Rita Karlsen, HRS
Det var i september i år at en 25 år gammel kvinne og venninnen hennes ble omringet på nattbussen, melder NRK.no. 25-åringen forteller at det var omtrent tjue menn som klådde på dem. Hun følte det var hender overalt, på brystene, på rumpa og mellom beina.
Venninnene prøvde å dytte unna mennene, men de var omringet. Og ved hvert busstopp gikk noen menn av, mens nye kom mot dem.
Mens bussen manøvrerer seg østover holder jentene rundt hverandre. De er redde og tør ikke prøve å komme seg av, i frykt for at mennene skal følge etter dem. Hele tiden blir de blir tatt på, samtidig som mennene river ringene av fingrene deres og stjeler fra veskene.
Ved busstoppet på Sofienberg i Oslo kommer de seg ut av klyngen de står i. De vet at en kamerat venter på dem ved neste stopp. Der kommer de seg ut, og oppdager da at knokene er blodige.
Kvinnene sier de tror verken medpassasjerer eller sjåføren oppdaget hva som hendte fordi gjengen stod så tett rundt dem, og de var små sammenlignet med mennene.
25-åringen forteller at hun ikke lengre tør å ta nattbuss. Hun blir også redd når hun møter en stor gruppe menn som ikke er etnisk norske – en redsel som har gitt henne et rasiststempel blant bekjente.
Ifølge NRK er det flere kvinner i Oslo som den siste tiden opplevd lignende hendelser, og de kjenner til tre andre kvinner som har blitt befølt av guttegjenger nå i høst. Men Oslo politidistrikt har ikke mottatt noen anmeldelser for lignende hendelser i år.
Voldsforsker ved Politihøgskolen, Ragnhild Bjørnebekk, mener det er grunn til å se alvorlig på hendelsen og at angrepet må ha vært planlagt.
– Jeg oppfatter det som veldig alvorlig. Det å bli stående i en gruppe med mange fremmede som angriper er veldig skremmende for dem som opplever det. Det er også alvorlig for dem som utøver dette. De må jo ha planlagt det, sier Bjørnebekk.
Bjørnebekk viser til at det i 2008 var en rekke medieoppslag om en norsk-somalisk guttegjeng som hadde lagt kvinner i bakken og tatt på dem. Hun tror vi ser starten på et nytt fenomen.
– Det er viktig å ta det så raskt som mulig før det får mulighet til å utvikle seg. For når et fenomen sprer seg er det mye vanskeligere å stanse det, sier hun.
Bjørnebekk mener at det heller ikke må overses at gjengene består av menn med innvandrerbakgrunn.
– Det sier noe om kulturer som har veldig kyniske holdninger til jenter, spesielt norske jenter. Man må gå inn i disse kulturene og jobbe med holdninger, sier voldsforskeren.
Som kjent er det svært sensitivt å påpeke overgriperens opprinnelse, da flere frykter for at det kan bidra til stigmatisering av grupper. Mindre sensitivt er det dog hvis de som uttaler dette, selv har innvandrerbakgrunn.
Tina Shagufta Kornmo har selv pakistansk bakgrunn og er leder for det såkalte LIM-nettverket for likestilling, integrering og mangfold. Hun tror mennene kan ha importert en kvinnediskriminerende kultur fra sitt hjemland til Norge.
– Alle vi som har bakgrunn fra patriarkalske eller føydale samfunn vet at kvinner som går uten følge av menn risikerer å bli utsatt for seksuell trakassering av menn. Det er denne ukulturen de mennene nå har tatt med seg til Norge, og det er bekymringsfullt dersom dette viser seg å bli en ny trend her i landet, sier Kornmo.
Kornmo, som også er lege, mener at politiet, skolen og samfunnet generelt må være tydeligere på hva som er akseptabelt og hva som ikke er det:
– Det kan være fordi de ikke møter en tydelighet ute i samfunnet. De opplever at dette blir til dels oversett. Der tror jeg vi må være mye flinkere. Vi må være tydeligere på likestilling, på at kvinner har lov til å gå kledd hvordan de vil, oppføre seg hvordan de vil og ikke minst at kvinner skal være trygge når de går alene, sier Kornmo.
Hun har utvilsomt et poeng, men vi må bare over barrieren først: nemlig erkjennelsen av at dette er importert ukultur og som vi trygt og bastant skal gi uttrykk for at vi ikke godtar. Problemet ligger i at vi ikke griper fatt i ukulturen på et tidlig tidspunkt. Spør en hvilken som helst ungdomsskoleelev på Oslo øst: ”Hore” er et hverdagsord. Og hva er gjort med ukulturen som er avdekket ved en rekke skoler på Oslos østkant, der blonde jenter mobbes og flytter?
Disse guttegjengene har antakelig for lenge siden erfart at samfunnet kvier seg for å irettesette dem. Vi er redd for konflikter og vi er i særdeleshet redd for å bli stemplet som rasister.
For ikke lenge siden erfarte jeg selv oppførselen til en guttegjeng på 37-bussen i Oslo, der det mest sjokkerende var å erfare berøringsangsten fra medpassasjerer og sjåfør. Gjengen besto av unge gutter, 13-14 årsalderen tenker jeg, med ulik innvandrerbakgrunn. De hoiet, ropte og skrek, slo på hverandre og i ruten, og veivet rundt seg med brusflasker, mobiler og ransler. Da jeg gikk av bussen på Galgeberg, så den ene sitt snitt til å spytte meg i ansiktet. Jeg ble rasende, bråsnudde og tvang opp dørene igjen. Jeg tok tak i jakkekragen på guttungen og løftet han opp av setet, mens jeg forlangte en forklaring på hans oppførsel. Én ting var nå guttungens og gjengens forskrekkede blikk, men mer trist var det å erfare at alle medpassasjerene på bussen trakk seg vekk. Her var det helt tydelig at dette ville ingen blandes inn i. Bussjåføren ble i villrede om han skulle kjøre videre eller ikke, og jeg ropte til han at han skulle holde bussen i ro til jeg hadde fått en forklaring fra gutten. Beskjemmet ba gutten om unnskyldning og forklarte at det ikke hadde vært meningen. Kanskje det var sant eller kanskje han angret seg, jeg vet ikke, men jeg er helt sikker på at vi som samfunnsborgere må reagere på uakseptabel atferd.
For øvrig fortalte en venn av meg at han for noen dager siden opplevde noe lignende. Han og en venninne ventet på noen som skulle komme med bussen til Vålerenga, og sto der sammen med to jenter i hijab. Plutselig snur den ene jenta seg og spytter han i ansiktet. Forferdet spør han hva i all verden det er hun driver med, men hun viser bare større aggressivitet. Han spør så igjen hva det er hun tillater seg, men får til svar at han er en jævla rasist. Min kamerat kjenner at han blir hissig, noe hans venninne også oppdager, og hun drar han vekk. Hun oppfordrer han til ikke å bry seg. Han vurderte etterpå å anmelde saken, men bestemte seg for ”å glemme den”.
Vi må kvitte oss med berøringsangsten. Vi må gripe fatt i de utfordringene vi møter, og vi må helst gjøre det før problemene får vokse seg for store. Der er vi på etterskudd allerede. Og det nytter ikke å sitte og vente på at ”de selv skal ta opp problemene”. Det er i alle fall alt annet enn alle vakre ord om fellesskap.