Hege Storhaug, HRS
Den arabiske våren har løftet frem et ubehag som er et verkende sår for det internasjonale samfunnet: forfølgelse og fordrivelse av religiøse minoriteter. Systematisk diskriminering, også i lovverkene. For det kulturelt kristne vesten er situasjonen kanskje ekstra ubehagelig politisk: mens vesten ivaretar muslimske innvandreres sivile og politiske menneskerettigheter på linje med den opprinnelige befolkningen, er det altså helt motsatt i den muslimske verden, som i Egypt, der den opprinnelige kristne befolkningen er i ferd med å utryddes helt, og som i Irak, der den kristne befolkningen er halvert siden Saddam Husseins fall.
Overraskende for mange har det vært at disse religiøse mindretallene slett ikke alltid har ønsket den arabiske våren velkommen. Fremfor å støtte kravet om mer demokrati har kristne og andre minoriteter ofte falt ned på samme side som de autoritære herskerne i Midtøsten.
Erkebiskop Yohana Ibrahim i den kristne kirken i Aleppo i Syria formulerte seg for eksempel slik da han forrige helg besøkte Østerrike: Det er Bashar al-Assad som er president i Syria. Alle elsker ham, ikke bare kristne, men også muslimene, sa erkebiskopen til den østerrikske avisen Die Presse.
Årsaken til minoriteters frykt for hva fremtiden kan bringe, er at en ny ledelse kan gjøre tilstanden enda vanskeligere for minoriteter. Man vet hva man har, men ikke hva man får.
Det som har hendt i Irak siden diktatoren Saddam Husseins fall, har vært illustrerende og skremmende for de fleste. I 2003 var det omkring 1,4 millioner kristne i Irak. Etter åtte år med kaos der fundamentalistiske islamske grupper i mange tilfeller har hatt fritt spillerom, er antallet kristne gått ned til omkring halvparten. Dette har skjedd i et land der kristendommens historie går tilbake til Jesu disipler, som hevdes å ha drevet misjonsvirksomhet i landene øst for Palestina.
Den systematisk diskrimineringen avslører seg selv i lovverket:
• Aktiv misjonering fra ikke-muslimers side er i de fleste tilfeller forbudt.
• Ikke-muslimer må gjerne gå over til islam, men muslimer har forbud mot å konvertere til andre religioner.
• Bygging av nye ikke-muslimske gudshus er i de fleste landene vanskelig. Moskeer kan derimot fritt oppføres.
• Ikke-muslimske kvinner kan gifte seg med muslimske menn. En muslimsk kvinne kan derimot ikke gifte seg med en ikke-muslimsk mann. Tankegangen er at kvinner er underordnet menn, og at muslimer ikke kan underordnes ikke-muslimer.
• I mange land kan ikke personer som ikke er muslimer, arve fra muslimer. Det innebærer at for eksempel en ikke-muslimsk hustru ikke vil arve noe fra sin muslimske ektemann.
• Enkelte statlige embeter er i mange tilfeller stengt for ikke-muslimer.
• I de fleste landene i regionen slår lovverket fast at sharia – islamsk lov – er kilden for all lovgivning.
Verst er situasjonen i Saudi-Arabia, islams vugge. Her undertrykkes også en muslimsk gruppe, sjiamuslimene.
Hverken i lovverket eller noe annet sted blir religionsfrihet anerkjent i det saudiske kongedømmet. Den sunnimuslimske trosretningen er landets religion, og alle landets borgere må være muslimer. Koranen og den såkalte sunna’en, det vil si tradisjonen etter religionsstifteren Muhammed, er landets grunnlov. Landet opererer ikke med noe skille mellom religion og stat, og all ikke-islamsk religionsutøvelse er forbudt i det offentlige rom. Et eget politi, nemlig Kommisjonen for å fremme dyd og forhindre synd sørger for at de religiøse lovene blir opprettholdt. Frafall fra islam betraktes som forræderi og straffes med døden.
Et spesielt problem i Saudi-Arabia utgjør de mellom 10 og 15 prosent av befolkningen som er sjiamuslimer. Den eneste versjonen av sunniislam som er offisielt anerkjent, er den som ble utformet av den religiøse forkynneren Muhammad al-Wahhab på 1700-tallet. Dermed blir sjiaislam ikke offisielt anerkjent, og tilhengerne av denne retningen blir diskriminert. Hva gjelder ikke-muslimer, som for det meste er gjestearbeidere fra Vesten og fra Filippinene, har de kun mulighet til å utøve sin religion bak lukkede, private dører.
Da muslimene erobret det kristen Egypt i ca år 640, gikk det straks utover rettighetene til de kristne. Ikke underlig har mange konvertert til islam gjennom tidene, for å unnslippe den systematiske undertrykkingen. I dag er det kun 10 prosent kristne igjen i landet, som også etter ”våren” diskrimineres i lovverket.
Offentlige tjenestemenn mottar gjerne erklæringer fra ikke-muslimer der de melder overgang til islam, men å gjøre det motsatte er umulig. I familierettslige saker behandles muslimer, kristne og jøder forskjellig og i samsvar med egne religiøse lover. Men i de tilfeller hvor en kristen kvinne er gift med en muslimsk mann, blir familiestrider avgjort i samsvar med islamsk lov. Denne loven foreskriver også at dersom en kristen, gift kvinne skulle konvertere til islam, ansees hun automatisk som skilt fra sin kristne ektemann.
Ekstra ille er det for bahaiene. Bahaitroen er ikke anerkjent overhodet, og tilhørerne får en gang ikke utstedt id-papir, noe som kun tilfaller muslimer, jøder og kristne, altså de såkalte bokfolkene. Hva gjelder voldsbruk, både fra myndighetenes side og sivile, er tilstanden aller verst for religiøse minoriteter i Pakistan. Da jeg tidligere i år var på vei til Pakistan ble Shahbaz Bhatti, den kristen minoritetsministeren drept fordi han mente at man ikke skal drepe et menneske grunnet blasfemi. Det samme skjedde helt tidlig i år med den muslimske guvernøren i Punjab, Salmaan Taseer. Begge talte for den blasfemisiktede Aasia Bibi. Men aller nederst på rangstigen er ahmadiyyane, en muslimsk minoritet og faktisk den første gruppen i Norge som opprettet et muslimsk trossamfunn, i 1957 av konvertitten Truls Bølstad. I Pakistan dog kan ikke en ahmadiyya ”opptre som” om han eller hun er en muslim, som det heter i lovverket mot dem, innført av Ali Bhutto, et lovverk som ble ytterligere ekstremt under diktatoren Zia ul-Haq. Haq knyttet lovverket mot ahmadiyyaene opp mot blasfemilovverket som har dødsstraff som øvre strafferamme.
Her bør det føyes til at en nordmann ved navnet Noman Mubashir har fått smake undertrykkelsen av ahmadiyyane. Mubhasir, som altså selv tilhører denne minoriteten, tok et flott initiativ i 2004: Mubashir arrangerte en demonstrasjon i Oslo mot terror. Jeg var selv til stede og kunne konstatere at det var forsvinnende få muslimer som møtte frem. De boikottet Mubashir fordi han i deres verdensanskuelse er en ikke-muslim.
Fordi ahmadiyya-muslimene hevder at det eksisterer en islamsk profet etter islamstifteren Muhammed, betraktes grupperingen som ikke-muslimsk av det store flertall muslimer. Derfor er det nedfelt i pakistansk lov at en ikke-muslim er en person som «kaller seg selv ahmadiyya». En ahmadiyya har dermed ikke lov til offentlig å kalle seg selv muslim, å sitere fra koranen etc. Om man gjør det, kan han eller hun komme i konflikt med Pakistans blasfemilover.
Mens tilhengere av andre religioner til en viss grad blir tålt i det pakistanske samfunnet, betraktes ahmadiyyaene på samme måte som kjettere ble betraktet i Europa i middelalderen. Tilhengere av militante muslimske grupper mener at de ikke bare skal diskriminere dem, de skal også fysisk bekjempes. I byen Lahore i Pakistan ble 95 ahmadiyya-muslimer massakrert i mai i fjor.
Etter at ahmadiyya-menigheten i Lahore var blitt angrepet i fjor, ble den besøkt av regjeringsmedlemmet Shahbaz Bhatti. Mindre enn ett år senere var altså han også død.