Rita Karlsen, HRS
Per-Willy Amundsens kronikk er i min vurdering saklig og nøktern, men spørsmålet er uansett om samfunnet vil godta at han har en slik holdning? Er det tillatt å si at en er kritisk til islam, dertil ved å presisere at det handler om den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier? Eller vil det resultere i en strøm av ”overtolkninger” eller tillagte (skjulte) motiver?
Det vil bli spennende å se om kronikken ”Hvorfor jeg er kritisk til islam” vil vekke noen debatt, og om debatten vil holde samme saklighetsnivå som Amundsen har lagt for dagen. I skrivende stund, om lag en time etter publisering på Aftenposten.no, har kronikken 24 ”liker” og 43 kommentarer, der sistnevnte hovedsakelig går i Amundsens favør.
Publisert i Aftenposten 16/12-11. Gjengitt her med forfatterens tillatelse.
Hvorfor jeg er kritisk til islam
Per-Willy Amundsen, stortingsrepresentant (Frp)
Grunnlaget for min politiske overbevisning er ideen om at alle mennesker har egenverdi, en rett til frihet og rom for personlig utfoldelse.
Jeg er overbevist om at vitenskapens vei er den eneste riktige. Historien har lært oss at kunnskap, innsikt og et fritt ordskifte gir fremskritt og utvikling. Den samme historien har også lært oss at demokratiet og rettsstaten er uovertrufne dersom vi vil bygge gode samfunn. Kort sagt; jeg har tillit til byggverket vi kaller «Den vestlige sivilisasjon». Aldri, hverken før eller siden, har mennesker skapt samfunn som når opp til våre samfunns frihet og velferd.
Fornuften vant
Veien hit var ingen selvfølge. Tvert om. Den var vanskelig og til tider brutal. Selv om grunnlaget for Vesten kan spores tilbake til antikken, måtte våre forfedre og -mødre gjennomgå 1000 år med undertrykkelse, kristenfundamentalisme og nepotisme (også omtalt som middelalderen), før vi fant tilbake til våre gamle verdier – og gjorde de enda bedre.
Renessansen, reformasjonen, opplysningstiden og markedsøkonomien er avgjørende stikkord.
Men kanskje bør den viktigste årsaken tilskrives sekulariseringen – skillet mellom verdslige lover og befalinger hentet fra hellige tekster. Galileo Galilei og en lang rekke visjonære måtte gi tapt før fornuften triumferte og vi endelig kunne frigjøre oss fra pave- og kirkemakt.
Krig, vold og hat
Nå lurer du sikkert på hvorfor jeg skriver alt dette, ekstremkortversjonen av vår historie, i en kronikk som handler om islam? Lærdommen fra Vestens historie er selve beveggrunnen for min kritiske holdning til islam.
Ta dette innover deg, uansett religion: islam og kristendommen i sine fundamentalistiske råversjoner, er alltid uhyggelige. Opp gjennom historien er begge kjennetegnet med krig, vold og hat.
Men i motsetning til Vestens moderne utgave av kristendommen, som i overveiende grad har tilpasset seg et sekulært samfunn, har islam i hovedsak ikke gjennomgått en tilsvarende utvikling. I så måte befinner store deler av den muslimske verden seg fremdeles på et nivå som best kan sammenlignes med vår middelalder. Vi vet det godt, for det er vel derfor vi har, eller i alle fall hadde, så store forhåpninger til Den arabiske våren?
Fundamentalister
For mens en forsvinnende liten minoritet i Vesten kan defineres som fundamentalistiske kristne, er det langt flere muslimer som fremdeles lever i en fundamentalistisk forståelse av islam. Ikke minst er undersøkelser fra Storbritannia, som viser en utbredt fundamentalisme blant unge muslimer, svært urovekkende. Mange innfødte unge muslimer er langt mer fundamentalistiske enn foreldrene som vandret inn. Tilsvarende urovekkende er eksempelvis islamismen vi har sett komme til uttrykk ved Høyskolen i Oslo.
Det er ikke nødvendigvis slik at utviklingen alltid går fremover. Historien om antikkens fall for pavekirken burde lært oss at tilbakeslag i vår tid også er sannsynlig. Frihet og demokrati må kjempes for hver eneste dag. Kanskje historieløsheten er mer utbredt enn vi er villige til å innrømme? Et poeng er folks henfall til (over)tro og ikke-vitenskapelige forklaringsmodeller. Langt mer alvorlig er det når ledende politikere finner det opportunt å relativisere sekulære verdier for å tilfredsstille krav fra islams interesser – også omtalt som (snik)islamisering.
Mange politiske slag
Eksemplene og de politiske slagene har vært mange under denne regjeringen. Alt fra Jonas Gahr Støres harmdirrende formaninger om «manglende respekt for religiøse følelser» i 2006, fordi noen trykket tegninger av Muhammed, via lovforberedelser for å innskrenke ytringsfriheten for religionskritikk, til hijab i politiet og Forsvaret, delt svømmeundervisning og «retten» for kvinner til å bli maskert (les: burka og niqab). Listen kan gjøres lengre, men den illustrerer et grunnleggende problem i Vestens og Norges møte med fundamentalismen: doble standarder.
Som samfunn stiller vi ikke de samme krav til innvandrere med muslimsk bakgrunn som vi gjør til andre. Den kulturrelativistiske tilnærmingen til fremmede kulturer (den tvilsomme arven etter 68’erne), blinder mange for fundamentalistiske holdninger som søker å omvelte samfunnet vårt.
Forenlig tilnærming
Så kan man si: ja, men mange er ikke slik, mange muslimer tilpasser seg vårt sekulære samfunn. Og det er riktig. Da har jeg heller ingen innvendinger. Dersom ens religiøse overbevisning tilhører privatsfæren og ikke påtvinges andre eller offentligheten, da har man inntatt en tilnærming som er forenlig med vårt samfunn.
Jeg har ingenting imot religiøse grupper, ei heller muslimer. Jeg er derimot motstander av den delen av islam som utfordrer samfunnets sekulære verdier, om det så er demokrati, personlig frihet, pluralisme, ytringsfrihet, likestilling, likeverd eller religiøs frihet. Derfor føler jeg et særlig ansvar som folkevalgt politiker å tone flagg: ja, jeg er kritisk til islam.
Se deg rundt
For: Se deg litt rundt i verden. Hvorfor tilhører majoriteten av landene i den muslimske verden, på tross av sine mange naturressurser og rikdommer, likevel det vi betegner som utviklingsland? Hvorfor har disse landende, med bred pensel, undertrykkelse der vi har frihet? Islamsk fundamentalisme der vi har vitenskap? Nepotisme og sharia der vi har demokrati og rettsstat? Og vel «ingenting» der vi har sekularisme? Se meg inn i øynene og fortell meg at dette ikke har noe med islam å gjøre – og tro på det selv.
Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.
Den bevisstheten må vi som samfunn søke. Det er debattens kjerne.