Hege Storhaug, HRS
Det er hjerteskjærende å lese hva Rona Amir Mohammad, den infertile og nå drepte førstekona til Mohammad Shafia, nedtegnet på farsi (persisk dialekt) i dagboka si etter at hun innvandret til Canada. Hun kom til Canada på visum som kusina til mannen hun ble giftet bort til i Kabul, på den gang byens mest storslagne hotell. Hun skriver at fra og med inngåelsen av ekteskapet gikk livet hennes kun en vei: ned i en mørk sjakt, steg for steg. Det første steget var at hun ikke ble gravid, som førte henne til India to ganger for fertilitetsbehandling, uten at behandlingen ga positive resultat. Dette førte til neste steg nedover i sjakten: ektemannen inngikk ekteskap med kone nummer to, som til sammen fikk syv barn.
Dagboken, som ble et kronvitne i rettssaken som førte til at andrekona, ektemannen og den eldste sønnen ble dømt til livsvarig fengsel (som er minimum 25 års fengsel i Canada), er skrevet etter at Rona kom til Canada i 2007, og er således memorert. Her er noen utdrag:
Rona was familiar with polygamous relationships.
“My mother was my father’s second wife,” she writes, going on to explain how she came to meet Mohammad Shafia just after finishing 11th grade at school.
“Shirin Jan, who was a distant relative on my father’s side, had come to my brother’s wedding reception and saw me sitting there, quiet and subdued,” she recounts. “She asked me for my hand in marriage for her son from her first husband. After visiting our house several times, she invited all of us to her house so that her son could have a good look at me. After our visit her son announced his consent…”
Two years after their engagement, Rona and Mohammad were married at the Intercontinental Hotel in Kabul, the most lavish facility in the Afghan capital at the time.
“After getting married, my lot in life began a downward spiral, right up to today that I am writing these memoirs,” she laments.
The date of that entry is April 8, 2008, just 15 months before her death.
As her diary describes it, Rona’s life had become especially difficult in Canada.
The roots of that discontent began shortly after she and Mohammad were married.
“My husband told me that I should go and see a doctor because I wasn’t getting pregnant,” she writes, describing growing conflict between the couple after two trips to India for medical treatments to help her conceive.
A second marriage was arranged with Tooba.
“It was thus that he married a second time and I was visited with a new catastrophe,” Rona writes.
Tooba would become pregnant within three months, with Zainab. Two years later, Hamed came along. When he was a baby, an unfortunate incident took place.
Rona describes how she is holding Hamed one day when she stumbles and the two of them fall. They are treated by Mohammad’s brother, a doctor, and both recover.
“My husband, though, treated me very badly after that, and he used to say time and again, ‘You dropped my son.’ And I used to reply, ‘I didn’t do it on purpose, I was hurt, too.’ But he used to say, ‘I don’t care about you, you hurt my son.’”
Despite this, when Tooba and Mohammad had their third child, Sahar, in the fall of 1991, the baby was given to Rona to raise as her own, a not uncommon custom among Afghan families.
In April of 1996, the family moved to Dubai and Rona documents ever greater tension between her and Tooba.
“She separated Shafie from me forever (in regard to sleeping arrangements), she bought a lot of gold (jewelry), she took driving courses and she took away the financial management and power of the household from me,” Rona writes.
Some time later, “He began hitting me,” she writes. «He stops only because some of the children intervene.
“In short,” she sums up, “he had made life a torture for me.”
The diary describes more friction between Tooba and Rona and her growing sense of isolation within the household in Montreal. Five and six months might pass without them talking.
“I used to wander in parks and cry,” Rona writes. “When I returned home no one would speak to me except for Geeti and Sahar, furtively, when their mother was not there.”
Rona’s final diary entry recalls the family of 10 taking a trip to Niagara Falls in August of 2008.
The next year, they would return to Niagara Falls for another vacation.
Denne turen til Niagara Falls ble den siste i livet hennes.
Jeg har selv møtt første- og andrekoner i Norge blant pakistanere, som da har blitt hentet hit som ektemannens ”søster”, kvinner som lever totalt marginaliserte liv her. Men dette er bare en flik av historien om fremveksten av flerkoneri i Norge og Europa, som eksempelvis i Storbritannia stipuleres til å omhandle flerfoldige tusen personer, og som det sies fortsetter i tredjegenerasjon. En venninne av meg ble tvangsgiftet i ung alder til en nær slektning i Pakistan, og hennes tanker og erfaringer er verdt å lytte til. Hun er i dag skilt. I løpet av to år fikk hun tilbud fra tre ulike menn om å bli kone nummer to. Samtlige friere er norskpakistanere i alderen 25 – 35 år. Og samtlige friere er gift med en kusine fra foreldrenes hjemlandsby. Alle tre sitter fastlåst i de følelsesmessige magre ekteskapene. De kan ikke skille seg uten å utløse omfattende konflikter i storfamilien her og i Pakistan. Den ene av disse mennene ble tvangsgiftet, og han prøvde å overtale foreldrene til å bli satt fri fra ekteskapet. Det klarte han ikke. Han ønsket å inngå ett kompromiss med venninnen min, som var hans kjæreste: Vil hun gifte seg med han hvis han ikke henter kona til Norge? I en samtale mede meg sa venninnen min dette:
– Jeg har sagt ja, og jeg skal tåle at han reiser til landsbyen en gang i året og bor hos kona der. Jeg skal også tåle at han får barn med henne, ellers skaper familien hans store problemer både for ham og henne. Men jeg tror ikke jeg makter at han henter henne hit. Da blir hun den egentlige kona hans, den som er i hjemmet hans og som han er sammen med i sosiale sammenhenger. Jeg blir den skjulte kona uten privilegier.
– Jeg vet at det vil bli et praktisk helvete å være kone nummer to her. Usikkerheten og sjalusien når han er hos henne. Konkurranse om å gi han det beste for å holde mest mulig på han i dagliglivet. Og barna vil bli lidende på begge sider, da ved at sikkert både jeg og den andre hustruen vil gjøre vårt for at våre barn skal knyttes sterkest til han. Det er ingen tvil om at det vil bli langt vanskeligere for meg enn for ham. Jeg skal ligge alene om nettene og vite at han sover hos henne. Han slipper å dele meg med en annen mann.
Hun pekte også på at hun som kone nummer to står svakt rettighetsmessig. Hvis han skulle dø, har hun ingen rett på arv ettersom det muslimske ekteskapet og samlivet ikke er formelt registrert. Hun er den ”usynlige kona”. Hvis han skulle bli syk og innlagt på sykehus, risikerer hun at familien hans nekter henne å besøke han. Hun blir på mange måter en ikke-person, akkurat slik Rona i Canada var den ”mystiske kvinnen”, som hun omtales i media som.
Gir flerkoneri status i muslimske miljø i Norge? Det finnes ikke ett svar, da gruppene er så mangfoldige. En tommelfingerregel er at dess mer utbredt flerkoneri er i den enkelte etniske eller nasjonale gruppen i opprinnelseslandet, dess mer akseptert er flerkoneri også her. Min venninne av pakistansk opprinnelse, mener at flerkoneri ikke gir status blant pakistanere i Norge, men det fører heller ikke til tap av status, sier hun. Knyttet til at tvangsekteskap er så utbredt, og at flerkoneri også blir et resultat av tvangen, mener hun at ”folk begynner å bli vant med at for mange blir dette løsningen”.
Venninnen min tror flerkoneri i andregenerasjon vil øke, en hypotese jeg mener er realistisk. – Flere og flere kommer i gifteklar alder, og tvangsekteskap er utbredt. I og med at det er så viktig for foreldrene å unngå at sønnene skiller seg, vil de unge ikke se annen mulighet enn flerkoneri. Våre mødre så ingen mulighet til å velge kjærlighetsekteskap. Men mange av oss andregenerasjons jenter vil ha kjærlighet. Og det vil guttene også. Men først må vi gjøre ”jobben” vår; guttenes ”jobb” er å hente en omsorgsarbeider og hushjelp til foreldrene. Og ettersom guttene i tillegg skal bo hjemme og forsørge foreldrene, kan de vanskelig skille seg. Mange av oss jentene kan lettere skille oss, for når ektemannen som er hentet hit har fått selvstendig oppholdstillatelse, har vi gjort ”jobben” vår. Du kan si det slik at guttenes ”jobb” er livslang, vår ”jobb” kan være ferdig med oppholdstillatelsen.
Nettopp dette siste poenget hennes, kjenner jeg godt til gjennom både unge kvinners egne erfaringer, advokater og utlendingsmyndigheten: Jentene velger å prøve å holde ut i tre år, eventuelt inngår de en avtale med familien om at de ikke skal leve med ektefellen i et reelt samliv, og at de skal få skille seg etter tre års samliv når mannens opphold i Norge er sikret.
Hva som skal til for å tvinge flerkoneri på retur, handler om en full integreringspakke og en ny innvandringspolitikk. Ikke minst må arrangerte ekteskap transnasjonalt stoppes. Men det blir ingen realitet før politikerne våre våger å stå opp for de samme verdiene de selv nyter så godt av.