteskap i sin alminnelighet og spesielt tvangsekteskap. B har ikke svart skikkelig på denne kritikken, men tilbyr seg gjerne å minne om at noe er råttent også i kongeriket Norge. Med hensyn til ekteskap og familieliv, vil B anføre, er norskingene neppe de rette til å formane andre, i en tid da meldingene om postordrebruder som sendes i retur, økte skilsmissetall og stadig nye incestsaker regelmessig tikker inn.
Så prinsipp- og verdiløs, så fjern fra virkelighetens verden, og så faktafri. Dette kan kalles en regelrett stand-up-komedie med base i multikulti? Akademikere, og flere med dem, er fullstendig innhentet av virkelighetens verden for mange år siden, og nå også gjennom nok en undersøkelse, den nye fra Danmark om de unges ufrie liv. Historien om integrering begynner å bli en særdeles lang og trist historie.