Innlegg sendt rights.no av mannen som ble overfalt, og som rights.no kjenner identiteten til. Mannen ønsker anonymitet da han er i jobbsøkingsprosess:
Lørdag den 7.januar opplevde jeg noe man bare tenker skjer på film, noe helt surrealistisk: Jeg skulle møte en jente fra nettet for å diskutere innvandring og islam, og endte opp med å bli banket opp av tre maskerte menn.
En uke eller to tidligere hadde jeg fått en venneforespørsel på Facebook, fra det som så ut til å være en uskyldig ung kvinne. Vi hadde flere felles «venner». Jeg spurte henne hvorfor hun ville legge meg til, og i følge henne var det fordi vi hadde en del like oppfatninger om problemer knyttet til innvandring og islamisme. Hun skrev også at hun ville bli med i NDL (Norwegian Defence League) – en gruppe som blant annet går hardt ut mot islam. Uten at jeg valgte å kommentere hennes angivelige ønske om å bli med i denne organisasjonen, sa jeg at jeg gjerne ville diskutere disse emnene med henne.
Kvinnen, som påstod at hun var svensk og kallte seg for Henrietta Jonasson, kunne fortelle at hun fulgte med på Kent Ekeroths blogg (Ekeroth er politiker i det innvandringsrestriktive partiet Sverigedemokraterna). Hun nevnte også en annen blogg som jeg ikke kjente til. Jeg gav henne da navnet på tre nettsider som jeg personlig fikk utbytte av å lese fra tid til annen: rights.no (Human Rights Service), document.no og honestthinking.org. Jeg sa også at jeg hadde noen bøker jeg ville anbefale, og at vi gjerne kunne møtes en dag om hun var interessert. Det var hun tydeligvis svært interessert i.
Egentlig ville jeg møte henne ved «Den blå steinen» – et kjent område på Torgallmenningen, midt i Bergen Sentrum. «Henrietta» forklarte at hun var lite kjent i Bergen, og derfor heller ville møtes nær hvor hun bodde. Hun foreslo minnesmerket på nonnestien. Jeg visste ikke hvor det var, men fant ut at det var i nærheten av Florida hvor Bybanen går. På bybanen satt jeg og tenkte på at hun kunne være en rasist og høyreekstremist. Jeg håpet ikke det. Da jeg kom frem lørdags kveld var klokken litt før 9 – det var tiden jeg skulle møte henne. For det meste holdt jeg meg nærmest stien ved bilveien og gikk litt frem og tilbake. Jeg så da etter kvinnen, som angivelig skulle ha på seg en rød lue og ha med seg en liten hund.
Jeg forstod enda ikke helt nøyaktig hvor minnesmerket var. Rundt fem over 9 hadde jeg vært i nærheten av det, men det forstod jeg ikke før det hadde gått en halvtime. Klokken var nå litt over halv 10, og jeg bestemte meg for å gå en siste runde på stien før jeg gikk hjem. Rett før dette hadde jeg sendt melding til kvinnen fra mobilen på Facebook, og spurt hvor hun er, og at jeg stod der jeg stod. Endelig fikk jeg sett hvor minnesmerket var. Jeg så jo at hun ikke var der, men jeg gikk bort å studerte dette minnesmerket som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Kort tid etter kom de joggende, tre stykker. De var maskerte og alt jeg kunne se var øynene. De løp raskt mot meg, mens jeg stotret frem et «unnskyld, men hva driver dere med?», før jeg ble dyttet ned i bakken og sparket i beina og i ryggen. Jeg husker at jeg tenkte i øyeblikket de løp mot meg, at nå kom jeg til å få skambank. Heldigvis skulle det vise seg å ikke bli så fatale følger, for de skulle få det raskt overstått. Raskt løp de fra meg igjen, men da jeg var på vei til å reise meg opp, sa han ene av dem til de to andre «Spark han». De løp bort igjen og sparket meg ned igjen i bakken, og så forsvant de – mot Florida, hvor jeg hadde kommet fra.
Jeg var naturligvis i sjokk. Jeg kom meg opp og løp i motsatt retning, videre på Nonnestien. Stien var lang og jeg var naturligvis interessert i å komme meg til et offentlig område. Jeg løp derfor opp på en hovedvei som også var en bro. Der ringte jeg politiet og sa jeg ville anmelde disse mennene. Jeg fikk også beskjed om å komme meg til brannstasjonen rett under, for å vente på en patrulje. Kronglete nok måtte jeg klatre over noen høye gjerder på en byggeplass, for å komme meg fort bort til stasjonen. Jeg ventet på patruljen og fikk anmeldt saken på i sentrum. Der skrev jeg også ut utskrifter av facebook-samtalen med kvinnen og en politimann tok bilde av skadene jeg hadde blitt påført.
Jeg var fortsatt litt forvirret over det hele. Jeg forstod jo at noen ville skremme meg fordi jeg hadde «feile» meninger i forhold til innvandring og islamisme. Men jeg tenkte naturlig nok nå at det lå noe mer bak. Jeg kom nemlig på de såkalte «felles vennene» denne «kvinnen» og jeg hadde. «Henrietta» hadde nevnt NDL og jeg hadde ikke engang reagert noe særlig på det. Men her var det noe muffens. Jeg ringte til en av våre «felles venner», og fikk bekreftet min mistanke: Fire av mine bekjente var med i NDL, og han jeg snakket med er en av lederne for gruppen i Bergen.
Da jeg kom hjem om natten var naturligvis profilen til «Henrietta Jonasson» slettet. To dager etter skrev jeg på facebook til en annen jeg kjente som var med i NDL. Jeg ønsket å stille noen kritiske spørsmål til personen om NDL. Jeg ville kort sagt vite hva NDL egentlig praktisk ville gjøre, i forhold til de utfordringene som fantes når det gjaldt innvandring eller islamisme. Svarene tilfredsstilte meg ikke. De ville spre informasjon til de uvitende. De ville gå i demonstrasjoner. Jeg svarte at jeg hadde ikke tro på demonstrasjoner – blant annet fordi det førte til konflikter med andre grupper. Jeg svarte også at jeg trodde på informasjonsspredning i allerede eksisterende, intellektuelle nettsteder, og at jeg heller hadde tro på politisk delaktighet. NDL var ikke, og kan ikke, være noe for meg.
Jeg var naturligvis preget av sjokk på lørdag, rett etter angrepet på meg. En annen følelse som også var dominerende i meg, var oppgitthet. Oppgittheten over at noen faktisk mente at det var greit å banke opp noen for deres meninger – og at en gruppe på flere kunne planlegge noe slikt sammen. Hege Storhaug i Human Rights Service, skrev om saken at noe lignende aldri før har skjedd her i landet – det har i hvert fall ikke blitt registrert. Hendelsen er et ekko av totalitære samfunn, der upopulære meninger bekjempes med terror og vold. I Norge skal vi i teorien være trygge, skjermet for slikt. Jeg kan gå med på at det lå en god porsjon naivisme i at jeg gikk med på møtet – men så er det også noe man ikke tror skal skje. Det virker nesten absurd.
Heldigvis går det bra med meg mentalt og fysisk nå. De første dagene hinket jeg og hadde svært vondt i ene foten. Nå er jeg frisk. Jeg håper politiet tar de skyldige, så rettferdighet seirer. Men det jeg har et enda sterkere ønske om, er at disse menneskene kjenner etter på sin samvittighet og angrer. De burde gå til politiet selv. Skjønt, det tør de vel ikke. Hendelsen var et angrep på ytringsfriheten, og er derfor en prinsipiell viktig sak som fortjener oppmerksomhet og diskusjon.
Jeg ønsker ikke å gå ut med navn eller ansikt på meg selv – ikke fordi jeg skammer meg over hva jeg mener. Jeg vet hva jeg står for. Jeg er ingen rasist. Jeg har venner av ulik hudfarge og livssyn. Jeg hater ikke mennesker, uansett hvor forskjellig fra meg de er. Jeg er imot vold og det kunne ikke falt meg inn å bruke vold mot mine sterkeste meningsmotstandere.
Men jeg er også en jobbsøker, og jeg ønsker ikke fokus på meg som person i denne saken. Jeg er ikke ute etter å skape meg fiender, og det har jeg jo innsett at man får med «de feile meningene». Dette ber jeg om forståelse for.
Hendelsen understreker noe etter min mening, nemlig at smarte, fredssøkende mennesker må fortsette å diskutere. På nettsteder – hvor de må få ha retten til å være anonyme. Og de som ønsker å utgjøre en forskjell har også anledning til å melde seg inn i partier. Det applauderer jeg. Problematiske sider ved innvandring eller politisk islam skal ikke bli tiet i hjel av ekstremistene. Debattene må tas, for et trygt og godt Norge.