Hege Storhaug, HRS
I 2003 besøkte HRS en uformell shariadomstol (Islamic Centre of England) i London. En medarbeider i HRS og jeg dro for å se på mulighetene for skilsmisse for en muslimsk kvinne når ektemannen nekter hustruen å gå fra han. Medarbeideren var i nettopp denne situasjonen. Hun var vår ”testcase”. Vi opplevde det samme som jeg opplever når jeg leser BBC sin reportasje om økningen i bruken av sharia i Storbritannias mange domstoler (over 85, hvor fem er formaliserte): statistikk som presenteres over antall og type juridiske saker som domstolen befatter seg med årlig, er svært upresis, om overhodet eksisterende. Det er likevel vanskelig å så tvil om påstanden om en betydelig økning i bruk av sharia på de britiske øyene.
The use of Sharia, or Islamic religious law, is growing in Britain, with thousands of Muslims using it to settle disputes each year, but women’s groups and some others are objecting. (…).
An estimated 85 Sharia councils could be operating in Britain, according to a 2009 report by the think tank Civitas.
Several bodies like the Islamic Sharia Council have seen a large increase in their cases in the past five years.
»Our cases have easily more than tripled over the past three to five years,» says Sheikh al-Haddad.
»On average, every month we can deal with anything from 200 to 300 cases. A few years ago it was just a small fraction of that.
Sharia har operert i lokale uformelle såkalte råd siden tidlig 80-tallet. Disse rådene har ingen offisiell myndighet til å utstede domsavsigelser. Det var først i 2008, da justisdepartementet under Jack Straws ledelse, i det stille oppgraderte fem sentrale shariaråd til formelle domstoler at britiske myndigheter ga islam rettslig myndighet på britisk jord i saker som omhandler ekteskap, skilsmisse, barnefordeling, arv – og hustruvold (!). Sistnevnte hører som kjent ikke hjemme under det sivilrettslige, men det strafferettslige. I flere saker er vold mot kvinner resultert i at ektemenn dømmes til kursing i aggresjonskontroll og mentorhjelp fra eldre i nærmiljøet – uten annen form for straff.
Vår påstand er at shariadomstolene i Storbritannia lever sine egne liv, så godt som fullstendig utenfor myndighetenes innsikt og kontroll. ”Dommerne” kan være hvilken som helst imam, ”domfellelser” kan ikke ankes, det finnes ingen uavhengig instans som følger opp domstolene, kvinner presses til å bruke disse kvinneundertrykkende organene. Prinsippet om barnets beste kan man også bare glemme i barnefordelingssaker. Det er mannens ”hellige” rett til eie barna som gjelder. Dette har vært vårt inntrykk av tilstanden i Storbritannia i flere år nå, også bekreftet tidligere av NRK i fjor
At kvinnegrupper er skeptiske til shariasystemet og vil ha det fjernet, bør ikke overraske.
The Iranian and Kurdish Women’s Rights Organisation (IKWRO) is campaigning to bring an end to the practice.
»We have spoken to many women and all of them tell us the same story; Sharia law is not providing them with the justice they seek. The councils are dominated by men, who are making judgements in favour of men,» said Diana Nammi.
Også gruppen One Law for All dominert av eksil-iranere, vil at shariadomstoler og –råd legges ned. Men i følge sheikhen intervjuet av BBC, nytter det ikke å stoppe utviklingen. Sharia er kommet for å bli, og stikkes det kjepper i hjulene, finner man omveier å gå.
But while a demand for Sharia continues in Britain, Sheikh Haitham al-Haddad says the practice cannot be banned.
»We are not forcing people to walk through our doors. They are voluntarily coming to us,» he said.
»If you ban us, then British Muslims will find somewhere else to go.
»Many will go to Muslim countries abroad, where there will be no way to protect them.»
I videoen presentert hos BBC fremkommer det påstander om at også ikke-muslimske briter benytter shariadomstolene. Raskt og billig, visstnok. Coming to a place close to you, too?