Hege Storhaug, HRS
Jeg visste det jo. Illustrert med Ayatollah Khomeinis ord: There is no fun in islam. Og ikke minst i vår tid illustrert med en beleiret Jyllands-Posten, en beleiret norsk ambassade i Islamabad, og utbombede lokaler i Paris etter Charlie Hebdos utgave forrige uke med Muhammed som gjesteredaktør. Å oppleve på nært hold, i samme rom, ansikt til ansikt, hvilke reaksjoner som bringes frem hos unge islamister når islam latterliggjøres, er dog noe annet enn å bivåne reaksjonene i media.
Da Soliman kjørte opp tegninger fra rights.no på projektoren, blant annet denne, var salen varmet opp i over to timer. Der og da opplevdes det som om Soliman kastet fyrstikkesken til publikum med beskjeden: dere vet hva profeten gjorde med (u-)mennesker som dette?
På dette tidspunktet var det åpnet for spørsmål fra salen. De lot ikke vente på seg, og de var særdeles hatefulle. Jeg prøvde jo med fornuft, med historieundervisning. Som å peke på at vi har en satiretradisjon i vesten knyttet til en annen religion, kristendommen, en tradisjon som på sikt løftet våre samfunn inn i frihet og velstand. En frihet og velstand jeg så inderlig ønsker også for den muslimske verden. Jeg pekte på forrige århundrets kanskje viktigste hendelse i Norge i så måte, den gang Arnulf Øverland sparket inn dørene til kirken, som forble vidåpne.
 To studenter i niqab gjemmer seg for kameraet. |
Det var ”ingen hjemme” blant de unge.
Satire brukt overfor islam, var per definisjon hat mot alle muslimer. Inkludert uskyldige muslimske barn.
Jeg utfordret Soliman: Asma bint Marwan, jøde og poet på Muhammeds tid i Medina, ble brutalt drept i sin egen seng med sine fem barna til stede. Drapet ble beordret av Muhammed ettersom bint Marwan gikk imot Muhammed, og latterliggjorde dem som underkastet seg Muhammed som leder. (Denne historien er meget velkjent.) Jeg ville vite om et drap som dette er i tråd med Solimans syn på koranens vers om at man kan drepe dem som sprer ”mischief in the land”. På autopilot tydde Solimon til en annen velkjent teknikk fra islamistisk hold når lite flatterende forhold ved islam og Muhammed trekkes frem: han benektet historien kategorisk.
Da Muhammed Bouyeri drepte kunstneren og satirikeren Theo van Gogh i Amsterdam 2.november 2004, la han ikke to fingre imellom: Han fulgte i islamstifterens fotspor. Hadde jeg fått anledning til å spørre salen om drapet av van Gogh var legitimt, er jeg i liten tvil om hvilket svar jeg ville ha fått.