Tore-Jarl Bielenberg, HRS
(Paris): Arbeidsløsheten og følelsen av usikkerhet gjør at franskmennene er verdens mest pessimistiske folk, forteller kveldsavisen ”France Soir” (23.12.2011) med henvisning til en undersøkelse foretatt av Gallup International. (De mest optimistiske bor i Nigeria!). Åtte av ti franskmenn mener at 2012 vil bli preget av utallige ”økonomiske vansker”. Og ikke uten grunn. I løpet av de tre siste årene er 900 store industribedrifter med rundt 100 000 ansatte blitt nedlagt. Antallet arbeidssøkende økte med 5,2 prosent i 2011, alene i november kom det til 29 900 nye. Og tallet er nå kommet opp i 2 844 800. Legger man til deltidssysselsatte og tar med de oversjøiske områdene, får man hele 4 510 000 som regnes som helt eller delvis arbeidsløse (France Info 26.12.2011).
”Man venter nullvekst i de kommende 18 månedene, og derfor ansetter ikke bedriftene folk, men forsøker tvert om å skjære ned på personalet,” sier økonomen Henri Sterdyniak i det franske konjunkturforskningsinstituttet OFCE til AFP-TV. Og han legger til: ”Man venter at 2012 vil bli et helt katastrofalt år… og vil ende med en arbeidsløshet på 10,7 prosent.” President Sarkozy har derfor innkalt til et fransk toppmøte 18. januar for å drøfte sysselsettingen i landet.
Eurostriden skjerpes
Utenriksgjelden er enorm og ratingen usikker. Krigen mot Gaddafi har kostet Frankrike 300 millioner euro, opplyser forsvarsministeren. I tillegg kommer eurokrisen, som henger som et Damoklessverd over landet. Mens Nicolas Sarkozy og Angela Merkel kjemper iherdig for å redde euroen, sier over halvparten i en Ifop-undersøkelse at overgangen til euro var ”en dårlig ting”. Likevel vil ikke to tredjedeler av de spurte våge spranget tilbake til franc’en i dag. Men ”Le Monde” kan fortelle at mange av de største selskapene og bankene forbereder seg på at euroen skal forsvinne, og avisens kommentatorer mener at det er sannsynlig at eurosonen vil eksplodere (21.12.2011). Samtidig fikk numismatikeren Michel Prieur komme til orde på TV-kanalen France 5 like før nyttår, der han foretok en bitende analyse av eurosedlene (29.12.2011). Han pekte på at alt som kunne fortelle noe konkret om europeisk kultur er fjernet på sedlene og konkluderte med at ”ideen til funksjonærene i Bruxelles var å utelate enhver nasjonal referanse. Det gjaldt å drepe ideen om nasjonen.” For mange franskmenn var dette ekstra malurt i begeret. Så eurokrisen er ikke noe godt utgangspunkt for en sittende president.
Men også innvandring og islam er et ømtålig emne, særlig i kombinasjon. Her er det ikke snakk om små tall. Tidligere leder for den franske organisasjonen SOS racisme, Malek Boutih, sa det slik i et intervju med fjernsynskanalen France 5 i februar 2011: ”Man må ikke glemme at Frankrike er det fremste arabiske landet utenfor den arabiske verden.”
Vanskeligere å bli fransk
Innenriksminister Claude Guéant har tidligere tatt til orde for en rekke tiltak for å redusere både den legale og den illegale innvandringen og problemene de fører med seg. Et nytt trekk er at det fra 1. januar 2012 vil kreves mer av dem som søker fransk statsborgerskap enn tilfellet var tidligere. Hittil har det vært slik at den som blir født i Frankrike av ikke-franske foreldre og bor i Frankrike eller har gjort det i fem år etter fylte 11, automatisk blir fransk ved oppnådd myndighetsalder (18 år). Fra nå av må søkerne fremlegge diplom eller attest fra godkjent myndighet om at de behersker fransk på et tilfredsstillende nivå. Det skal avsettes 70 millioner euro til gratis franskkurs for søkere. Hensikten er ikke å redusere antallet naturaliseringer, men å sikre at innvandrerne tilpasser seg samfunnet bedre, heter det. Men som avisen ”Liberation” peker på, sank antallet naturaliseringer i Nederland med 44 prosent fra 2006 til 2008 og i Tyskland med minst 39 prosent etter at de innførte tilsvarende ordninger.
”La ikke islam bli et stridsspørsmål!”
Muslimske stemmer kan komme til å avgjøre valget, og det mobiliseres fra mange kanter for å vinne deres gunst. Det er noe av bakgrunnen for at innenriksminister Guéant sier at 2012 ikke vil bli som de to foregående årene. Han ønsker verken polemikk eller ”strid” om islam eller muslimenes tilstedeværelse i Frankrike, forteller han i et nyttårsintervju med ”Le Monde” (02.01.2012). Han skiller der klart mellom ”radikal islam”, som han betegner som ”utillatelig” (intolerable), og de muslimene som respekterer ”landets regler”, og han sier at de har ”behov for forståelse” fra samfunnets side.
”Det er regjeringens plikt å minske spenningen og opprettholde harmoni mellom de forskjellige bestanddelene av samfunnet,” fortsetter han. ”Men når det gjelder økningen av radikal tale som vi har vært vitne til de siste månedene, må det reageres. Det er en atferd… som angriper og underminerer vår republikanske pakt… Når en imam av fremmed nasjonalitet holder antisemittiske, antivestlige eller diskriminerende prekener, setter vi i gang en utvisningsprosedyre. Det vil skje med en imam nå i januar. Hvis det dreier seg om en fransk predikant, er det straffeloven som gjelder… Det man krever er at de religiøse uttrykkene til visse personer ikke skal føles som provokatoriske for franskmenn flest.”
Sarkozy-minareten
Ikke alle deler innenriksministerens ønske i så måte. Således vakte det oppsikt da fransk presse kunne melde at man i Gennevilliers, en nordvestlig forstad til Paris, skal bygge en ny moské med Europas høyeste minaret – 35 meter, og at den skal bære Nicolas Sarkozys navn (se illustrasjonsbildet på forsiden). ”Le Parisien” brakte også et foto fra byggeplassen der tårnet skulle reises.
Det er vanlig at franske presidenter får signalbygg oppkalt etter seg. de Gaulle har gitt navn til den mest sentrale plassen i Paris (Etoile-Charles de Gaulle) og landets hovedflyplass, Pompidou har fått et senter for moderne kunst, Mitterand et stort bibliotek og Chirac et museum for ”primærkunst” (tidligere kalt primitiv kunst) navngitt etter seg. Og så skulle altså Sarkozy ende opp med et muslimsk bønnetårn.
”Dette er en fantasifull provokasjon,” var reaksjonen fra ansatte ved Elyseepalasset. Bystyret i Gennevilliers rykket ut og sa det aldri hadde gitt byggetillatelse til noe sånt. Mannen bak provokasjonen var millionæren Rachid Nekkaz, han som i sin tid sa han skulle opprette et fond på 1 million euro for å betale bøter for alle som brøt loven mot heldekkende ansiktsplagg. (Siden loven trådte i kraft i april, er det blitt gjennomført 286 identitetskontroller i forbindelse med ansiktstildekning og seks personer har fått bøter, opplyste innenriksministeren i nyttårsintervjuet. Nesten en fjerdedel av de kontrollerte var franske konvertitter. ”Man kan se dette som en vilje til å flagge en ny identitet, men også som en viss provokasjon,” mente ministeren.)
Nekkaz var en mislykket uavhengig presidentkandidat i 2007 og ville også stille som presidentkandidat for sosialistpartiet i 2012, men nådde ikke opp under prosessen. Nå var Nekkaz imot at man skulle rive et bønnehus etter at byen hadde fått en stor ny moské, og ville kjøpe tomten for 500 000 euro for å reise ”Sarkozy-minareten”. Nekkaz inngikk nylig et forbund med Hassan Ben M’Barek, stifteren av organisasjonen Den uavhengige forstadsfronten, med den franske forkortelsen FBI.
Noen Sarkozy-minaret vil altså ikke bli bygd i Gennevilliers. Men det rører seg i forstedene. Et lite eksempel:
”De undertrykte minoriteter”
Et par uker før jul samlet et knippe meget omtalte og omstridte personer seg i en kino i den østlige Paris-forstaden Bagnolet. Temaet for møtet var ”Vår i de folkelige nabolag” (”Printemps des quartiers”) med tydelig referanse til hendingene i Nord-Afrika. Publikum besto for det meste av folk med røtter i Maghreb, altså Nord-Afrika. Blant de mange talerne var Hourija Bouteldja (opprinnelig fra Algerie) og Tarik Ramadan (barnebarnet til stifteren av Det muslimske brorskap, Hassan al-Banna), som var invitert fra Sveits, men også Alain Gresh, sjefredaktøren for ”Le Monde Diplomatique”, deltok.
Allerede i sin åpningstale slo møtelederen Youcif Brakni an tonen:”Det er i dette departementet [Seine-Saint-Denis] revolten i 2005 begynte…” Og taleren Omer Alsoumi førte tanken videre: ”Vi står foran den veldige oppgaven å overføre og skape transmisjonsbånd fra de arabiske revolusjonene helt hit til Frankrike, til Europa, til hjertet av systemet,” Tariq Ramadan var den som høstet størst applaus med uttalelser som gikk til felts mot det franske prinsippet laïcité, som blant annet innebærer skille mellom kirke og stat og regner religion som en privatsak, og han advarte muslimer mot å falle i denne fellen. ”Vi gir blaffen i laïcité,” sa han. For ham gjelder tanken ”muslimer fremfor alt”, kom det frem. Han gikk også inn for at jenter i hijab igjen skal innta franske skoler.
Henvisningen til 2005 gjelder opptøyene i mange franske forsteder der 10 000 biler ble brent, skoler, barnehager og andre offentlige bygninger ble på påtent eller ramponert og skadene kom opp i rundt 200 millioner euro. I tre uker var det erklært unntakstilstand før gemyttene roet seg.
Som et forspill til møtet kom det i oktober et manifest (”Appell 2012”) som beskriver innvandrerbefolkningen som koloniserte av hvite franskmenn, og utplyndret som folket i de styrtede diktaturene i Nord-Afrika, og som begrunner hvorfor det er nødvendig å gripe til kraftige virkemidler, som en revolt. Så det er tydelig at noen forbereder seg med å legge et ideologisk grunnlag for ny uro i en utrygg befolkning.
Motreaksjoner
Det ventes nå flere bøker som uttrykker uro for det som skjer. Blant annet kommer det kommunistiske parlamentsmedlemmet André Gerin, som tok initivativet til forbudet mot ansiktstildekning, med en ny og oppdatert utgave av sin bok fra 2007, ”Republikkens gettoer”, der han viser hvordan han kom frem til sitt standpunkt ut fra virkeligheten i byen han var borgermester i, Vennisieux. Våren 2011 intervjuet jeg Gerin for HRS, og han utdypet da sine standpunkter ytterligere.
Også fra motsatt side i politikken kommer det en bok nå 18. januar. ”Le Figaro”s kommentator Ivan Rioufol lanserer ”Hvorfor det haster med å bli reaksjonær” (”De l’urgence d’être réactionnaire”). Teksten på omslagets siste side lyder:
”Det haster. Nå før presidentvalget bør ikke den bevisste samfunnsborger lenger være redd for å erklære seg bokstavelig talt som reaksjonær, altså for å slutte opp om de politiske reaksjonene som tar sikte på å avverge de katastrofene oppsmuldringen av velferdsstaten og nasjonalstaten innebærer. Virkeligheten viser det: lederne er ute av stand til på egen hånd å komme seg fri fra det politisk korrekte som hindrer oss i å nevne tingene ved deres rette navn og blander sammen fremskritt og marsj utfor stupet. Den mest radikale islam er, i Frankrike, den som har størst fordel av denne blindheten. Det indignerte Frankrike, som raser på nettet, krever at eliten må våkne før det er for sent. Det ønsker ikke å vende tilbake til en fordums verden. Det vil forsvare moderniteten og humanismen, som er truet av glemselens og ikke-tilhørighetens lære. Den reaksjonære i det 21. århundret er en demokrat som er skuffet og blir mer og mer irritert og kommer fra så vel høyre som fra venstre. Den konforme tenkning tror han er moden for skraphaugen og vil gi ham til Marine le Pen [lederen for Front National, min merknad]. Den ”nyreaksjonære” er i virkeligheten i samklang med det sivile samfunnet som har bestemt seg for å ta sin skjebne i sin egen hånd. Han kan være det politiske grunnlaget for en fremtidig nasjonal union. Han er den nye moderne.”
Så frontene skjerpes før det franske presidentvalget. Og Nicolas Sarkozy har tunge bører å bære og bratte bakker å gå om han vil bli gjenvalgt som Frankrikes president.