Rita Karlsen, HRS
Etter at den famøse pressemeldingen om ”Hijab til politiuniformen”, som ble sendt ut fra Justisdepartementet 4. februar 2009, sto daværende justisminister Knut Storberget (Ap) fullt og helt bak innholdet. De neste par dagene kom det ingenting som kunne tolkes i retning av at ministeren likevel ikke var fornøyd med vedtaket. Men da stormen virkelig blåste opp, begynte han raskt å vingle, som for eksempel: hijab var ikke lengre hijab, men noe å dekke håret med. Saken ble på alle måter pinlig, ikke minst fordi den ble forsøkt fremsatt som en ”byråkrat-tabbe”. Man kan kanskje kalle det en ”byråkrat-tabbe”, men sannheten er vel heller at det var saksbehandlingen som ikke tålte dagens lys – der også Likestillings- og diskrimineringsombudet spilte en vel bråkjekk rolle. For øvrig en rolle de skruppeløst fortsatte med. Men på en heller svak pressekonferansen noen dager etter, nærmere bestemt 20.februar 2009, trakk Storberget hele forslaget. Nå het det at regjeringen ikke hadde ”konkludert”.
Det har de nok enda ikke gjort. Men mye kan tyde på at utvalget som er nedsatt for å ”hjelpe” Regjeringen langt på vei allerede har konkludert. Så spørs det om dette utvalget er like i utakt med folket, og for så vidt: politiet, som Regjeringen var i forrige runde.
Det er i dagens Vårt Land det fremkommer at det såkalte Tros- og livsynspolitiske utvalget vil ”rydde plass til hijab, kors og andre religiøse symboler i det offentlige rom”. Avisen tolker det dit hen at det kan bety at utvalget vil ”konkludere med at både politi og dommere skal kunne bære hijab, noe som ikke er tillatt i dag.”
– Vi må tåle å bli eksponert for andres religion, enten vi møter en imam i en sykehuskorridor eller politi med hijab, sier et medlem av utvalget.
Det kan være at dette (anonyme) medlemmet mener at vi må ”tåle” religiøse uttrykk i enhver sammenheng, men på samme måte må utvalget ”tåle” at det ikke er alle i dette samfunnet som ønsker å bli eksponert for noen religion – verken om som syk eller utsatt for lovens lange arm. Men det er vel slik som Vårt Land skriver ”Ønsket om å beholde et mangfoldig, stort religiøst rom i Norge ser ut til å samle utvalget.”
I seg selv bevitner dette kanskje en heller skjev sammensetting av utvalget. For mens utvalget samles om å bygge fellesskap på et mangfoldig, stort religiøst rom er det mange av oss andre som vil bygge det samme fellesskapet på et mangfoldig, stort sekulært rom. Så kan hver av oss praktisere og forvalte den religion eller ikke-religion vi måtte bekjenne oss til innenfor vår private sfære.
Men utvalget synes heller å fungere som en menighet, der fortsatt anonymitet er påtrengende:
Et annet medlem bekrefter utvalgets holdning:
– Ut i fra diskusjonen i utvalget føler jeg meg helt sikker på at religiøse hodeplagg må kunne kombineres både med dommerkapper og politiuniformer. Diskusjonene om denne saken har vært konkrete, sier medlemmet.
Saken i Vårt Land synes å være utløst av en kronikk i samme avis (ikke på nett) som utvalgets leder, Sturla Stålsett, generalsekretær i Kirkens Bymisjon.
I en kronikk i dagens avis skriver Stålsett at det bør være opp til den som bærer det religiøse symbolet å fortolke hvilken mening symbolet har. Spørsmålet om politikvinner kunne bruke hijab til uniformen utløste en høylytt debatt for tre år siden etter at Politidirektoratet foreslo å tillate hijab.
Et av de mest brukte argumentene var hvordan en slik uniform med hijab ville virke på nordmenn og deres tiltro til politiet. Stålsett argumenterer mot et slikt ståsted.
«Det taler for at en ikke innskrenker trosfriheten til symbolers eventuelle virkninger på andre», skriver han i en kronikk i dagens Vårt Land (side 22-23).
Er det uproblematisk i Stålsetts verden at ”det bør være opp til den som bærer det religiøse symbolet å fortolke hvilken mening symbolet har”? Men hvem skal bestemme hva som faktisk er et religiøst symbol? Det som gir brukeren identitet som det menneske vedkommende er? Og hvem skal eventuelt overprøve den enkeltes fortolkning? I så måte vil jo ethvert symbol eller uttrykk, religiøst eller ikke, kunne favnes av ”definisjonen”. Det kan i seg selv skape kaos, jamfør for eksempel at lueforbudet fremsatt av Fylkesmannen i Oslo ikke ble godt mottatt av ungdom som mener ”hodeplagg er blitt en del av deres identitet”. Hvem skal så påstå at slik er det ikke? Det er vel fullt opp til den enkelte å tolke, på samme måte som hijabbrukere hevder at hijaben er en del av deres identitet.
Stålsett er ifølge Vårt land også tydelig på at Norge går i en annen retning enn Frankrike (som har innført en rekke restriksjoner, blant annet forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rom):
– Så utvalget vil ikke lande på noen fransk, sekulær løsning?
– Det vil prege konklusjonen vår at vi på ingen måte vil gjemme bort eller redusere nærværet av religiøse symboler. Vi ønsker å legge til rette for at mangfoldet kan være robust, sier Stålsett.
Men selv om Stålsett synes å omfavne religiøse symboler i det offentlige rom, påpeker han at utvalget ikke har konkludert:
Om temaene niqab, burka, hijab – og alle andre symboler sier Stålsett:
– Noe av dette må drøftes i minste detalj. Er det et tros- og livssynsspørsmål? Eller har det egentlig med arbeidslivets spilleregler å gjøre? Alle slike spørsmål er egnet til å fatte konklusjoner, men det er for tidlig for meg å flagge noe eller si hva vi lander på. Men vi kommer til å ta stilling.
På spørsmål om hva som har vært vanskeligst i utvalget til nå, svarer Stålsett følgende:
– Avveiningen mellom prinsipper og det vi møter hverdagen. Utvalget er godt sammensatt, så mange aspekter er kommet frem.
Hva konkret Stålsett legger i avveiningen mellom prinsipper og det som møtes i hverdagen, er jeg ikke sikker på, men jeg er enda mer usikker på hvor godt utvalget er sammensatt. I mine øyne er i alle fall utvalget godt representert av nettopp personer med en religiøs ballast:
Utvalgets medlemmer:
· Leder: Sturla Stålsett (46), Oslo, Generalsekretær Kirkens Bymisjon.
· Nestleder: Bente Sandvig (52), Bærum, Fagsjef i Human-Etisk Forbund og leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.
· Jan F. Bernt (63), Bergen, Professor, Det juridiske fakultet, UiB.
· Ingunn Folkestad Breistein (47), Kristiansand, Førsteamanuensis Ansgar teologiske Høyskole i Kristiansand.
· Ottar Grepstad (57), Volda, Forfatter og direktør for Nynorsk Kultursentrum.
· Valgerd Svarstad Haugland (54), Asker, Kirkeverge i Oslo.
· Lavleen Kaur (33), Oslo, Stipendiat, Inst. for kriminologi og rettssosiologi, UiO.
· Oddbjørn Leirvik(59), Oslo, Professor i interreligiøse studier, Det teologiske fakultet UiO.
· Guri Melby (28), Trondheim, Lektor ved Høyskolen i Sør- Trøndelag.
· Rolf Reikvam (62), Sørum, Selvstendig næringsdrivende.
· Hege Fjellheim Sarre (47), Karasjok, Underdirektør i Sametinget.
· Rune Skjælaaen (56), Bergen, Sykehusprest Haraldsplass diakonale sykehus.
· Tove Strand (64), Oslo, Direktør Ullevål universitetssykehus.
· Shoaib Sultan (37), Oslo, Generalsekretær Islamsk Råd Norge.
· Margareta Tumidajewicz (26), Oslo, Rådgiver Oslo katolske bispedømme.
Men kanskje enda mer oppsiktvekkende er det omfattende mandatet som utvalget er tildelt. Utvalget skal foreta en gjennomgang av statens tros- og livssynspolitikk, hvor det vises til at ”I de senere årene har forholdet mellom stat, samfunn, individ, religion og livssyn i stadig sterkere grad kommet på den politiske dagsordenen i Norge og i mange andre land.”
Med andre ord: Vi har en økende tendens til sammenblanding av religion og politikk.
Ansvar: Utvalget skal således ta stilling til en rekke faktorer, blant annet hvilket ansvar offentlige myndigheter, samfunnet og individene har for religion og livssyn, og motsatt: hvilket ansvar representanter for tros- og livssynssamfunn har overfor staten, samfunnet og individene. Begrunnelsen går in i kjernen av debatten om religiøse symboler i det offentlige rom: ”I flere sammenhenger pågår det diskusjoner om tradisjon, mangfold og pluralitet og hvilken rolle tro og livssyn bør ha i ulike offentlige rom. Dette har også ført til at flere aktører har pekt på behovet for en mer helhetlig tros- og livssynspolitikk og tatt til orde for en offentlig utredning på dette feltet.”
Finansiering: Videre heter det at offentlige myndigheter over tid har utviklet en ”aktivt støttende politikk” overfor tros- og livssynssamfunnene. Vi andre ville vel kalt det med sitt rette navn: økonomisk finansiering. Kan staten, og jeg minner om at staten er oss, fortsette med det? Jf. at det i 2009 var om lag 400.000 tilskuddsberettigede medlemmer i tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke og i overkant av 600 tros- og livssynssamfunn.
Menneskerett: Samtidig minnes det om at den enkeltes rett til å tro det han eller hun vil, til å skifte tro og til å ha et livssyn som innebærer ikke å ha en religiøs tro og ikke måtte overholde religiøse normer, er en grunnleggende menneskerettighet. Samtidig minnes det om retten til å organisere et felles religiøst liv, men det nevnes ikke at denne retten ikke nødvendigvis er en statlig oppgave å finansiere.
Men her reiser det seg et interessant spørsmål nettopp knyttet til ”aktiv støttende politikk”. For kanskje det ikke handler mest om penger, men om rammebetingelser? For utvalget skal ”legge til grunn at staten fortsatt skal føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk innenfor rammene av sentrale prinsipper i det norske samfunnet som demokrati, rettsstat og menneskerettighetene.”
Religionsfriheten er ikke absolutt: Interessant er det også at det i mandatet påpekes at ”den individuelle og kollektive tros- og livssynsfriheten er ikke absolutt. Den kan begrenses ved lov dersom det er nødvendig ut fra andre tungtveiende hensyn, særlig andre menneskerettigheter slik som ytringsfriheten og forbudet mot diskriminering.”
Det vises således til at det i ”den senere tid har flere saker i den offentlige debatten illustrert spenningsforholdet som kan oppstå mellom tros- og livssynsfriheten på den ene siden og andre grunnleggende normer og verdier i det norske samfunnet på den andre.” Man trenger vel neppe være rakettforsker for å anta at dette nettopp handler om religiøse symboler til så vel politiuniformen som på dommerstanden. Det påpekes at ”Det er nødvendig å finne en balansegang som ivaretar både tros- og livssynsfriheten og andre rettigheter og sentrale prinsipper.”
Med dette som utgangspunkt skal utvalget vurdere tilskuddsordningen, registrering og rettslige funksjoner, eventuell samordning lov- og regelverk og forvaltning, religiøse særrettigheter, integrering, foreta en komparativ vurdering og vurdere de økonomiske konsekvensene av forslagene.
Jeg er således slett ikke betrygget om at utvalget er på rett vei, hvis Stålsett og de anonyme medlemmene synspunkter i Vårt Land er representativ for utvalgets syn.