Meny

Innvandring

Frankrike: et mer splittet land

Tonen i fransk samfunnsdebatt skjerpes stadig før landet i 2012 går til valg av ny president – eller gjenvalg av Nicolas Sarkozy. Det er mange stridsspørsmål. Innvandring, religion, økonomi og forholdet til verden rundt er blant de skarpeste. Og i mange spørsmål er det tydelig skille mellom elitens holdninger og grasrotas syn. En ting er sikkert: Det er ikke lett for en fransk president å kjøre i så urent farvann som landet har kommet inn i, uten å støte på flytende miner og undervannskjær.

HRS

HRS

Publisert:

Tore-Jarl Bielenberg, HRS

(Paris): Frankrike er et av de mest populære målene blant innvandrere fra Nord-Afrika og landene sør for Sahara, og den store kulturforskjellen mellom innvandrere og opprinnelig befolkning skaper ofte konflikter på mange plan. I en opinionsundersøkelse som meningsmålingsinstituttet Ipsos foretok i 23 land i sommer, svarte 52 prosent av de spurte franskmennene at det er altfor mange innvandrere i landet. Bare 20 prosent var uenige i det. Og hele 80 prosent følte innvandringen hadde økt de siste fem årene. Tallenes tale viser at de hadde rett i det, Mens den lovlige innvandringen lå på rundt 110 000 under sosialisten Lionel Jospins statsministertid (1997-2002), er den nå på det dobbelte, omtrent 200 000. I tillegg kommer alle de ulovlige innvandrerne og asylsøkerne, som ofte blir i landet på tross av avslag på søknaden. Derfor mener mange at regjeringens ulike tiltak for å redusere den legale innvandringen med 10 prosent per år er altfor beskjedne.

Maktskifte?

Men bekymringen deles ikke av alle. For eksempel ikke av den meget omtalte og omstridte TV-kommentatoren og tegnefilmmakeren Rokhaya Diallo, født i Paris i 1978 av foreldre fra Senegal. I en debatt på TV-kanalen France Ô 11.oktober i år sa hun (kanskje med et sideblikk til mange franskmenns nostalgiske lengsel etter ”Frankrike slik det var”): ”Når et land i den grad spør seg om hvordan det har vært, så er det fordi det føler at det er i ferd med å forandre seg og at styrkeforholdet holder på å snu, vi er ikke lenger i den hvite overmaktens paranoide delirium.” Rokhaya Diallo er også kjent for å ha gitt sin støtte til kvinner som vil trosse forbudet mot niqab og burka i det offentlige rom, hun har karakterisert fransk politi i innvandrertette byer som ”okkupasjonsmakt” og hun gikk til felts mot dem som uttrykte sin støtte til satirebladet Charlie Hebdo, da det ble utsatt for brannsstiftelse etter et spesialnummer om Muhammed; Charia Hebdo. Uttalelser (i samme debatt) som ”De (de hvite, red. anm.) eldes. Og de vil ikke lenger ha kapasitet til å stå imot mennesker som vil være der og være i stand til å stå opp for seg selv”, er heller ikke egnet til å berolige den delen av befolkningen som er bekymret for utviklingen. Og bak Diallo og hennes organisasjon Les indivisibles står et helt knippe andre grupperinger som kaller seg antirasistiske.

Frihet og likhet står høyt i kurs

Hva er det så franskmenn flest setter pris på i sitt eget land? Og hvilke menneskelige egenskaper ser de opp til?

Paris Match offentliggjorde 3.desember resultatene av en undersøkelse foretatt av meningsmålingsinstituttet Ifop i dagene 2-4.november i år. I en kommentar til målingen skrev bladet blant annet:

”Frankrike, dette gamle landet, har noe å føle seg trygg på og noe å være bekymret over. Over 80 % av franskmennene går inn for verdiene i den republikanske pakten [dvs. de verdiene det franske samfunnet bygger på, min merknad]: frihet, likhet, solidaritet, skillet mellom stat og kirke

(laïcité). Enda flere – mellom 83 og 88 % – tror på arbeid og innsats. De er sterkt knyttet til sin sosiale modell… Derimot vender de seg vekk fra ideologier, mindre fra sosialisme enn fra kapitalisme og globalisering, som i deres øyne er synonyme med finansskandaler og arbeidsløshet. …Bare 34 % av franskmennene mener at republikkens verdier settes ut i livet på en betryggende måte. [Ifop-direktør Frédéric Dabi bruker i denne forbindelse uttrykket ”vårt demokratiske ubehag”.] De føler også ubehag når det gjelder innvandring og reagerer med økende anti-islamisme: 76 % prosent sier at islam øker for mye. Bare 14 % mener at staten bør bidra økonomisk til bygging av moskeer,” sier Paris Match.

Moskeer i vekst

Det finnes i dag rundt 2100 moskeer i Frankrike (noen hevder det er 2359). I 1985 var det 900 moskeer, og i 1965 bare 5. Det skjer stadig bygging av nye moskeer, noen av dem er store som katedraler. Mange er også finansiert av petrodollar og andre kilder i muslimske land. Moskeene betjenes av omtrent 2160 imamer. 75 % av dem er ikke franske, og en tredjedel av dem snakker ikke fransk. For å omgå bestemmelsen i loven av 1905 (artikkel 2) om at staten ikke kan støtte religiøse menigheter og bygging av gudshus, bygges mange av moskeene som ”kultursentre” og kan da få offentlig støtte.

Et eksempel er bevilgningen fra den sosialistiske borgermesteren i Paris, Bertrand Delanoë, på 28 millioner euro til et islamsk kultursenter på 4500 m2, l’Institut des cultures d’Islam, som også skal romme en moské. Under et møte med velgerne i rådhuset i 18. arrondissement i Paris 3.november i år var dette et spørsmål som ble tatt opp av flere publikummere som fikk ordet. De uttrykte også bekymring over at budskapet herfra ville være i strid med viktige prinsipper i fransk lovgivning og samfunnskontrakt. Dette kom i tillegg til at borgermesteren ved avslutningen av ramadan 24 august, inviterte en rekke muslimske geistlige og ledere til en mottakelse i Paris’ rådhus, der regningen for bevertning og konsert kom på 99 000 euro, som skattebetalerne dekker.

Raus kommunal gave til bygging av moské

Men også deler av høyresiden er med på det som mange i Frankrike mener er offentlig snikfinansiering av islamsk byggevirksomhet. Saint-Germain-en-Laye er en by 40 km vest for Paris med rundt 43 000 innbyggere. Av dem er under 2000 muslimer. De skal nå bygge en moské på en tomt på 1160 m2 der det er plass til en bygning med opptil 1900 m2 gulvflate. Uten noen debatt om byggingen og finansieringen har borgermesteren, Emmanuel Lamy fra Sarkozys parti UMP, inngått en kontrakt om salg av den kommunale tomten for 19 000 euro. Men markedsprisen for en tomt på 1000 m2 i denne byen er på minst 720 000 euro, ifølge eiendomsmegleren SeLoger. Dermed har moskebyggerne fått en gave fra borgermesteren og hans team på rundt 700 000 euro, rundt 5,4 millioner norske kroner, som ellers kunne gått inn i kommunekassa. Dette er ett eksempel av flere.

En annen og mye brukt fremgangsmåte for å omgå lovbestemmelsen av 1905 som forbyr offentlig finansiering av religiøse grupper og kultsteder, er bruk av tomtefeste. Da leies kommunale tomter ut for et tidsrom på vanligvis 99 år, og når det skal bygges moskeer, er prisen ofte symbolsk: 1 euro. Ingen tror moskeene da vil bli revet og tomten brukt til kommunale velferdstiltak.

Dette er bakgrunnen for at en av spørrerne på møtet med den parisiske borgermesteren 3.november spurte hvordan man kan vente at folk i Frankrike skal respektere lovene når myndighetene selv bryter dem.

Sikkerhet

Og kriminaliteten og folks følelse av utrygghet ligger også til bunn for mange franskmenns bekymring over samfunnsutviklingen. Det statlige overvåkingsorganet for kriminalitet ONDRP, viser i en årsrapport som ble lagt fram i november i år at antallet innbrudd har økt med 40 prosent siden 2008 og antallet ran eller tyveri med voldsbruk med 37 prosent. En stor del av den økte kriminaliteten står ikke-franske statsborgere for. ”Antallet utlendinger som er tiltalt for tyveri og skadeverk mellom 2008 og 2010 økte fra 35 570 til 47 186, altså en økning på 32,7 prosent,” sier direktøren for ONDRP Alain Bauer. Når det gjelder ran og tyveri med voldsbruk, står tiltalte utlendinger for over 46 prosent av økningen i løpet av disse to årene. Og utlendingers andel når det gjelder butikktyverier, tyverier på arbeidsplasser og lommetyverier har økt med henholdsvis 36,4 prosent, 76,9 prosent og 80,3 prosent. Når det gjelder forskjellige former for kriminalitet som skaper det rapporten kaller ”en følelse av utrygghet”, har utlendingenes andel økt med fra 30 prosent til hele 80 prosent. Innenriksminister Claude Guéant har bestilt en oppfølgende rapport som vil danne grunnlag for nye kriminalitetsbekjempende tiltak.

Eurostrid

Forholdet til utlandet, og særlig til Tyskland, er blitt komplisert av eurokrisen, som har splittet den politiske eliten. President Sarkozy er blitt sterkt kritisert for sitt nære forhold til Tysklands kansler Angela Merkel. Sosialisten Arnaud Montebourg anklaget i slutten av november Merkel for å føre ”Bismarck-politikk”, en henvisning til Tysklands første kansler Otto von Bismarck som tvang Frankrike i kne under den fransk-prøyssiske krigen i 1870-1871. Historikeren og samfunnsviteren Emmanuel Todd sa at Tyskland er beruset av makt. Og den deputerte sosialisten fra Paris Jean-Marie le Guen sammenliknet Sarkozys møter med Merkel med den franske statsminister Daladiers holdning under München-konferansen i 1938, da Hitler fikk frie tøyler til å hærta Tsjekkoslovakias Sudetenland. Satirebladet Bakchich henter fram en uttalelse av forfatteren Francois Mauriac, som på en tid da DDR ennå eksisterte, sa: ”Jeg elsker Tyskland så høyt at jeg er glad for at det er to av det.”

Den franske utenriksministeren Alain Juppé har gått til motangrep mot sosialistene og advart dem mot å gjenoppvekke ”germanofobiens gamle demoner” i Frankrike. Uttrykket føyer seg godt inn i rekken av andre fobier det er blitt vanlig å beskylde meningsmotstandere for å lide av. Men sosialistene svarer med å friske opp Sarkozys tale i Metz i 2007, der han blant annet sa følgende i forbindelse med Tyskland:

”Frankrike har aldri falt for den totalitære fristelsen. Det har aldri utryddet et folk. Det har aldri funnet på den endelige løsningen [utryddelsen av jødene, min merknad], det har heller ikke begått forbrytelser mot menneskeheten, ei heller folkemord.”

Men heller enn å vekke gamle uttalelser til live, vil Sarkozy nå hente fram igjen en gammel parole fra tidligere magre tider: ”Kjøp franske varer!”

En ting er i hvert fall sikkert: Det er ikke lett for en fransk president å kjøre i så urent farvann som landet har kommet inn i, uten å støte på flytende miner og undervannskjær.