Hege Storhaug, HRS
Fremstillingen av muslimer som ofre eller helter er i beste fall delvis presis, mener Ayaan Hirsi Ali, og hevder videre at undertrykking av kristne minoriteter har blitt normen i nasjoner dominert av muslimer, fra Vest-Afrika til Sør-Asia. I noen land er det myndighetene og deres agenter som står bak nedbrenning av kirker og fengsling av menighetsmedlemmer. I andre land er det opprørsgrupper som tar saken i egne hender og enten dreper eller fordriver kristne som har bodd der i århundre.
Medias tilbakeholdenhet med å rapportere om forholdene, har uten tvil flere årsaker, mener Hirsi Ali. Én årsak er at oppmerksomhet rundt situasjonen kan utløse enda mer vold mot de kristne. En annen årsak er innflytelsesrike lobbygrupper som OIC, som er en form for FN’s islam sentrert i Saudi-Arabia, og Rådet for amerikanskislamske realsjoner.
Over the past decade, these and similar groups have been remarkably successful in persuading leading public figures and journalists in the West to think of each and every example of perceived anti-Muslim discrimination as an expression of a systematic and sinister derangement called “Islamophobia”—a term that is meant to elicit the same moral disapproval as xenophobia or homophobia.
But a fair-minded assessment of recent events and trends leads to the conclusion that the scale and severity of Islamophobia pales in comparison with the bloody Christophobia currently coursing through Muslim-majority nations from one end of the globe to the other. The conspiracy of silence surrounding this violent expression of religious intolerance has to stop. Nothing less than the fate of Christianity—and ultimately of all religious minorities—in the Islamic world is at stake.
Undertrykkelsen og forfølgelsen handler om alt fra blasfemilovverk til brutale mord, bombeangrep, nedbrennning av helligdommer. I Nigeria har mange lidd under samtlige former for forfølgelse. Nigeria, som er dominert av muslimer, men som har den største kristne befolkningen i den muslimske verden prosentvis (40 prosent), har i årevis vært på kanten av borgerkrig mellom kristne og muslimer. Det er først og fremst radikale islamistiske grupper som står bak uroen. En av de nyeste gruppene drepte minst 510 kristne i 2011 og brant ned over 350 kirker. De dreper endog muslimske lærde som fordømmer deres ekstremisme.
The newest such organization is an outfit that calls itself Boko Haram, which means “Western education is sacrilege.” Its aim is to establish Sharia in Nigeria. To this end it has stated that it will kill all Christians in the country.
In the month of January 2012 alone, Boko Haram was responsible for 54 deaths. In 2011 its members killed at least 510 people and burned down or destroyed more than 350 churches in 10 northern states. They use guns, gasoline bombs, and even machetes, shouting “Allahu akbar” (“God is great”) while launching attacks on unsuspecting citizens. They have attacked churches, a Christmas Day gathering (killing 42 Catholics), beer parlors, a town hall, beauty salons, and banks. They have so far focused on killing Christian clerics, politicians, students, policemen, and soldiers, as well as Muslim clerics who condemn their mayhem. While they started out by using crude methods like hit-and-run assassinations from the back of motorbikes in 2009, the latest AP reports indicate that the group’s recent attacks show a new level of potency and sophistication.
Hirsi Ali mener “kristenfobi” har herjet som en landeplage i Sudan i årevis nå. Den autoritære sunniislamske regjeringen nord i landet har i årtier pint og plaget både de kristne og animistene i sør. Det som har blitt fremstilt som en borgerkrig har i realiteten vært en vedvarende forfølgelse av religiøse minoriteter fra regjeringshold. I tillegg til grusomheter som bombetokter, planlagte drap og kidnapping av barn, antyder rapporter fra FN at et sted mellom 53 000 og 75 000 uskyldige sivile har blitt tvunget til å forlate deres hjem og at hjemme deretter er blitt plyndret og destruert. Nå ser man samme mønster i Egypt. Over 200 000 kristne koptere er drevet på flukt.
Both kinds of persecution—undertaken by extragovernmental groups as well as by agents of the state—have come together in Egypt in the aftermath of the Arab Spring. On Oct. 9 of last year in the Maspero area of Cairo, Coptic Christians (who make up roughly 11 percent of Egypt’s population of 81 million) marched in protest against a wave of attacks by Islamists—including church burnings, rapes, mutilations, and murders—that followed the overthrow of Hosni Mubarak’s dictatorship. During the protest, Egyptian security forces drove their trucks into the crowd and fired on protesters, crushing and killing at least 24 and wounding more than 300 people. By the end of the year more than 200,000 Copts had fled their homes in anticipation of more attacks. With Islamists poised to gain much greater power in the wake of recent elections, their fears appear to be justified.
Og det samme skjer i Irak. Siden 2003 har flere enn 900 kristne irakere (flesteparten assyrere) blitt drept av terrorister bare I hovedstaden Bagdad og 70 kirker er brent til jorden. Tusener av kristen har blitt tvunget på fluktgrunnet vold rettet spesifikt mot dem, som har ført til at den kristne befolkningen er dramatisk redusert: fra over en million før 2003 til nå under en halv million personer. Assyrian International News Agency (AINA) karakteriserer situasjonen som “et begynnende folkemord eller etnisk rensning av assyrere i Irak”.
Da er vi kommet til eksemplet Pakistan, der de kristne utgjør 1,6 prosent av befolkningen på rundt 180 millioner innbyggere. De kristne pakistanerne lever i konstant frykt ikke bare for voldelige islamister men også for Pakistans strenge blasfemilovverk, best illustrert ved Asia Bibbi som er dømt til døden ved henging for blasfemi og som sitter i fengsel og venter på effektuering av dommen. Dommen utløste debatt som igjen førte til to politiske drap i fjor: først den kristne statsråden Shahbaz Bhatt, dernest politikeren Salmaan Taseer. Begge ble drept fordi de opponerte mor blasfemilovverket. Sistnevnte ble drept av sin egen livvakt, som ble hyllet som en helt av islamistene. Drapsmannen ble dog dømt til døden, som igjen førte til at dommeren måtte gå under jorden i frykt for å bli drept.
Such cases are not unusual in Pakistan. The nation’s blasphemy laws are routinely used by criminals and intolerant Pakistani Muslims to bully religious minorities. Simply to declare belief in the Christian Trinity is considered blasphemous, since it contradicts mainstream Muslim theological doctrines. When a Christian group is suspected of transgressing the blasphemy laws, the consequences can be brutal. Just ask the members of the Christian aid group World Vision. Its offices were attacked in the spring of 2010 by 10 gunmen armed with grenades, leaving six people dead and four wounded. A militant Muslim group claimed responsibility for the attack on the grounds that World Vision was working to subvert Islam. (In fact, it was helping the survivors of a major earthquake.)
Hirsi Ali avleverer også Indonesia en visitt, som har vært omtalt som det mest tolerante, demokratiske og moderne landet i den islamdominerte verden. Men Indonesia er heller ikke “immun mot feberen kristenfobi”, som Hirsi Ali sier det. Den kristne minoriteten utgjør syv prosent av landets befolkning, og fra 2010 til 2011 økte voldelige anslag mot denne minoriteten med 40 prosent, fra 198 voldstilfeller til 276 året etter.
Oppramsingen av lidelsene stopper ikke her. I Iran har dusinvis blitt arrestert og fengslet fordi de har arrangert seremonier utenfor helligdommer. Saudi-Arabia er som kjent for de fleste, et svært spesielt eksempel, da landet forbyr kirker og bibelen. Endog bønn i private hjem er forbudt for landets rundt en million store kristne befolkning, som er fremmedarbeidere. For å klare å håndheve lovene, går politiet jevnlig til husransakelser som fører til rettssaker under blasfemilovverket, rettssaker der kristens vitnesbyrd har liten tyngde mot muslimers vitnesbyrd. Til og med i Etiopia, som har en kristen flertallsbefolkning, er det nå et problem med nedbrenning av kirker, utført av islamister.
Oversikten over grusomheter presentert her, viser med all tydelighet hvor underrapportert vold mot kristne er. Og nei, volden er ikke planlagt eller organisert av et internasjonalt islamsk byrå. Den globale krigen mot kristne er overhodet ikke en tradisjonell krig. Krigen er heller et spontant uttrykk for muslimers hat mot kristne som transenderer kulturer, regioner og etnisitet. .
As Nina Shea, director of the Hudson Institute’s Center for Religious Freedom, pointed out in an interview with Newsweek, Christian minorities in many majority-Muslim nations have “lost the protection of their societies.” This is especially so in countries with growing radical Islamist (Salafist) movements. In those nations, vigilantes often feel they can act with impunity—and government inaction often proves them right. The old idea of the Ottoman Turks—that non-Muslims in Muslim societies deserve protection (albeit as second-class citizens)—has all but vanished from wide swaths of the Islamic world, and increasingly the result is bloodshed and oppression.
Så hva skal vestlige myndigheter prioritere? Selvsagt skal myndighetene sørge for beskyttelse av muslimske minoriteter mot intoleranse, sier Hirsi Ali. De skal sørge for at muslimer kan praktisere troen sin (her glemmer hun å legge til så lenge ikke islamsk lovverk praktiseres), at de kan leve frie liv uten frykt, og arbeide. Det er nettopp trosfriheten og ytringsfriheten som skiller frie og ufrie stater. Men vi må ikke glemme dette perspektivet: den alvorlige og omfavnsrike intoleransen. Tegneserier, filmer og litterære verk er én ting, noe helt annet er kniver, gevær og granater.
Hva konkret kan vesten gjøre overfor islamske stater med religiøse mindretall? Vesten kan starte med å sette krav bak de billionene dollar som gis i utviklingshjelp. Videre handler det om handel og investeringer. I tillegg til diplomatisk press, bør all bistand og handelsforbindelser følges av klare betingelser knyttet til å beskytte alle borgeres trosfrihet og religionsutøvelse (så lenge ikke utøvelsen bryter med grunnelggende menneskerettigheter, legger jeg for sikkerhet til).
I stedet for å underkaste seg oppblåste påstander om vestlig islamofobi, la oss heller stå opp mot kristenfobien som har infisert den muslimske verden. Toleranse er for alle – untatt den intolerante.
Ayaan Hirsi Ali:The Global War on Christians in the Muslim World