Sykeliggjøring som forståelsesform
Osamah Rajpoot, Ny Tid 24.januar 2012
Terrorangrepene 22. juli og gjerningsmannen som sto bak dem markerer et utvilsomt vendepunkt i norsk historie. Det politiske univers som omringet ham fikk sitt mest fatale utfall den 22. juli. Men hvor grensen går mellom hva som er ideologi og hva som er psykisk sykdom?
Kanskje er det mest sannsynlig at den terrorsiktede rommer begge årsaksforklaringer; det avgjørende er hvorvidt man klarer å skille mellom det som er hans påståtte sykdom og det som er hans ideologi. 32-åringens forestillinger deles av veldig mange mennesker, og de er del av sterke anti-islamske- og innvandringsfiendtlige strømninger i samfunnet. Det sentrale poenget her er det mulige samsvaret mellom anti-islamsk retorikk og politisk motivert vold.
Man skulle tro at 22. juli ville føre til dype strukturelle endringer i forhold til den offentlige islamdebatten. Men som vi kunne lese i Ny Tids artikkel om Lisa Bjurwalds bok, Europas skam – Rasister på frammarsj, så har den ikke det, med referanse til den offentlige debatten om asylsøkere. Bjurwald bruker ordet «xenorasisme», den vestlige sivilisasjons uforenlighet med alt annet, som en betegnelse på den type islamkritikk som den siktede fremførte.
Jeg vil hevde at aktører som HRS, Honest Thinking og SIAN er ulike representanter for dette; disse gruppene ser på islam som en politisk og kulturell trussel, om enn i ulik grad. Det er viktig å understreke at den siktede nettopp søkte å beskytte sitt samfunn fra «islams invasjon». Tatt i betraktning at dette er tanker som er vel etablerte i anti-islamsk retorikk, er det usmakelig hvor fraværende denne debatten er.
Problemet ligger i at det i deler av de anti-islamske bevegelser tegnes en virkelighetsforståelse som muliggjør politisk motivert vold. Her defineres vesten og Europa av å være under invasjon fra muslimer, og med tanke på hvor langt denne utviklingen har gått, er det kun fysisk motstand som kan stoppe dette.
Terrorsiktede opererte i denne virkelighetsforståelsen, og hvorvidt han mistet kontakten med virkeligheten eller ikke, så eksisterer fremdeles disse tankene utenfor hans hode. Et annet eksempel på slike tendenser, finner man også eksempler på i mediene. Årsrapporten til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi, 2009), «Innvandrere i norske medier: Medieskapt islamfrykt og usynlig hverdagsliv», viste at 71 prosent av alle medieoppslag om innvandrere var negative.
Sindre Storvolls masteroppgave fra 2007 finner en samlet mediedekning av islam som «svært negativt». Et grunnleggende spørsmål som må debatteres, er i hvilken grad mediene opprettholder myten om «islams trussel».
Problemet i at vi som samfunn ikke har kommet nærmere hverandre etter 22. juli ligger kanskje i nettopp fraværet av oppgjøret med den siktedes meninger. Norge som nasjon kan ikke vedkjenne seg produksjonen av slike individer. Som en kontrast så «forstår» man korrelasjonen mellom virkelighetsoppfatningen til en muslimsk terrorist og vold. Her har man en objektiverende distanse, men når det gjelder ens egne, så har man ikke denne distansen og følgelig kan man ikke unngå å forsøke å forstå.
I forsøket på å forstå, eller rettere sagt i mangel av en forståelse, så har man sykeliggjort den terrorsiktede. Det er den eneste akseptable måten man kan vedkjenne seg 22. juli på. Hvis en muslimsk terrorist dreper uskyldige, så sykeliggjør man ikke vedkommende. Man trenger ikke å gjøre det, fordi man ikke har et ansvar for å måtte forstå hvordan noe slikt kunne skje.
Osamah Rajpoot, masterstudent ved det teologiske fakultet, uio
Venner og fiender
Hege Storhaug, Ny Tid 31.januar 2012
Det hele begynte i 1974 med statsminister Ali Bhutto som trengte politisk sympati fra ortodokse muslimer. Derfor ble ahmadiyyamuslimene definert som ikke-muslimer, men de fikk praktisere sin tro. Det ble verre enn som så, langt verre. Diktatoren Zia ul-Haq (1977 – 1988) tok flørten med islamistene helt ut og innførte et eget lovverk mot ahmadiyyaene i 1984. Sektens medlemmer fikk fra nå av ikke kalle seg muslimer, ikke opptre som om de er muslimer, ikke ta i koranen, ikke utføre islamske ritualer, med mer. Bryter de denne loven, trer blasfemilovverket inn, med dødsstraff som øvre strafferamme.
En lang historie kort fortalt: for et par år siden hjalp jeg en ung sunnimuslimsk kvinne til Norge på turistvisum. Hun var kjæreste med en ahmadiyyamuslim bosatt i Pakistan, han med europeisk statsborgerskap. Forbudt kjærlighet etter pakistansk lovverk: hun er muslim, han er jo ikke det, derfor sier loven nei til ekteskap. De fikk gifte seg i Europa, og dro hjem igjen. Avdekkes deres forhold av ekstremister i Pakistan, vil de blant annet dømmes for sex utenfor ekteskap.
Ahmadiyyaene er den mest forfulgte minoriteten i Pakistan. Forfulgt av islamister. Og åpenbart også av staten. Jeg besøkte ahmadiyyaenes hovedsete i Pakistan, Rabwa, i 1997. Ingen innkalling til bønn. Den mest stille byen i Pakistan, vil jeg påstå. Kuede, forsiktige folk ruslet i gatene.
Deres trossamfunn her får ikke være medlem av Islamsk Råd Norge. Også muslimer i bredt monn i Norge fordømmer dem som ikke-muslimer. Norsk media har ikke funnet sekten verdig en mikrofon. Mikrofonen er overlatt til de mange sunnimuslimske talspersonene. Heller ikke våre politikere fører såkalt dialog med ahmadiyyaene. De er ”ikke-eksisterende”. Bildet er gjengs over hele Europa. Nettopp derfor viste knapt en eneste muslim seg da Noman Mubashir arrangerte demonstrasjon i 2004 mot terror. Han er jo ikke-muslim, ahmadiyya.
Opp mot dette dystre bildet, bør man lese ahmadiyyamuslimen Osamah Rajpoots innlegg i Ny Tid forrige utgave. Her prøver han å lenke menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Service (HRS) til den totalitære massemorderen ABB’s verdensanskuelse, og begrepet ”xenorasisme”.
Jeg tror jeg har svart han tilstrekelig innledningsvis.
I Vesten står religiøs frihet sterkt. Heldigvis. Derfor er det så utålelig at eksempelvis Rajpoot, Mubashir og dets like, skal oppleve hets og trakassering grunnet deres tro. Derfor vil HRS fortsette arbeidet mot islamismens kamp for å undergrave frihetsverdiene våre, undertrykke alt og alle som defineres som ikke-muslimer, og kampen for å underlegge kvinner menn. Vinner islamismen ytterligere terreng i Norge og Europa, som denne ideologien dessverre har gjort de siste råene, er det grunn til å frykte at eksempelvis ahmadiyyaenes frihetskår forringes.
Jeg ville således tro at Osamah Rajpoot og HRS har en god felles plattform for dette arbeidet. Ikke minst burde det være enkelt for Rajpoot å sortere hvem som er han og hans likes fiender og venner?