Rita Karlsen, HRS
Alle som ferdes i Oslo, eller andre storbyer i Europa, kan ikke ha unngått å ha registrert at tildekking av muslimske kvinner er økende. Og da snakker vi ikke bare om hijab eller annen tildekking av hår og hals, men også om tildekking av ansiktet.
En pakistansk kvinne engasjert i HRS gjorde nylig et forsøk på å få tak i en niqab i Oslo. Det tenkte hun var raskt ekspedert ved å stikke innom en pakistansk klesforretning på Grønland. Men den gang ei. Her fikk hun beskjed at ”de ikke drev med sånt”. Men de visste råd: for å få niqab måtte hun gå til en somalisk forretning. Riktig nok. Der var utvalget rikelig, men en skal ikke beskylde dem for å være særlige fargerike: alle niqabene var sorte.
Denne niqaben henger nå pent ved siden ulike burkaene som HRS allerede har i sitt eie. Det er ”plagg” som det kan være lett å synes noe om, men som jeg har til gode høre noen oppleve som behagelig å ha på. Det absolutt verste med dem, er synstapet. Enten fordi øyevippene filtrerer seg inn i ”forhenget” og dermed blir en naturlig reaksjon å bøye hodet, eller fordi stoffkantene rundt øynene er så påtrengende at en må løfte hodet tilsvarende unormalt. Resultatet er det samme, dog med ulik fremtoning: For å klare brasene må du fullt ut konsentrere deg om den strake veien.
Mange reagerer på kvinner i det offentlige rom som er ansiktstildekket, og kanskje særlig reagerer barn – de tror rett og slett de møter selveste spøkelset på høylys dag. Vi voksne – som vet bedre – reagerer kanskje ikke med redsel, men mange reagerer med avsky. Ikke på grunn av personen som befinner seg inni denne stoffhaugen, men grunnet hva tildekkingen i seg selv representerer – som er i sterk kontrast til frihetsverdier som likestilling og likeverd.
Sier jeg, ja. Hvem er så jeg som kan tillate meg å snakke så nedlatende om et religiøst plagg som gir den aktuelle kvinnen frihet og identitet, og som ikke har annen hensikt enn å regulere denne kvinnens forhold til Allah? En bekledning hun har valgt selv, og som hun – i religionsfrihetens navn – forlanger om ikke respekt, så i alle fall anerkjennelse for.
Den anerkjennelsen får hun ikke av meg. Og det skyldes ikke min ”uvitenhet eller fordommer mot det ukjente”. Heller motsatt. Jeg er motstander av ansiktstildekking i det offentlige rom, og ingen religion, politikk, doktrine, spådom eller annet i verden kan legitimere en slik praksis. Ansiktstildekking er i min tolkning forkastelig for et samfunn generelt og for kvinner spesielt. Den statuerer et de/vi som har alt annet som formål enn et inkluderende fellesskap. Å være ansiktsløs er ekskluderende. Den ansiktsløse ekskluderer seg selv og stenger også meg ute.
Fot alt jeg vet kan verdens flotteste kvinne befinne seg bak dette forhenget, men i sum forteller hun meg – i et land som Norge – at hun lite har skjønt av hva en samfunnskontrakt er. Hun er rett og slett en tilsløret religiøs egoist. Hennes rettigheter til å være ansiktstildekket er langt viktigere enn at vi er fullverdige deltakere i et samfunn – derfor skal vi andre akseptere hennes valg.
Jo da, så vet vi også at ikke alle velger selv. Vi kjenner tvangen i mange patriarkalske land. Det gjør sikkert de niqabtilslørte kvinnene i Europa også. And so what? Kunne de bry seg mindre? Mens kvinner i land som ikke har annet valg enn å tilsløre seg kjemper en frihetskamp, står deres forvirrede medsøstre i Europa med religionsfrihetskortet i hånda og krever. ”Min rett”, sier de, og mange har heller ingen problemer med å springe til en offentlig etat eller rettsinstans for å få bekreftet sin rett.
I Sverige og antakelig i en del andre land, Norge er sikkert på god vei etter, er dette blitt god butikk. Får de ikke utøvd ”sin rett” kan det jo vanke økonomisk erstatning. Diskrimineringsombudsmannen (DO) i Sverige har ført en rekke slike saker, vel og merke ikke til domstolen, men til forlik. For hvilken arbeidsgiver, offentlig eller privat, orker en slik sak? Det betyr ikke at de samme mener de har en dårlig sak, men de vet utmerket godt at den er ”uavklart”. Den er uavklart fordi vi har et politisk lederskap som ikke tør handle. Som ikke tør sette grenser. Da gjør de gjerne slik som svenskene nå er kommet til – skyver ansvaret over på den enkelte lærer. Jeg har derimot til gode å høre en eneste seriøs politiker som hevder at ansiktstildekking i det offentlige rom er greit – tvert om: de fleste sier at de ikke liker det.
Men, sier de samme, kanskje noe forlegent, vi kan jo ikke forby alt vi ikke liker.
Dette handler om moral. Eller mangel på moral. ”Nei, nei gutt, dette må bli slutt! Ikke storme inn i stua, uten å ta av deg lua,” sang vi friskt i klasserommet i min barndom. Selv ikke i min verste opprørske likestillingsperiode, da jeg demonstrativt erstattet alle ”han” med ”hun” i de offentlig eide skolebøkene, kom jeg på at jeg kunne devaluere gutten med lua. Kanskje fordi jeg skjønte allerede da at dette handlet om ”god oppførsel” og at denne oppførselen var i relasjon til andre. Men så gikk jeg da også på en skole som skulle forberede oss til ”medleven og medbestemmelse i et demokratisk samfund og til medansvar for løsningen af fælles opgaver.” I en slik kontekst manglet jeg argumenter for å kreve min rett til å ha på lua i timene – situasjonen er derimot en annen i dag.
Når din medelev sitter med hijab kan det virke en smule urettferdig selv å måtte leve opp til et hodeplaggforbud. Men her har myndigheten ingen skrupler: Fylkesmannen i Oslo konkluderer med at det ikke er usaklig forskjellsbehandling når elever må ta av seg lue og caps i klasserommet, samtidig som medelever får ha på seg hijab. Mens hijab er en form for religionsutøvelse, er forbud mot lue og caps av «mindre inngripende karakter», konkluderer Fylkesmannen, ifølge Aftenposten.no.
Hvor går så grensen for religionsutøvelse i det offentlige rom? Åpenbart ikke ved religiøse hodeplagg. Et heller ved kjønnssegregering, fritak fra klasseturer eller spesiell undervisning, krav om halamat og bønnesteder og -tider. Men hvordan skaper man aksept blant borgerne i et samfunn om at det eksisterer ulike rettigheter, definert ut fra religion?
Neppe ved å godta en slik form for forskjellsbehandling – eller å sende ut en niqabkledd ung kvinne rundt på norske skoler, slik som Foreningen !les gjør, visstnok i samarbeid med Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening (NFF), for å få ”debatt”, som de sier. Det er visstnok et bidrag til et ”raust debattklima”. Debatt om hva? Om hvorvidt det faktisk er en kvinne eller et spøkelse bak forhenget? Debatt om Norge skal godta eller forkaste slik tildekking av jenter og kvinner i det offentlige rom? Hvis det handler om sistnevnte så bør en vel minne om at når flesteparten av Stortingets representanter ikke klarer å ta et klart standpunkt, er det neppe å forvente at skoleelever skal klare det. Har Foreningen !les heller ikke fått med seg at debatten rundt tildekking har foregått i årevis, og at det dertil er et ”hett tema”, slik som også Aftenposten presenterte det i sin faktaboks (op.cit). Så da er dessverre ikke veien lang til å beskylde Foreningen !les for å bidra til å normalisere niqab i det offentlige rom. Men viktigere: Hvorfor?
Jeg er motstander av å normalisere ansiktstildekking av kvinner (og menn, om det hadde vært noe tema) i det offentlige rom. Jeg har også uttrykt min motstand mot seksualisering av jentebarn ved stringtruser og brystholdere for barn, til ”applaus” fra mange. Jeg har samme motstand mot seksualisering av jentebarn ved at de skal tildekkes for ikke å vekke menns lyst – som er tildekkingens intensjon. Men ”applausen” uteblir.
Men nå har vi jo blitt ”belært” om at hijab handler om identitet. Og er det ikke akkurat samme argumentasjon kvinner i burka og niqab bruker? Ja, da er det ikke rart at luebruker Kristina Lund nettopp argumenterer slik for sin lue overfor Aftenposten: Hodeplagg er blitt en del av min identitet.
Man lærer da.