Publisert i Dagbladet. Gjengitt her med forfatterens tillatelse.
Sigurd Skirbekk, professor emeritus i sosiologi, Universitetet i Oslo
ER ET POSITIVT nasjonalismebegrep mulig etter 22. juli? spurte redaksjonen for Minerva før et møte i går der et nytt nummer om nasjonalitet ble presentert. For oss som er litt eldre kan spørsmålet minne om Odd Solumsmoens spørsmål rett etter krigen: Er det mulig å skrive poesi etter holocaust?Det enkle svaret på denne type spørsmål er et ja, det er mulig. Hvis en mener at alt endrer seg når en har opplevd noe oppskakende og dramatisk i nær fortid, kan en i ettertid lett bli vurdert som nærsynt.Opplevelse av krise henger ofte sammen med erfaring av noe uventet, noe de fleste ikke har en umiddelbar forklaring på. Dette burde tilsi søking mot et utvidet sett av nyanserte forklaringer, ikke en avvisning av teoretiske forklaringer. Dette tilsier en gjennomgang av vår forståelse av de institusjonene vi lever innenfor, blant annet vår nasjonalitet.DET DEMOKRATISKE nasjonalitetsprinsippet er en del av arven fra opplysningstida. Nasjonen skulle forstås som et fellesskap for et folk, ikke bare oppfatningen til en administrerende elite. Et visst moralsk fellesskap var en forutsetning for det representative demokratiet. Folk skulle kunne velge ledere de ikke kjente personlig, men som de hadde tillit til, ut fra visse felles kulturtrekk og felles rettsoppfatninger og ellers ut fra de programmer som kandidatene kunne legge fram.Sosiologisk uttrykt kunne en funksjonell nasjonalitet sies å bygge på en integrativ enhet og en instrumentell variasjon i politiske programmer.DET VAR MYE som gikk galt med samfunnsforandringene i etterkant av den franske revolusjon. Napoleon, som skulle gjenopprette den moralske orden og Frankrikes ære, førte Europa inn i forferdelige kriger som er beregnet å ha kostet rundt en million mennesker livet. Men det nye nasjonalstatlige programmet må alt i alt sies å ha vært en suksess.Dette programmet kan utlegges som et prinsipp om at de stater fungerer best der det er et rimelig samsvar mellom kulturelle grenser og politiske grenser i den administrative inndeling av stater. Innetter ville en da ha et kulturelt-moralsk grunnlag for lojalitet og orden, uten å måtte basere seg på voldsmakt.Perioden 1814 -1914 er det hundreåret i europeisk historie da det nasjonalstatlige prinsipp hadde størst oppslutning. Alt i alt ble dette kanskje det fredeligste hundreåret i Europa.Utviklingen av demokratiske nasjonalstater har ikke gått like lett i alle land. I flere kontinentaleuropeiske stater kom folkelige demokratikrav til å bli stående i sterkt motsetning til et aristokrati som hevdet monopol på den nasjonale fortolkning. Motsetningene mellom et revolusjonært venstre og et aristokratisk høyre kunne ta voldelige former.PÅ EN SLIK BAKGRUNN må en si at utviklingen av den norske nasjonalstaten foregikk på en forholdsvis fredelig måte. Den norske overklassen i 1814 besto av borgerlige embetsmenn med sans for prinsippene fra den franske og amerikanske revolusjon. Folkeflertallets talsmenn var selvstendige bønder med leseferdighet, en arv etter Pontoppidan.De folkelige motkulturene fra Hans Nielsen Hauge og framover hadde talsmenn som baserte seg på argumenter og forhandlinger. Ingen i den norske overklassen risikerte liv og helse ved å gi fra seg privilegier.I Norge kom nasjonsbyggere og demokratibyggere stort sett til å trekke i samme retning. Moderniseringsprosessene i Norge ble ikke preget av opprivende konflikter.I SENERE TID har Norge kommet godt ut i internasjonale sammenlikninger, enten det dreier seg om velstand, velferd, demokratiske institusjoner, mye tillit og lite korrupsjon. Den hollandske kulturforskeren Geert Hofstede har ut fra forskjellige mål argumentert for at Norge er et land med liten avstand mellom styrende og styrte, men også et land som er lite preget av langtidstenkning.Det er fullt mulig for nordmenn å ha et positivt nasjonalismebegrep. Og var det ikke nettopp dette vi opplevde etter 22. juli? Det sterke samholdet som spontant kom til uttrykk etter tragediene den dagen, var neppe først og fremst et uttrykk for en solidaritet med Arbeiderpartiet.Dette var en nasjonal markering. Det var raus norsk nasjonalisme på sitt beste, i skarp motstrid til de forvirrede tankekonstruksjonene som gjerningsmannen har gitt uttrykk for.
FOLKELIGE HOLDNINGER her i landet kan være imponerende. Det er ikke opplagt at det samme kan sies om det intellektuelle debattklimaet. Spennvidden i politisk debatt er forholdsvis liten, stort sett begrenset til variasjoner av sosialliberalisme og sosialdemokrati. Langt på vei mangler vi en kritisk og framtidsrettet kulturkonservativ elite.Å være konservativ betyr å ville bevare. Ikke hva som helst og ikke nødvendigvis det mektigste og mest synlige. For å danne seg et bilde av hva vi bør ha et bevarende forhold til for å opprettholde et anstendig liv, kan det være nyttig å se våre overindividuelle føringer som seks konsentriske sirkler om individet: 1) Familie og nærmiljø, 2) Lokalsamfunn og arbeidsplass 3) Nasjon og rettighetsfellesskap. 4) Sivilisasjon og kulturell tilhørighet. 5) Menneskeheten. 6) Naturen.ALLE DISSE enhetene har funksjoner for hverandre. Vi kan også tenke oss motsetninger og konflikter mellom dem. De største konfliktene for kommende generasjoner finner vi neppe på nasjonsnivå, men mellom menneskehet og natur.Studier av det som kalles menneskets økologisk «fotavtrykk», det vil si vårt forbruk av naturgitte ressurser, viser at vi har et overforbruk (engelsk overshoot) av naturens reproduktive evne.Lederen for Global Footprint Network, Mathis Wackernagel, har, etter analyser av seks tusen typer av data fra FN og annet hold, hevdet at naturens bærekraft er overskredet og at året da overskridelsen skjedde kunne settes til 1987. Denne tidfestingen kan sikkert diskuteres, men neppe den historiske utfordringen.HER STÅR VI overfor utfordringer som vil slå inn over alle nivåer av overindividuell orientering. På det nasjonale plan kan både politikken for produksjon og konsumpsjon, reproduksjon og migrasjon bli berørt, og da mye sterkere enn noe 22. juli-traume.